A Doll’s House - The Gothic Edition

I dukkehjemmet på Teater Innlandets scene er veggene tapetsert i gule og duse, lilla striper. Til høyre i rommet står det et bord og to stoler; på bordet

ligger det en stabel innpakkede julegaver. Til venstre står en grønn plysjsofa og et lite, ferdigpyntet juletre. Rett frem er det en dør med en postkasse på. Nora er smakfullt kledd i kimonolignende bluse og skjørt i silkebrokade med et rosabeige, sort og limegrønt mønster. Dukkene derimot er sortkledde, likbleke og ser ut som om de er døden nær alle som en. Etter hvert som plotet utvikler seg trekkes det gule og lilla tapetet vekk og erstattes av et sort, transparent stoff med sølvtråder i, som Halloween-aktige spindeltråder i et spøkelseshus. Alt ledsaget av Guro Skumsnes Moe sine stemningsskapende komposisjoner: Fremmedgjort modernistisk pianoklimpring i den duse stua, forrykt og fortapt kvinnelig korsang i spøkelseshuset. Visuelt og auditivt er forestillingen absolutt på høyde med tidligere suksesser av kompaniet.

Plexus Polaire har begeistret mange med sin eksepsjonelle figurteaterstil der menneskestore dukker blir styrt av dukkespillere som også selv kan agere i roller. Resultatet av et slikt samspill mellom dukken og den levende skuespilleren kan være et forbløffende livaktig fiksjonsunivers, der den teatrale illusjonen gis fullt spillerom og næres av at det som foregår på scenen ikke gir seg ut for å være noe annet enn teater. Det fordrer naturligvis at samspillet er overbevisende utført, og det er det som oftest hos Plexus Polaire. Etter å ha sett deres versjon av Et dukkehjem lurer jeg imidlertid på om det ikke også fordrer en annen type scenetekst enn Ibsens psykologisk-realistiske dramatikk. Her spiller dukkene på bortebane, og makter i liten grad å utforske det som er av psykologisk dybde og nyanserikdom i teksten. 

Teksten og språket

Det henger sammen med et litt underlig regivalg, hvor bare den ene skue- og dukkespilleren (Yngvild Aspeli) i de første scenene selv står for alle rollene. Som skuespiller har hun rollen som Nora, samtidig som hun fører og gir stemme til dukkene som fremstiller Torvald, Doktor Rank, Fru Linde, Sakfører Krogstad samt de tre barna til Torvald og Nora. Det gir seg utslag i en nokså heseblesende replikkmaraton, der likevel mye er løst ved at man i stor grad har skrevet om den dramatiske teksten til fortellende prosa hvor Nora gjenforteller episoder som har skjedd. Samtidig er det ikke til å komme bort fra at tekstarbeidet som helhet oppleves som en forflatning av Ibsen, der prosapartiene fortolker, fordøyer og forenkler teksten for oss.

Plexus Polaire er opprinnelig et fransk kompani, stiftet og ledet av norske Yngvild Aspeli som i 2022 også tok over som kunstnerisk leder for Figurteatret i Nordland. Forestillingen hadde premiere i Frankrike i fjor, og skal spilles videre der til våren. I Frankrike er tittelen fransk, og jeg antar at de spiller den på fransk. På Teater Innlandet ble den spilt på engelsk. Språk og språkbeherskelse har selvfølgelig masse å si for en nyanserik tekstformidling, så om forestillingen ble spilt i en oversatt versjon av den opprinnelig innøvde kan også det ha bidratt til at tekstformidlingen på Hamar opplevdes flat. 

Vendepunkt

Desto mer dynamisk og spennende blir det når Aspeli får selskap på scenen, først av medspiller Viktor Lukawski, som stepper inn i rollen som Torvald, og så av dukken Nora, som hun heretter alternerer med i denne rollen. Torvald, som hittil har delt Aspelis hese versjon av en mannsstemme med de to andre mannspersonene i stykket, får merkbart mer liv og individualitet som karakter når han blir tildelt sin egen (Lukawskis) stemme. Motsatt blir jeg, når dukken Nora introduseres på scenen, et øyeblikk usikker på om dette virkelig er en dukke eller en levende skuespiller som gjør dukkebevegelser. Herfra og ut fungerer (for)vekslingen mellom skuespillere og dukker som et svært fruktbart virkemiddel for å bygge opp under den berømte teatrale illusjonen, beskrevet i russeren Nikolaj Evreinovs (1879-1953) teatralitetsteori. Evreinov opponerte mot datidens realistiske og naturalistiske teatertrend og mente at teatret i stedet for å etterape virkelig liv burde dyrke sin egenart som kunstform. De teatrale virkemidlenes funksjon er å anspore publikums forestillingsevne, og gjøre dem til villige medskapende på teatrets egne premisser, slik at den teatrale illusjonen kan oppstå. I sine beste øyeblikk synes jeg Plexus Polaire på en helt unik måte illustrerer og aktualiserer Evreinovs en gang så innflytelsesrike idé om hva virkelig godt teater består i.

Fugl- og edderkoppsymbolikk

Nora er Torvalds lille lerkefugl. Den ulmende uregjerligheten hennes manifesterer seg blant annet i en vill og utagerende tarantella som hun, under Torvalds mislykkede forsøk på veiledning, øver inn for å fremføre på maskeradeballet. Dansen er oppkalt etter tarantellen, en 2,5 cm lang sør-italiensk edderkoppart i familien ulveedderkopper. (I middelalderen trodde man at giften fra et tarantellbitt ville føre til kramper, og at man ved å danse tarantelladansen kunne svette ut giften.) De digre, hårete monstrene som vi i dag kaller tarantella tilhører imidlertid familien fugleedderkopper. Disse kan bli store som tallerkener.

Fuglemotivet opptrer flere ganger i forestillingen. Det samme gjør sistnevnte versjon av tarantellaen. Det dukker først opp et kravlende, håndflatestort eksemplar i Noras hår, som beveger seg videre over sofaen til barna. Så piler det en krabbestor variant over gulvet. Under Noras dans vokser det frem et gedigent eksemplar bak henne, som lener seg over og fortærer henne. Den minner meg om Louise Bourgeois sin enorme edderkoppskulptur Maman, mamma, som ble vist i Slottsparken i fjor sommer. 

I tarantellascenen bærer Aspeli Nora-dukken på fremsiden av kroppen, og lyset fokuseres slik at det først og fremst er denne vi ser under opptrinnet. Her kulminerer det visuelle, auditive og dukkespilltekniske i en oppslukende, voldsom og vakker totalopplevelse som kjennetegner kompaniet på sitt beste. 

Men under overflaten på Ibsen synes jeg ikke de når.

(Publisert 10.06.2024)