Mommy wannabe

Pentalogien er nå nesten ferdigfortalt, det gjenstår kun en epilog. I et forspill vist på Høstutstillingen i fjor var vi med på en fødsel (FORSPEL); første del

omhandlet barndom (11 ÅR); andre del ungdom (DOTTERA); tredje del voksenlivet (BROR); og femte del alderdommen (GÅ). 

MomA er altså fjerde del, og handler om forholdet mellom dramatikeren Sigrun (Trine Wiggen) og niesen Makena (Jae Nyamburah), som hun i perioder gjennom oppveksten har fungert som en mor og mentor for. Makena opplever i dag suksess som kunstner og teatersjef. Sigrun har inntil nylig hatt en internasjonal karriere som dramatiker, med omtaler i de største tyske avisene, men har nå muligens passert middagshøyden som kunstner. I alle fall opplever hun manglende interesse fra tidligere og potensielle oppdragsgivere, og har problemer med å forsørge seg. Hun oppsøker Makena på teatret for å lande en oppdragsavtale de skal ha blitt enige om på en fest. Det kan virke som om hun mener at dette er noe hun har krav på, samtidig som hun hardnakket gjentar at Makena ikke skylder henne noe. 

Virkelighetsnært

Det er duket for et skikkelig godt, og skikkelig trist, familiedrama. Goksøyr & Martens er durkdrevne realister, og ble nominert til Ibsen-prisen for manuset til DOTTERA i 2019. Teksten til MomA er forankret i intervjuer de har gjort med 15 kunstnere i ulike aldre. Den oppleves på ingen måte dokumentarisk, men er en velkomponert og virkelighetsnær dramatisk tekst som utforsker og utfordrer grensene mellom fiksjonsverden og den virkelige verden på spennende vis. Prologen til pentalogien, FORSPEL, er vevd inn i historien via et lydmateriale Sigrun har samlet og planlegger å gjøre et tilsvarende verk ut av. Også andre, tidlige verk av Goksøyr & Martens blandes inn som eksempler fra Sigruns svunne karriere. 

At fiksjonsuniverset er lagt til et scenerom på et teater der man forbereder en forestilling gir anledning til ytterligere fordobling: Makenas kollega Anna (Thea Lambrechts Vaulen) forteller til Sigrun at hun egentlig er lysdesigner, men denne gangen «har hun rommet også». På programsidene til forestillingen MomA står lysdesigner Ingeborg Staxrud Olerud oppført nettopp med «lysdesign og rom».

Lyddesigner Lewis Keller er på sin side inkludert både som seg selv – når han i forkant av forestillingen gir instruksjoner til publikum – og etterhvert som en del av fiksjonsuniverset, som tekniker Lewis i Makenas teater. Det kan høres banalt ut, men fordi grepet er så gjennomgående utført har det en interessant effekt, der historien blir liggende og vippe i et pseudobiografisk ingenmannsland.

Enkelt scenerom

I MomA befinner publikum seg på nivå med skuespillerne, plassert på stoler i en firkant rundt scenegulvet på Scene 3. Det er en enklere løsning enn i de tidligere forestillingene, hvor man satt vaklende på et stillas og tittet ned på scenen fra oven med høretelefoner på ørene (DOTTERA, 11 ÅR), beveget seg rundt i byrommet med høretelefoner på ørene (GÅ), eller begge deler (BROR). Både DOTTERA og 11 ÅR var fantastiske scenekunstopplevelser. GÅ opplevde jeg som dramaturgisk litt for løs i fisken, mens BROR fungerte sømløst både som vandreteater og inne på scenen. Bortsett fra lyden, som jeg innimellom måtte anstrenge meg ørlite for å følge med på, særlig når det pågikk simultane handlinger på scenen.

Vidunderlig lyd

MomA byr til gjengjeld på et lydbilde så vidunderlig skarpt at det overgår alt jeg tidligere har vært borti av hodetelefonteater. Sånn kan det altså gjøres! Lyddesignere er Sigrun Merete Mongstad og nevnte Lewis Keller. Jae Nyamburah som Makena opptrer underveis med Spoken word, en performativ form for resitasjon av dikt jeg antar er hennes egne. Hun gjør en uforglemmelig figur som skjødesløs kunstnertype: selvsentrert, gatesmart og utfordrende i det ene øyeblikket, omsorgsfull og hjertevarm i det neste. Ikke så ulik reservemamma Sigrun. De fremstår begge mer opptatt av å lykkes som kunstnere enn av hverandre. Tittelen på stykket er flertydig men henspiller blant annet på at Makena har en Mom-A og en Mom-B, eller som hun sarkastisk sier, en «mommy wannabe».

Kornsoler og identitetspolitikk

Stykket problematiserer både det å bruke marginaliserte grupper eller en marginalisert posisjon til sin fordel i kunsten («It would be nice to do something political»), og den voksnes bagatelliserende mistenkeliggjøring av de unges identitetspolitikk. 

Når fire lass med korn slippes ned fra taket mot slutten av forestillingen for å forme kornsoler på gulvet assosierer jeg til åpningen av Kunstsilo samme dag, der ett av argumentene mot siloen visstnok har vært at den er ment for korn – ikke kunst. 

Forbilledlig referanseliste

I tillegg til en liste over folk som skal takkes har Goksøyr & Martens på programsidene til Det Norske Teatret publisert en liste over referanser som er brukt i forestillingen. Det er en uvanlig gest i teatret, selv om det er ganske utbredt innenfor andre kunstformer.

Muligens er det en respons på den nylige debatten i Morgenbladet om grensene mellom inspirasjon, kopi og plagiat i teatret, og hvem sitt ansvar det er å gjøre rede for eventuelle kilder man har latt seg inspirere av. Som publikum setter jeg umåtelig pris på å bli satt på sporet av viktige referanser jeg kanskje ellers ville gått glipp av, som kan berike opplevelsen og forståelsen min av verket. Som kritiker, som skal skrive om verket i etterkant, setter jeg om mulig enda større pris på det. 

Kunstsilo var riktignok ikke blant referansene på listen, så den har jeg nok diktet opp selv.

(Publisert 15.05.2024)