Renskåret, men noe meningstom «Peer Gynt»

Forestillingen, som er et samarbeidsprosjekt mellom Nationaltheatret, Bergen Filharmoniske Orkester og Festspillene i Bergen, bygger på et enkelt

regikonsept: Ibsens tekst, sterkt beskåret og nøkternt fremført, satt sammen med et relativ stort utvalg av musikk- og sangnummer fra Edvard Griegs Peer Gynt Suite, opus 23, hvorav mye sjeldent har vært brukt i Peer Gynt-oppsetninger. Musikken var gitt en hovedrolle i forestillingen. Men man kunne ha ønsket seg enda mer av Griegs komposisjoner tatt med, når det nå var slått på stortrommer med fullt symfoniorkester og digert kor.

Sterkt konsentrert tekst

Teksten er sterkt beskåret og konsentrert, nesten som en oppsummering av stykkets hovedpunkter, særlig i første del, frem til Mor Åses død. De mange kjente tankespråk i stykket er bevart og kommer på løpende bånd: «Om jeg hamrer eller hamres, likefult så skal det jamres», «Att og fram det er like langt, inn og ut det er like trangt» osv. Den sterkt konsentrerte teksten ga stort rom i oppsetningen for musikken, selv om det kunne ha vært utnyttet bedre med mer musikk.

Nøktern spillestil

Første del gjennomspilles nøkternt og summarisk. Skuespillerne fremfører den konsentrerte teksten med en kjapp språkføring. I mange scener står de nokså stille, særlig i begynnelsen mellom Åse og Peer, spilt av Ågot Sendstad og Herbert Nordrum. I andre scener suppleres tekstfremføringen med dansende bevegelser, som har en underliggjørende og opplivende virkning på spillet i det store tomme scenerommet. Muligens kan dansen og mimen også oppfattes som uttrykk for den satiriske tonen i Ibsens stykke. Noe som imidlertid ikke kom særlig godt frem.

Ut over Nordrum som Peer og Sendstad som Åse, medvirket operasangeren Frøy Hovland Holtbakk som Solveig. De mange øvrige rollene spilles vekslende av de seks andre skuespillerne. Alle gjør en god jobb, men ingen gjør seg spesielt bemerket i den neddempede personregien. Spillet var for det meste nøkternt – kanskje med en underspilt humor, særlig uttrykt gjennom mime og dans. Den tekstfokuserte spillestilen ble imidlertid svekket av en irriterende hurtig og slurvete språkføring, som gjorde at man som publikummer ofte mistet setninger eller enkeltord.

Enkel og monumental scenografi

Visuelt begynner forestillingen i et stort, tomt og mørkt rom, hvor Åse og Peer trer frem og kjapt gjennomspiller den første scenen.

Først etter bruderovet (i annen scene) fra Hæggstadgården og Peers etterfølgende møte med Dovregubbens datter, og videre inn i trollenes rike i Dovrefjellet, introduseres et nytt scenografisk virkemiddel: sceneskum som i store dotter daler ned fra sceneloftet og etter hvert legger seg som en stor skumsky utover gulvet, som skuespillerne vasser og danser i.

Et annet markant visuell virkemiddel var det store koret, som kom til syne i bakscenens fulle bredde, med en visuell slående virkning. Koret fremtrådte første gang i Dovregubbens hall, hvor det sang eller messet utvalgte replikker fra trollhoffet. Mot slutten av andre del sang koret den sjeldent fremførte salmen «Velsignede morgen» fra Griegs Peer Gynt-komposisjon, fortsatt i den sterke visuelle plasseringen på bakscenen.

I andre del, etter Åses død og en pause, introduseres det et nytt, spektakulært scenografisk virkemiddel. Første scene her, på kysten av Marokko, innledes med Peers ankomst i et svevefly, som senkes ned fra scenehimlingen. Flyet lander i den store skumskyen som fortsatt ligger utover scenegulvet. Flyet forblir et sentralt scenografisk virkemiddel gjennom alle scener helt til slutten. For eksempel danser beduinkvinnen Anitra forførisk på flyets vinger og Begriffenfeldt fra Dårekisten i Kairo gestikulerer og spretter også omkring på vingene, mens han filosoferer over hva det vil si å være et menneske og seg selv. Videre benyttes flyet, da igjen i luften, i skipsscenene, med Peer som passasjer, ved siden av kapteinen/piloten, på vei hjemover til Norge. Og i sluttscenen stiger Peer og Solveig sammen til værs i flyet.

Vektlagt musikk

En god del av Griegs Peer Gynt-komposisjon var tatt i bruk i forestillingen, men langt fra alt. Den symfoniske musikken suppleres av Ragnhild Hemsings solospill på Hardingfele og enkelte ganger også på vanlig fiolin. Hun spiller flere av Griegs komposisjoner, men synes også å ha improvisert frem egen musikk til forestillingen. Hemsing befinner seg nesten hele tiden på scenen: omkring, i skyggen bak eller midt blant skuespillerne. Slik sett binder hun skuespillerne (og deres tekstfremføring) sammen med musikken, som ellers strømmer opp fra symfoniorkesteret i orkestergraven. Hemsings felespill ligger ofte som en dempet klang bak tekstfremføringen, og gir i det hele forestillingen en vakker melankolsk undertone.

Videre medvirket et stort kor satt sammen av flere kor tilknyttet Bergen Filharmoniske Orkester, både voksen- og barnekor. Koret gir en monumental virkning – både visuelt og musikalsk – til forestillingen. Korsangen er både subtil og monumental. 

Sterkest virket koret med salmen «Velsignede morgen». Den brukes aktivt i sluttscenene, i møtene med knappestøperen (spilt av Sendstad i Åses kostyme) og i den avsluttende foreningen med Solveig, spilt av operasangeren Frøy Hovland Holtbakk. Her veves Solveigs vuggesang, «Sov, du dyreste gutten min», sammen med salmen. Holtbakks vakre synging fremhever Solveig som en åndelig og religiøs kraft i forestillingen. 

Hva er så meningen?

Det er vanskelig å si hva som er meningen med forestillingen. Den er innadvendt, i den betydningen at det ikke vises til noen kontekstuelle, politiske eller andre åpenbare betydninger. Den vender seg innover mot seg selv, mot teksten og særlig musikken. Den «tørre» og nøkterne spillestilen avmonterer det nasjonalromantiske, som særlig Griegs musikk har en sterk tendens til å fremme, og som var et viktig element i den eldre Peer Gynt-tradisjonen. 

Når det nasjonalromantiske er visket bort, noe som åpenbart har vært regissøren Johannes Holmen Dahls intensjon, og som han også lykkes med, gjenstår kanskje en religiøs tolkning. Dette trer blant annet frem av Solveigs sanger og salmesangen, samt fastholdelsen av tekstens henvisninger til religiøse elementer som ringing av kirkeklokker, pinseaften og pinsemorgen. Allikevel er en religiøs tolkning ikke spesielt tydelig i oppsetningen og ikke nødvendigvis tilsiktet. Dette er heller min tolkning. Og slik jeg ser og forstår forestillingen fremstår den som åpen for publikums egne – det vil si individuelle – tolkninger av Peer Gynt.

(Publisert 23.05.2024. OPpdatert med rettelse av fotocredit)