Revolusjon i neon!

English version here

Rau – en av Europas viktigste regissører – er kjent for sitt politisk engasjerte (og til tider indignerte) teater, som i løpet av en 15-årsperiode har omfattet rekonstruksjoner av historiske traumer og virkelige forbrytelser, stykker som knytter skuespillernes egen biografi til større politiske og sosiale bevegelser, klassiske tekster fra Aiskhylos eller Bibelen, i (post)konfliktsoner fra Brasil til Irak, i tillegg til «umulige» forsamlinger og tribunaler som utforsker kunstnerisk frihet og økonomisk ulikhet fra Moskva til Berlin til Bukavu. Med en imponerende CV som inkluderer æresdoktorater fra Universitetet i Gent og Lunds universitet, en rekke bokutgivelser, utstillingsprosjekter, verdensturnéer, en femårig periode som kunstnerisk leder for NTGent i Belgia, og partnerskap med aktivister, politikere, kunstnere og akademikere over hele verden, bringer Rau med seg en unik politisk estetikk og et samfunnsengasjert blikk til festivalen. 

Rau er en lynavleder for kontroverser, og opptakten til hans første Festwochen var intet unntak. 

Ukrainakrigen og Palestina/Israel-konflikten

Den nye kunstneriske lederen fikk sin første dose kritikk da festivalen inviterte den gresk-russiske dirigenten Teodor Currentzis – som er sterkt kritisert for finansieringen orkesteret hans har mottatt fra Putin-finansierte banker – til å fremføre War Requiem, som skulle fungere som et partnerverk til Kaddish Requiem «Babyn Jar» med Kyiv Symfoniorkester og den ukrainske dirigenten Oksana Lyniv. Etter voldsom kritikk for at en av Europas viktigste (og offentlig finansierte) festivaler skulle tilby en plattform til en dirigent hvis arbeid støttes av et regime som aktivt fremmer krig og kolonisering av ukrainsk territorium, avlyste til slutt Rau og festivalen konserten til Currentzis.

Kontroversene rundt Rau og festivalen og den europeiske debatten om Israel og Palestina var kanskje enda vanskeligere. Rau har i de siste ukene blitt beskyldt for antisemittisme fordi han har invitert offentlige personer som er stemplet som pro-palestinske og Israel-kritiske, noe som i den tyske og østerrikske konteksten har blitt synonymt med antisemittisme. Men som en reaksjon på dette har Rau doblet innsatsen og invitert den kontroversielle, sionismekritiske israelske filosofen Omri Boehm til å holde «Europa-talen». Til og med republikkens flagg har blitt kritisert for å se «for palestinsk» ut. Men Raus vilje til å gå inn i en flerdimensjonal dialog om Israel og Palestina (men forsiktig og uten å gi uttrykk for sin egen mening) er bemerkelsesverdig for en kunstner som arbeider i Tyskland og Østerrike, som – av åpenbare historiske årsaker –  har tatt parti for staten Israel, og i den grad at enhver kritikk av Israel blir kalt antisemittisme og pro-Hamas, noe som har resultert i en knebling av stemmer som støtter uskyldige palestinere i Gaza. 

Problemene startet da Rau kunngjorde at den franske forfatteren og nobelprisvinneren Annie Ernaux og den greske økonomen og tidligere finansministeren Yanis Varoufakis – begge ansett som «for kritiske» til Israel for østerrikske (og tyske) politiske følelser – skulle inkluderes i Republikkens råd (som består av borgere og offentlige personer fra Wien, i tillegg til en rekke andre kjente offentlige personer som Rau har hatt gleden av å bli fotografert sammen med de siste ukene). Nesten umiddelbart kom det protestrop fra politikere og andre offentlige grupper om å fjerne de to fra Festwochen-programmet. Men Raus fortjeneste som politisk kunstner er at han nektet å gi seg, og til og med kritiserte samtidens hyppige bruk av «antisemittisme» og den faren det utgjør når man skal identifisere reell antisemittisme. Han fremhevet også behovet for debatt og annerledeshet, og uttalte nylig i en artikkel «Kriger begynner med at det er umulig å lytte, og jeg synes det er trist at vi europeere gjentar krigen på vårt område.»

Åpningsseremonien 

Festivalens etterlengtede åpningsarrangement brøt med den sedvanlige konstellasjonen av stive politiske taler og en miks av klassisk musikk og cheesy schlagere på den massive, midlertidige konsertscenen på den historiske Rathausplatz i Wien. Festivalen åpnet med Østerrikes rød-hvite farger projisert på den nygotiske fasaden, mens klassisk musikk runget ut over plassen. Men projeksjonen hakker, og musikken hopper og kutter over i et ubehagelig skrik. Idet projeksjonen skifter til grønt, svart, lilla og rødt på en ødelagt dataskjerm, begynner en video: en åpningshilsen til publikum fra innsiden av bygningen. Ved et langbord i Rathaus’ ekstravagante saler, omgitt av hvit marmor, fløyel og oljemalerier, sitter Rau, den tyske skuespilleren Bibiana Beglau og den østerrikske musikeren Herwig Zamernik (også kjent som Fuzzman). «Hallo», sier Beglau, «dette er Den frie republikken Wien, som kommer til dere direkte fra rådhuset. We Come in Peace.» Høy rockemusikk bryter inn og avbryter talen og den utsmykkede dekoren. Beglau, Rau og Zamernik forlater bordet og springer mot utgangen, kaster papirer, velter bøker og forstyrrer byråkratene og byråkratiets staffasje på sin vei ut av bygningen. I mellomtiden har en gigantisk, flerfarget balaklava og en rekke fargerike flagg laget av tøystrimler i rødt, lilla, grønt og svart foldet seg ut på utendørsscenen, og en balaklava-kledd mobb stormer scenen, jubler, synger og vifter med republikkens mosaikkflagg. Den gigantiske balaklavaen faller ned og avslører podiet og trappene som pøbelen nå frydefullt inntar mens Beglau, Rau og Zamernik slutter seg til dem på scenen. 

Den frie republikken Wien – die Freie Republik Wien – er erklært, og i de neste fem og en halv ukene – med sine 47 produksjoner og prosjekter i et program som omfatter teater, opera, musikk, dans, performance, kunstutstillinger, diskusjonsserier og aktivisme – skal alle sammen leve i den.

Kvelden bød på energiske musikkopptredener fra Fuzzman & The Singin’ Rebels, Pussy Riot, Bipolar Feminin, Voodoo Jürgens & Die Ansa Panier, Gustav, Paula Carolina og Monobrother i tillegg til politiske taler og pragmatiske refleksjoner fra ingen ringere enn Elfriede Jelinek, Carola Rackete, Kid Pex, Kim de l’Horizon, Mateja Meded, Stas Zhyrkov, KDM og Sibylle Berg. Denne jubelen, denne åpningen plasserte festivalen – ikke som et sted for høytidelig refleksjon og antipolitisk, borgerlig kunst, men som en aktiv aktør i de politiske og sosiale kampene som dominerer det offentlige ordskiftet. Kveldens høydepunkt var avdukingen av republikkens nye hymne – en hymne for festivalen – som oppfordrer medborgerne til å stå opp for menneskerettighetene, støtte alle mennesker overalt, mot fascistene, la sin stemme bli hørt og til å bevare håpet i den nye republikken. Denne festivalåpningen – som ikke var ukontroversiell – var et kamprop for fremtiden: En revolusjon i neon!

Overs. fra engelsk av Therese Bjørneboe

(Publisert 20.05.2024)