Vittig, intern og ujevn harselas med det erkenorske

Det er kanskje ikke alle som kjenner referansen Spynorsk Mordliste. Den skriver seg fra riktig gamle dage, som da jeg selv gikk på ungdomsskolen og

alle fikk utlevert hvert sitt eksemplar av Nynorsk Ordliste til bruk i norsktimen. Disse gikk i arv mellom klassetrinnene, og kunne være mer eller mindre godt brukte. Ofte kunne en vittig sjel ha skriblet over N med Sp, og lagt til en M, og slik fikk vi Spynorsk Mordliste. Som en datidens meme spredde praksisen seg blant skoletrøtte tenåringer med nynorsk som sidemål. Hvorvidt den var utbredt også blant nynorskbrukerne er jeg usikker på. Den illustrerer kontroversen rundt det språkpolitiske prosjektet som Ivar Aasen på midten av 1800-tallet la grunnlaget for, og som stadig evner å begeistre men i enda større grad å irritere, nye generasjoner språkbrukere.

Fortid, nåtid og fremtid

Vi starter i 1840, der Ivar Aasen (Frank Kjosås) innser at han er esla til større bedrifter enn hjemstedet Hovdebygda gir rom for. Han legger ut på en rundtur til fots til alle landsdeler utenom Finnmark for å samle norske dialektord og talemål i et felles nytt, norsk skriftspråk. I musikalen fremstilles han som en folkehelt i samtida si, på linje med en rockestjerne. Dette er høyst overdrevet, og et eksempel på hvordan Kalvø bruker det nåtidige fenomenet falske nyheter som et retorisk grep i sin fremstillingsform.

Vi hopper 200 år frem i tid til året 2042: Ungjenta Aase Ivarsen (Julie Moe Sandø) arver noen bøker av Aasen etter besteforeldrene sine. Under lesningen forvandles hun fra en spak, livstrett fintrønder til en glødende engasjert nynorskagitator. Hun stifter det politiske partiet Spynorsk Mordliste som har to-tre heller uklare kampsaker: Vafler til alle, at folk skal følge drømmene sine, og at alles stemmer må bli hørt. Den versjonen av Aasen som vi møter i forestillingen er egentlig Aases idealiserte projeksjon av en folkehelt, slik hun forestiller seg idolet sitt.

Samtidssatire

Fra Ivarsens valgkampturné anno 2042 får vi skråblikk på vår egen samtid gjennom skjermskadde 40-50-åringer som fullstendig mangler evne til å holde på en tanke, gæmliser med selfiestang som er mest opptatt av å ta bilder av maten sin, og nyseriøse unge voksne med østfold-l. Nynorsk er fremdeles kontroversielt: En Bærumstrio (Julie Støp Husby, Mari Lerberg Fossum og Niklas Gundersen) – med løs referanse til radarparet Tina og Bettina fra Smestad – leverer et uimotståelig festlig forsvar for Bokmål og Boblevest og annet som begynner på B før en av dem finner frem en tusj og tagger sin egen utgave av en Spynorsk Mordliste.

Grammatisk poesi 

Et annet høydepunkt er sangnummeret «Symje sym sumde». Det tar for seg verbet å symje, som interessant nok – for å sitere låta – har kløyvd infinitiv og derfor også kan skrives med a – å symja – uten at bøyingen av verbet endrer seg. Teksten har en poetisk kraft der skjønnheten i det nynorske språket demonstreres uomtvistelig. Også musikalsk er dette slagermateriale, som i Kjosås’ forførende og Sandøs forlibte fremføring trolig kan få selv den mest innbitte nynorskskeptiker lidenskapelig stemt.

Begge er glimrende musikalartister. Som den heltedyrkende Aases fantasifoster fra fortiden har Kjosås en relativt tilbaketrukket rolle i store deler av forestillingen. Da sitter han i utkanten av scenen iført rallarhatt og omgitt av rosemalte transportkasser, og noterer konsentrert med fjærpenn. Sandø, som Aase, er til gjengjeld høyt og lavt, med et energinivå og en intensitet av en annen verden der hun vaffelpushende insisterer på å få vite hva de middelaldrende, de unge og de gamle egentlig drømmer om. 

Hva drømmer de om?

Forestillingens mest fantastiske scene oppstår når de middelaldrende skjermskadde ikke helt oppfatter spørsmålet og forteller om drømmer de har hatt mens de sov. Inn velter alskens kreaturer, akkurat så irrasjonelt oppfinnsomt og med den bakvendte formen for logikk bare en drøm kan lage. Det er som et absurd mellomspill som ikke hører hjemme der, men som likevel på merkelig vis gjør det. 

Takket være disse innslagene får Unni Walstads kostymedesign litt å spille på. Ellers byr 1840 på fantasitradisjonelle fargerike folkedrakter, mens uniformen i 2042 er grå(rutete) drakt eller dress. 

Scenografien av Gjermund Andresen og Stian Hole består av malte kulisser formet som spisse fjell stilt bakenfor hverandre, som Sunnmørsalpene blåne på blåne. På de fremste er det projisert utsnitt av gamle kart. Når vi er i byen, i 2042, erstattes de av blokker. En gul, simplistisk metallkonstruksjon utgjør Spynorsk Mordlistes Headquarter. 

Best midt på

På sitt beste, og for det meste, er musikalen Spynorsk en fryd å følge. Ensemble og orkester gjør en strålende jobb fra start til slutt. Det er spenstig koreografi (Eli Stålhand) i skjæringspunktet mellom det tradisjonelle og klubbkultur, snedige regivalg (Ivar Tindberg), fengende låter (Ingrid Bjørnov) og gøyale, poengterte tekster (Are Kalvø). Men det tar litt tid før intrigen tar av, og det dabber voldsomt av mot slutten. Da overtas Aase Ivarsens posisjon av en annen ung, fremadstormende politikerspire med et minst like ufokusert og vinglete politisk prosjekt. Kalvø har villet kombinere to ideer: Nynorsken på den ene siden, og hvordan man samler alle til et felles prosjekt, på den andre. Både komisk og kunstnerisk er det utvilsomt nynorskideen som har gitt best avkastning, og jeg tror musikalen hadde vært tjent med å borre dypere i den, også språkpolitisk. 

(Publisert 16.04.2024)