Utmattende, underholdende og uutgrunnelig fra orgie-hytta

Å lage revy-musikal med eksplisitt pornoestetikk (komplett med strap-ons og mengder med sprutende sæd) er en gøyal idé. Men allerede etter første

scene i The Porn Horror Musical av det finske performancekollektivet Glitcher begynner jeg å bli så trøtt av all jukkinga, stønninga og skolerevy-stemninga, at jeg vurderer det som publikumsverten sa var lov å gjøre: Å gå ut og ta en pause.

Men så er det som noe gradvis åpner seg, og jeg sitter som fjetret. Først etterpå klarer jeg å få tak på hva det var som kanskje traff meg. 

«You’re not a little girl anymore!»

I starten av forestillinga blir vi kjente med Daddy og stedatteren hans Riley, som er på hyttetur mens mamma er på businessreise. De kommer inn fra snøstormen, og Riley er så kald så kald, stakkars. Blide Daddy gjør alt han kan for at stedatteren skal føle seg bedre. Han gir henne varm kakao, som hun blåser på med ustudert lystige og forførende pust. Og hups! der sølte hun kakaoen på genseren, gitt! 

Når hun tar den av oppdager Daddy såklart at «Wow, you’re not a little girl anymore!», og dermed er knullefesten i gang.

Som ramme rundt dette har Glitcher skapt en slags skolerevy-estetikk. Scenografien er tilsiktet billig. Hytteveggene er påmalte lerreter hengt ned fra taket i synlige tau. Interiøret er slik jeg ofte så i bygderevyene i min oppvekst: En sofa, en peis laget av malt papp, en telefon med dreieskive, en ikea-kommode, teppe på gulvet. Riley har blond museflette-parykk, falske øyenvipper, trang topp og kort skjørt (med strap on-fitte under). Daddy har billig hockeysveis-parykk, løsbart – og en erigert penis i gummi utenfor buksa forestillinga igjennom. 

Spillestilen er hele veien karikert, og leker med troper fra enhver gjennomsnittlig pornofilm: Utstuderte stillinger for at kamera (her publikum) skal få med seg mest mulig av selve penetreringa. Cheezy steelgitar på lydsporet. Høylytt stønning. «Oh, you’re so big!», «You’re so fucking tight!» gjentas i det uendelige. 

Vi både vrir oss på stolene og gapskratter.

Idiotisk, komisk, problematisk

Så banker det på døra, og inn kommer nok et datter/stefar-par. Tracey og hennes Daddy har kjørt seg fast i snøstormen, og trenger overraskende nok ly for natta. Tracey har kort skolepikeskjørt, voldsom sminke og blond bob-parykk, denne Daddyen har stort skjegg, tømmerhoggerskjorte og enda større gummikuk utenpå buksa. Ganske snart blir jentene venner, finner ut at de begge jo er forferdelig kåte, og legger en plan for hvordan de kan få stefedrene til å ligge med dem. 

Dermed blir det mer voldsom knulling. Toppet av sjangertro lange, uthalte ejakulasjons-scener. Akkurat disse scenene må det sies at Glitcher tar til nye høyder, understreket som de blir av synlige spruteflasker fylt av ymse væsker. I en scene svelges og bades det i så enorme mengder «sæd» at halve salen brekker seg bare av synet.

Selv om stefar-stedatter-sex er en utbredt sjanger i pornoindustrien, og Glitcher med fingerspissfølelse løfter fram det idiotisk-komiske potensialet i dette – mestrer de også på finurlig vis å belyse det problematiske i denne typen konstruerte fantasier. Etter en vanvittig orgiescene legger de fire seg til å sove på sofaen. Midt på natta begynner de to stefedrene å penetrere de sovende jentene. Nå er det ikke noe porno-soundtrack å høre, og den heidundrende gladporno-spillestilen er nå helt forlatt. I stedet varer og varer denne sovevoldtekten i stillhet, i noe som virker som en liten evighet. Det minner om den lange, sjokkerende sovevoldtekts-scenen mot slutten av Kids fra 1995, en film jeg så som tenåring og fortsatt ikke har kommet meg fra. 

Det er mildt sagt forstyrrende, og det går gradvis opp for oss at vi ikke bare skal befinne oss i et outrert revy-univers.

Skolerevy

Så skjer et «cut», og fortellinga starter på nytt. Candy og Daddy ankommer hytta, hun søler kakao på blusen – og så gjentas fortellinga igjen så godt som klin likt, med nøyaktig samme replikker og handlinger som i starten.

Og det er nå jeg kjenner jeg begynner å bli utmattet – litt som man kanskje kan bli av å se en rekke pornosnutter på youporn, pornhub eller dess like etter hverandre. Men samtidig understreker denne nøyaktige repetisjonen det typisk spilte i pornofilmer. Selv om vi visste det fra før, blir det nå enda tydeligere for oss at dette ikke er virkelig sex, ikke virkelig lyst. 

Og det blir etter hvert tydelig at Glitcher utfordrer vår tålmodighet bevisst. For akkurat i det jeg kjenner at nå orker jeg virkelig ikke mer, skjer det en tvist: Riley og Daddy bryter ut i sang. 

«One body, one mind» synger de, med typisk musikalpatos. De to skuespillerne synger ikke så verst, men kompet er skakt på et vis som minner sterkt om typiske skolerevy-band: Enkle gitarriff, ustødig bass og litt for tydelig cymbal. Profesjonelle musikalnumre er gjerne snekret sammen for å vekke gåsehud, ofte med svulstige strykere. Når soundet på alle låtene som framføres i denne pornomusikalen er like «uprofesjonelt» som til den første, kjenner jeg jeg blir lett irritert. Hadde det ikke vært mer effektfullt om låtene var skikkelig gode? 

Blir glad i dem

Men det skranglete lydbildet er nok tilsiktet, det også. Kanskje for å gi et pust av noe naivt og uskyldig i det ellers utstuderte? Uansett skaper sangnumrene en effektiv kontrast til all pulinga, som nå blir villere og villere. Stakkars de publikummerne som har satt seg på første rad! Snart blir en av dem bedt om å holde handa til Tracey mens hun blir tatt bakfra av sin Daddy. Man er ikke trygg på radene lenger bak heller, lyset går til stadighet på i salen – slik at vi blir svært bevisste på hverandre som publikum og hvordan vi alle reagerer. Og noen intense knullescener skjer også bak i salen.

At grensene mellom scene og sal brytes ned til stadighet gjør jo at vi blir skjerpa, og litt nervøse: Det føles som hva som helst kan skje. Samtidig merker jeg at jeg blir underlig glad i karakterene, eller kanskje er det i skuespillerne inni. De nagler hele veien blikket lenge i enkeltpublikummere i salen, og særlig den kvinnelige skuespilleren Emelie Zilliacus som Daddy oppleves liksom helt åpen i blikket bak sin komiske løsbart og skakke parykk. 

Dette gjør at jeg føler meg underlig nær eller liksom på lag med skuespillerne som må gjennomgå all den akrobatiske, utmattende sex-simuleringa på scenen. Denne nærheten til eller medfølelsen med skuespillerne kommer også godt med i sluttscenen – som jeg skal komme tilbake til.

Susie Wang-hommage

Men først går hele handlinga i gang på nytt igjen. I denne tredje runden er det horror-delen av tittelen som utforskes. Med nikk til både Brian de Palmas Carrie (1976), til horrorfilm-tropene menneskelignende monstre med gjensydd munn og ekstra lange fingre, og ikke minst til det jeg tror må være en helt åpenbar hommage til «vår egen» Susie Wang.

Det er tydelige referanser til ei konkret scene fra Susie Wangs Burnt Toast med her. Men også den generelle splatter-horror-thriller-komedie-stilen Susie Wang er blitt internasjonalt berømmet for, minner sterkt om Glitchers univers i Porn Horror Musikal. De mange fiksjonslagene Glitcher spiller på, og de motstridende emosjonene som vekkes, skaper noe helt særegent urovekkende og underholdende på samme tid. 

Stålkontroll

I aller siste scene går alle karakterene igjen inn i en orgie, men nå er tonen en helt annen enn ellers i forestillinga. Figurene kysser hverandre faktisk på munnen, de poserer ikke lengre for publikum, det oppleves nå som det er mye varmere omfavnelser som skjer. Mens lyset sakte dempes aner vi bare ytterkanten av bevegelsene, og vi hører bare det vi oppfatter som faktisk lystfulle stønn.

Nå tar jeg kanskje litt av med antallet filmreferanser, men jeg klarer her ikke la være å tenke på de nydelige orgiescenene i John Cameron Mitchells Shortbus (2006), som ble framført med virkelige, faktiske samleier. Disse scenene opplevdes som helt uten forstillelse, men gjennomsyret av vennlighet, kjærlighet og faktisk lyst – langt unna pornoestetikkens utstuderte stønn. Stemninga i sluttscenen til Porn Horror Musical blir også en svært talende kontrast til den støyende og intense starten.

Bak det tilsynelatende rølpete har performancekollektivet Glitcher altså stålkontroll på virkemidlene. Og aller mest rørende blir det når de gir inntrykk av å slippe denne kontrollen.

(Publisert 28.04.20024)