Bekjennelsesteater som eksploderer

«Passer min beat?» spør nåværende og tidligere studenter ved Nordic Black Xpress (NBX) i det som viser seg å være en avgangsforestilling en varm

passer min beat?

Avgangsforestilling for elever ved Nordic Black Xpress

Regi: Christine Yangco Helland

Komponist og musikalsk ansvarlig: Håkon Berge

Med: Farqaleet Iqbal, Anna Trindade Eriksen, Khadeeja Ahmed, Hanna Ocide Kidula, Cesilie, Geanina Jørgensen, Turid Rachel Bråthen, Mobeen Shayan Ahmed, Jules Akvama, Akram Khan Nasir, April Klarisse Notvik Kristiansen, Sunniva Moratiwa Greger Mathe, Jawad Aziz

Det Norske Kammerorkester:

Catharina Chen – Fiolin, Bjarne Magnus Jensen – Fiolin, Hanne Skjelbred – Bratsj, Audun, Sandvik – Cello, Tomas Nilsson – Perkusjon

Kloden teater, Oslo 3.-5. mai 2024

fredag på Kloden teater i Oslo. Tittelen minner om DUS-forestillingen Er mikrofonen min på?, en tittel som i likhet med Passer min beat? kan virke som om den har noe unnskyldende ved seg, språket vitner om noen som spør: Er det greit at jeg rekker opp hånden? Er det ok at jeg sier noe? Passer det at jeg tar litt plass?

Men dette språket stemmer ikke med virkeligheten. Er mikrofonen min på?-tittelen er et direkte sitat fra en tale den svenske miljøvernaktivisten Greta Thunberg holdt i det britiske parlamentet i 2019, og Thunberg er ikke en som på noen måte ønsker å gjemme seg bort. Og det unnskyld meg-aktige spørsmålet i tittelen Passer min beat? reflekterer ikke den energien NBX-studentene fra første stund inntar scenerommet med. Det er nesten slik at de burde endret tittelen: Min beat passer! Tilpass deg den!

Disser OL-floka

Det som virkelig kjennetegner NBX-studentene er masse energi. God energi, en ganske lik energi, men på alle måter en energi som holder fra start til slutt gjennom den litt over en time lange forestillingen. Med seg på scenen har de tolv studentene fem musikere fra Det Norske Kammerorkester. Musikerne har samarbeidet med skuespillerstudentene om å lage denne forestillingen. Det er ingen tvil om at kvintettens tilstedeværelse har mye å si for den kunstneriske kvaliteten. Men det merkes også at samarbeidet har vært tett, at både musikere og skuespillere har bydd på seg selv i arbeidet med å finne form og innhold til Passer min beat?.

Forestillingen starter energisk. Fra utsiden av scenerommet høres høy latter, studentene høres ut som en gjeng, en flokk, noen som utgjør et sterkt fellesskap og som har det gøy sammen. I det lille scenerommet på Kloden teater smitter humøret lett over på premierepublikummet. Skuespillerne setter seg som en gjeng i den enkle scenografien, snakker om flokken sin, replikkene faller tett. Og, som forventet, ganske kjapt ut mot publikum: Hvem er flokken din? Og videre, også som forventet: Jeg tipper flokken din ser på gullrekka hver fredag. Jeg tipper flokken din kan OL-floka.

Allerede der synes jeg forestillingen har et tekstlig problem. Ut fra kredittlisten ser det ut til at studentene har vært medskapende, og at de dermed også har skrevet og utviklet tekstene selv. Til tider er dette tynt materiale. Det som redder teksten, er faktisk energien og intensiteten i fremføringen, den gode vekslingen i tempo og hyppige, planlagte og overraskende skift. Teksten i seg selv blir ofte muntlig i en litt for litterær form, slik at replikkene til tider høres ut som skrevet materiale som fremføres, ikke som noe som bare sies eller som faller lett og naturlig (slik jeg opplever at de er ment å være i utgangspunktet).

Tett samspill

I tillegg legger teksten frem en god del fordommer, som det med OL-floka eller at skuespillerne forventer at vi som sitter i publikum ikke vet hva injera eller biryani er (noe ganske mange i premierepublikummet trolig kjenner til ut fra responsen å dømme). Tekstene spinner rundt personlige opplevelser av utenforskap, av krysskultur, av ikke å høre hjemme noe sted – og, spør den, hvem er flokken din da? I en slik sammenheng blir det kanskje naturlig å adressere ganske stereotype fordommer, selv om jeg ikke helt forstår hvor de vil med dem. God litteratur – eller dramatikk – blir det ikke. Særlig ikke når konklusjonen i teksten blir en slags konsensus – det går jo bra likevel.

Kvintetten på scenen fremfører musikk skrevet av Håkon Berge, som også er musikalsk ansvarlig for forestillingen. Samspillet mellom musikk og utøvere er tett og godt. Komposisjonene viser et fint spenn, og rytmen finnes like sterkt i den enkelte skuespiller som i musikerne. De har samme beat, på et vis. Når strykerne spiller glissando, speiler skuespillerne dette i koreografien. Det samme gjelder med tremolo, som er fremtredende i minst en av komposisjonene, her følger skuespillerne hurtigheten opp i bevegelsesmønsteret. Musikerne interagerer også med handlingen, deres historier blir også fortalt, de har også fortellinger om utenforskap som skal med.

Det interessante er at det er i scenene som ikke er så teksttunge at det fineste spillet skjer. En fotballscene, for eksempel, der herlig lagånd vises frem. Eller i en scene der en gjeng skviser ut en annen. Eller i sistescenen, der cellospill og breaking går opp i en høyere enhet og det virkelig eksploderer.

Bekjennelsesteater

Utfordringen med bekjennelsesteater, eller ekte historier satt i en fiksjonsramme, er for det første tekstens litterære kvaliteter. En annen utfordring er at det er lite undertekst, altså lite å undre seg over, lite som har utvidet mening. Alt som gjelder, blir liksom sagt. Det er livsvisdom, livserfaringer, refleksjoner. Alt sammen relevant, men uten de store tolkningsrommene i teksten.

I Passer min beat? må den individuelle utfoldelsen vike for den kollektive tematikken. Skuespillerne gis lite rom til å vise variert spill, dermed blir det mange like emosjoner som spilles ut. Tydelige følelser, men samtidig ikke særlig nyansert spill. Det hadde denne gjengen fortjent å få vise frem i en avgangsforestilling.

Nordic Black Xpress er en utdanning med fokus på den kunstneriske kompetansen som mangfold og transkulturell utveksling gir. Og forestillingen viser tolv skuespillere med en unik kompetanse. Den krysskulturelle styrken, erfaringen en får som flerkulturell, er sårt tiltrengt i norsk teater i alle ledd av teaterkjeden. Jeg gleder meg til å se flere Romeo-er med denne kompetansen, flere av Brand, Hedda Gabler, Lygre-karakterer og Fosse-karakterer.

Passer min beat? viser frem en rekke erfaringer skuespillerne og musikerne har, og det er viktig. Men denne erfaringen er vel så verdifull inn i sammenhenger der den samme erfaringen trengs, men ikke i uttalt form. Altså ikke i stykker som forteller om det flerkulturelle og krysskulturelle, men der denne erfaringen tas med inn i roller. Så er det kanskje typisk at når Jawad Aziz går i samspill med Audun Sandvik på cello, plukker opp buens strøk og viderefører dem inn i breakdance, tar salen fyr. Materialet er eksplosivt, men det tekstlige står noen ganger i veien i Passer min beat?. Jeg tar meg i å tenke at tilhørighet noen ganger fungerer aller best uten for mange ord.

(Publisert 04.05.2024)

Bakgrunn:

Det Norske Kammerorkester
Det Norske Kammerorkester er et virtuost og nyskapende musikerkollektiv bestående av noen av de fremste nordiske strykere. Å aktualisere den klassiske konsertformen til dagens publikum har alltid stått i sentrum for Kammerorkesteret – både i den klassiske konserttradisjonen og gjennom spesielle konsertprosjekter der de utforsker nye formidlingsmuligheter som skaper større nærhet til både musikken og ensemblet. Sammen med sin kunstneriske leder Pekka Kuusisto og dyktige internasjonale gjesteledere utvikler orkesteret stadig sin særegne spillestil og høster anerkjennelse både nasjonalt og internasjonalt. Les mer på kammerorkesteret.no

Nordic Black Xpress
Nordic Black Xpress NBX er Nordic Black Theatres egen teaterskole og teaterutviklingsprosjekt. Studiet er på heltid, undervisningen er gratis og i tillegg får studentene stipend. Skolen har et fokus på den kunstneriske kompetansen som mangfold og transkulturell utveksling gir, der skuespillertalentene har flere kulturelle ståsteder enn bare norsk.