Raffinerte betraktninger rundt kjærlighet
Nagelhus Schia Productions møte med Ingun Bjørnsgaards koreografiske univers og William Shakespeares sonetter resulterer i et stilsikkert og helhetlig verk. Forestillingen hadde imidlertid klart seg fint uten deklamering.
Å koreografere Shakespeare er i vestlig teaterdans såpass vanlig at det er blitt forsket på. I Choreographing Shakespeare utforsker for eksempel
Elisabeth Klett hvordan over 40 koreografiske verk formidler handling og tematikk i Shakespeares skuespill og sonetter, gjennom ulike former for scenisk dans. Med Sonett Idiot for dansekompaniet Nagelhus Schia Productions, kan den erfarne og stilsikre koreografen Ingun Bjørnsgaard sette sitt navn på listen over Shakespeare-koreografer. NSP-kompaniet inviterer til en underfundig forestilling hvor engasjementet og atmosfæren mellom utøverne er i kontinuerlig endring.
Shakespeares sonetter ansees å være blant de vakreste kjærlighetsdiktene som er skrevet. Den komplekse kjærligheten, menneskets forgjengelighet og døden er sentrale tema i den lange diktsyklusen, hvor diktene til dels kommenterer hverandre gjennom å formidle motstridene stemninger og dypt menneskelige erfaringer. Selv sier Bjørnsgaard at kjærlighetsmotivet er en drivkraft i det koreografiske arbeidet. Det er i relasjonene vi blir til som mennesker, noe som også berører den gjenkjennelige klossetheten og sårbarheten som oppstår i møtene på scenen.
Alene sammen
Scenerommet er dunkelt opplyst, gulvet er tomt, bortsett fra hjørnet som er fylt av et mørkt objekt som kan minne om en stor fjellknaus eller kanskje en diger puff? Forbi denne, nesten helt ute av scenen faller lyset på komponist og musiker Christian Wallumrød og instrumentene hans. En durende lyd, parallelt med høytidsstemt orgelklang, sprer sine vibrasjoner i rommet og dansere entrer en etter en. Det første paret kommer gående fra hver sin side, føler seg fram, leder med armer og overkropp, famlende. De berører forsiktig lufta rundt seg, starter gjerne en bevegelse som legger an til å skulle bli stor, men stopper halvveis, som om de blir forstyrret eller plutselig ombestemmer seg. På fascinerende og litt kronglete vis føler de seg fram mot hverandre uten at nærkontakten de til slutt oppnår ser ut til å bety noe. De er tydelig alene – sammen. Musikken endres til mer rytmiske, støtende beats og rommet fylles med syv dansere hvis armer, hode og overkropp fortsetter å lede an utforskingen av lufta, rommet og menneskene som omgir dem. De plukker, lener, drar og føler seg fram. Det hele har noe hverdagslig, men samtidig litt dukkeaktig over seg der de virker å samtale med hverandre gjennom å sende bevegelser frem og tilbake. Koreografien veksler mellom særegne individuelle sekvenser som avløses av unisone bevegelser, som igjen leder til diagonaler hvor alle syv danserne henger seg i hverandre som masker i et hekletøy. Her dras og vris de inn og ut av rekka og fellesskapet.
Danserne er hverdagslig kledd og Solveig Holte Bygdnes´ kostymer har et tidløst snitt. Blandingen av velur, slike og chiffon forstår jeg som direkte referanser til historiske tidsepoker og tilværelsens flyktighet, som også er tema i sonettene.
«Fool for love»
Det elegante kalde lyset går over i varmt, oransje, den store knausen demonteres halvveis, og rommet får et preg av å være i en viss uorden idet den musikalske duringen er tilbake. Dirringen og den dype klangen omfavner oss på beroligende vis og dansen har nå fått en friere og mer flytende kvalitet. Drivende som rekved, ensomt alene, i par eller i gruppe fortsetter danserne sin søkende og insisterende dans. Denne konstante, gjennomgående vekslingen mellom individet, parene og det store fellesskapet bygger og gir form til verket på en måte som gjenspeiler sonettens strenge verseform. Bjørnsgaard er en mester i å gi verkene tydelig struktur, samtidig som bevegelsesspråket er karakteristisk menneskelig: både hverdagslig, detaljert og uforutsigbart.
Guro Nagelhus Schia og Vebjørn Sundby er to sterke utøvere som begge har lang erfaring som utøvere i Ingun Bjørnsgaards koreografier. I duettarbeidet deres dras jeg med i en engasjerende og spektakulær dans hvor avanserte løft, brå vendinger, raske nivåskift og store forflytninger uanstrengt flyter igjennom rommet. Uttrykket veksler mellom hengivenhet, tillit, avhengighet, tvil og avvisning som gir meg assosiasjoner til den komplekse kjærligheten sonettene skildrer. I møte med disse forskjellige uttrykkene forstår jeg forestillingens tittel: Sonett Idiot som en referanse direkte til sonettene og til uttrykket «fool for love», som henviser til de irrasjonelle handlingene man kan ty til når sterke følelser har tatt overhånd.
Forestillingen utfolder seg gjennom stadig endrede scenebilder. Bevegelsene, musikken og stemningen har vekselvis et lekent, romantisk, dyrisk og ømt uttrykk. De større gruppesekvensene viser Bjørnsgaards avanserte bruk av rommet. Syv dansere som beveger seg unisont i ulike retninger gir meg en følelse av at scenen duver i vannkanten og rommet fremstår grenseløst. Gradvis kommer hverdagsgestene tilbake, tiden har gått – eller et sekund av et øyeblikk har bare passert?
Guro Schias åpne, undrende blikk sveiper over publikum mens skumringen senker seg. Like forsiktig og hverdagslig som det hele startet, er det plutselig over.
Unødvendig deklamering
I enkelte scener snakkes og synges deler av sonettene både på norsk, polsk, flamsk? engelsk og svensk. Når Bjørnsgaard velger å dele opp tekst og la danserne deklamere en strofe hver mens de danser gir det ikke merverdi til opplevelsen for meg. Selve lyden av den talte stemmen beriker kanskje totaluttrykket, men når teksten vandrer raskt fra person til person oppfatter jeg det mer forstyrrende enn interessant. Når teksten i sin helhet deklameres på språk jeg ikke behersker, aksepterer jeg det lettere fordi jeg kan hengi meg til lyden av stemmen som om det er instrumentalmusikk. At jeg tidvis kan fange setninger som gjør at jeg kan gå hjem og undersøke konkrete sonetter mer i dybden, legger en dimensjon til min fortolkning uten at det oppleves avgjørende.
Rom for fortolkning
Bjørnsgaard samarbeider ofte med samtidskomponister og musikken til Sonett Idiot er komponert av Christian Wallumrød, som tidligere har komponert Notes on frailty for IBP i 2017. I Sonett Idiot veksler stemningene mellom det sakrale opphøyde, lekne, rytmiske og dirrende dunkle. Musikken fungerer svært godt der den er insisterende, men aldri dominerende. Wallumrød fremfører musikken selv og hans tilstedeværelse på scenen innpasses godt i koreografien. Thomas Bjørks store grå fjellknaus demonteres gradvis og avdekker et flygel uten lokk, som blir en sentral del av scenografien. Plutselig utspiller det seg en liten duett mellom Edit Askeland som danser langsomt foran på scenen og Christian Wallumrøds høyre hånd som hakker hardt og insisterende på flygelets strenger. Kontrasten mellom den lille insisterende hakkende hånden og den utstrakte langsomme kroppen fascinerer.
Elisabeth Kletts forskning på koreografi bygget på Shakespeares tekster viser at Shakespeares poetiske språk og evig aktuelle tematikk, på ulike måter kan la seg formidle gjennom koreografi og dans. Møtet mellom Wallumrøds musikk, Bjørnsgaards dypt menneskelige bevegelsesspråk og Shakespeares følelsesskildringer i strengt sonetteformat har resultert i en gåtefull, medrivende og vakker forestilling med rom for egen meddiktning.
(Publisert 28.05.2024)
https://snl.no/William_Shakespeare
https://www.bokklubben.no/boeker/sonetter-shakespeare-william/produkt.do?produktId=1338439