Takketale til det norske Dramatikerforbundet

En varm hilsen til dere alle, kjære kreative kolleger i Norge!

Her sitter dere, helt nord på kloden, og langt der nede i Palestina sitter jeg. 

Avstanden er stor, men hjertene våre banker sammen, for Gaza. 

Og jeg er dypt beæret over anerkjennelsen av mitt arbeid.

Mellom Gaza og Norge strekker det seg en hellig, om enn skjør, tråd av stolthet og verdighet. Dere er modige, dere har ytringsfrihet, og dere har stått fast ved støtten til oss i en tid da mange svikter, fakta forsvinner, og autoritære krefter, arroganse og maktens retorikk råder … Det er så mange som bøyer nakken og ser vekk.

Kjære medlemmer av det ærverdige Dramatikerforbundet: 

Vi forfattere, dramatikere og kunstnere er bærere av arven etter de gamle profetene og filosofene. De la grunnlaget som vi bygger videre på, og sammen fortsetter vi å forme kulturen. Vi bidrar til å bevisstgjøre våre medborgere, vi utfordrer til utvikling og vi ivaretar kollektivets arv. 

Om noen spør hvem som styrte Athen for tre tusen år siden, vil de kanskje få mange svar. Den geopolitiske historien bestemmes av maktmennesker. Mens vi, kunstnerne, støtter oss til Aristoteles, Platon, Sokrates, Euripides, Aischylos og de andre filosofene, de som gikk opp veien og grunnla det tidlige teateret. 

Dere i Norge og vi i Palestina står på de samme skuldrene.

Norges storhet skyldes dere; landets forfattere, dramatikere og kunstnere. Derfor er solidariteten dere viser mitt folk ikke overraskende for meg. Jeg må takke varmt for den tilliten dere viser meg gjennom å hedre arbeidet mitt med denne prisen. Det er en stor ære. Samtidig; i min kultur er en bror ikke pålagt å takke sine søsken om de overøser ham med kjærlighet og gaver – fordi de er søsken. Gjennom hele livet har jeg følt at alle forfattere, dramatikere og kunstnere i verden er del av min utvidede familie. Det er den familien som jeg av egen fri vilje har valgt å tilhøre. De fleste avgjørelser om og i livet mitt blir tatt for meg, for oss alle; det begynner allerede når du blir født og får utdelt et kjønn, et navn, en religion, en nasjonalitet … 

Vi bestemmer ikke hvor vi fødes. 

Vi bestemmer ikke hvordan vi dør.

Kjære ekte medmennesker; dere er mine familiemedlemmer. Og selv om vi er søsken, må jeg få lov til å takke dere, og ikke bare takke; jeg vil også formidle at jeg elsker både dere og Norge. Jeg har ennå ikke fått gleden av å besøke deres vakre og inspirerende hjemland, men jeg kjenner stor kjærlighet til det kalde men varme landet i nord. 

Jeg vil også fortelle dere at jeg elsker mitt eget hjemland, Palestina, og stedet jeg ble født, Gaza. Mitt elskede Gaza, som akkurat nå opplever en svært tung tid med bunnløs lidelse på grunn av en krig. 

Min takknemlighet og respekt for dere bunner i min tro på at kunstnere har hatt en avgjørende betydning for at Norge er slik det er; dere har bidratt til å utvikle en kultur basert på verdier som rettferdighet, frihet og likhet.

Kjære kolleger, min flotte familie i Norge; jeg håper å få fortsette å leve, og jeg håper å få leve opp til deres forventninger til meg.

Avslutningsvis, la meg dedikere denne prisen til min venn og familiemedlem, en datter av Norge, Vibeke Harper. Hun har med sitt trofaste mot stått ved min side, vært som en demning gjennom hele denne krigen. Til tross for den lange avstanden mellom oss har hun beskyttet meg mot krigens mange redsler. For krig handler ikke bare om missiler, det handler også om frykt, svakhet, hungersnød – og motstandskraft. Vi har lidd oss gjennom så mangt, og etter seks måneder med krig aksepterer vi at døden kan komme hvert øyeblikk. Men Vibeke har vært ved min families side helt fra krigens aller første dag. Hun har aldri forlatt oss, ikke i et eneste øyeblikk. Vibeke, datteren av det frie Norge. Dere kan være stolte av landet deres, som føder kvinner som Vibeke Harper. Derfor dedikerer jeg prisen til henne.

Mine damer og herrer, jeg sender dere all min kjærlighet, takknemlighet og respekt. 

Det kan virke mørkt, men jeg vet at solen en dag skal skinne på et fritt Palestina, på staten Palestina. 

Måtte vi alle få leve lenge, måtte vi alle få leve i frihet.

Ali Abu Yassin

Deir el-Balah, Gazastripen

(Oversatt til norsk av Motforestillinger)

(Publisert 13.04.2024, oppdatert 15. 04.24 med nytt bilde).