En «Ibsen-loop» med Hedda i Berlin

Hedda har skutt seg, men publikum står foreløpig intetanende i foajeen til Berliner Ensembles Neuen Haus – en biscene som åpnet i 2019, og vanligvis er forbeholdt ny dramatikk og eksperimentelle forestillinger. Thea Elvsted og Assessor Brack dukker opp og ber alle om å vise hendene – hvorfor, skjønner man først senere. Til å begynne med fascineres (og irriteres) man av kostymene til de kjønnsoverskridende karakterene: Den blekrosa kjolen til Max Gindorff (Brack), eller den grønne blazeren, strømpebuksene og de klumpete platåskoene til Nina Brun, som er tilpasset hennes høyde på nærmere 1,90. Hun bærer en gigantisk ryggsekk, som er som tatt ut av et drag queen-panoptikon. Thea sperrer av inngangen til salen med gul polititeip, og deretter geleider skuespillerne tilskuerne inn via en teknikerinngang – til man kommer inn på scenen der Hedda ligger. Det rørlignende scenerommet skaper intimitet, og noen publikummere må tråkke forsiktig over Heddas lik. Vi befinner oss på et «åsted», hvilket forklarer håndkontrollen. Men kostymene er groteske og introduksjonsmusikken er en cocktailjazz som også henviser til en helt annen sjanger enn den tradisjonelle tv-krimmen.

Sjangerblanding

Heiki Riipinens blander sjangere og vidt forskjellige former og uttrykk, samtidig som han likevel ikke oppløser eller dekonstruerer Ibsens stykke, men –og det er det fantastiske – formidler det på en svært direkte måte. I første akt forvandler skuespilleren Max Gindorff seg nærmest umerkelig til tante Julle, som tar imot sin elskede nevø. Marc Oliver Schulze spiller Jørgen Tesman som en nesten-karikatur på en latterlig overveldet mann. Scenografien til Ingrid Tønder består av et nødtørftig møblement, som har vært dekket til med grått tøy før Tesmans hjemkomst.

Ved Heddas første opptreden reiser Pauline Knof seg fra sin dødsstivhet og plukker kulen ut av tinningen for så å gi den til suffløren som sitter på første rad. Dette er selvfølgelig en teater-vits og kanskje én meta-idé for mye, men Pauline Knof spiller Hedda på en måte som får alle de motstridende og motsetningsfylte motivene til å gå opp i en høyere enhet, og som befinner seg langt unna de andres overdrevne karakteriseringer. Hedda er iført en hudfarget latekskjole som i snitt og stil ser ut til å komme fra viktoriatiden – og gir inntrykk av å være kostymedesigner Louise-Fee Nitschkes bud på sjangermiksen.

Gender-bender

Men alt dette blir mer og mer irrelevant, ettersom Hedda driver sitt spill, både for å utslette sin patetiske ektemann, men også – for den sosiale statusens skyld – å eliminere hans rival, som hun likevel kanskje fortsatt elsker og beundrer. Alt dette utspiller seg i ansiktet til Pauline Knof, som representerer denne kveldens kraftkilde. Gutteaktige Paul Zichner er kledd i et lilla tyllkostyme, og er en Ejlert Løvborg som man ut ifra vanlige standarder verken ville tiltrodd det alkoholisert overskuddet eller vurdert som en genial forfatter; hvis manuskript Hedda her brenner på teatrets gårdsplass foran et live-video-kamera. Hva slags begjærskonstellasjon det er meningen å vise gjennom dette Gender-bender-rotet, er ikke så godt å si – utover at alle, bortsett fra cis-mannen Tesman, er eller bør være tvetydige. Den mest interessante er Brack, som en maskulinisert kvinne heller enn en femininisert mann, men som først og fremst blir «lesbar» (som man sier i dag) i kraft av sin maktrolle. Til slutt blir alt dekket til igjen med det grå kledet – som om omstendighetene ikke kan endres på – selv ikke med kjønnsbyttet.

Heiki Riipinen er avgangsstudent fra Kunsthøgskolen i Oslo (2023), og har tidligere opptrådt som dragqueen. Hans iscenesettelse av Hedda fant sted som en del av worx, et støtteprogram for unge teaterkunstnere på BE. I denne workshopserien, som særlig appelerer til et ungt publikum, har han tidligere også bidratt med en «Insomnia-reise gjennom natten», med Ifigenia, Don Juan og nordiske troll, som varte fra kl. 22.00 til 04.00 og der han deltok selv.

Det bør også nevnes at Pauline Knof er tredje generasjon i en kjent, tysk skuespillerfamilie. Bestemoren, Inge Keller, var i flere tiår grand dame på Berliner Ensemblets nabohus Deutsches Theater, og et skuespillerikon i tidligere Øst-Tyskland. Hennes datter, og Pauline Knofs mor, Barbara Schnitzler, var medlem av ensemblet på Deutsches Theater i flere tiår. Og linjen blir nå videreført gjennom denne Hedda-en.

Referansen til faren (general Gabler) er borte i tittelen – han spiller ikke en like stor rolle i forestillingen, hvor det i det minste fins en implisitt forståelse av dagens kjønnsdiskurser. Om man vil, er det ironiske poenget at alle vil være noe annet, bortsett fra Hedda – hun vil bare være en moderne kvinne, før hun er blitt det. I et intervju i programmet sier regissøren av han «forsøkte å iscenesette Hedda som en figur som er fanget i en heteronormativ ‘streightness’, samtidig som jeg gestaltet en queer verden rundt henne, som hun kunne tilhøre.» Det «queer-normative» er selvfølgelig forestillingens provokasjon, og viser Riipinens konseptuelle fremgangsmåte for å kunne overføre stykket og karakterene til nåtiden. Idéinnholdet befinner seg riktignok innenfor de samme grensene – og i Hedda-figuren blir det ikke avdekket noe nytt, hun blir snarere sendt tilbake til sin egen fortid. Men som spillet etter selvmordet viser, er det en Ibsen-loop som allikevel gir stoff til ettertanke.

Overs. av red.

(Publisert 08.05.2024)