Kjærlighet i SoMe-generasjonens tid

Generasjonen som kalles Z, født i perioden fra midten av nittitallet til rundt 2012, er den første generasjonen som vokste opp med sosiale medier, som

digitalt innfødte. Det har blitt hevdet at det er derfor de fremstår så skjøre, mistilpassede, angstfylte og deprimerte sammenlignet med tidligere generasjoner. Sikkert er det i hvert fall at mediene har bragt med seg nye betingelser for sosial interaksjon, og gitt nye mulighetsrom for sosial erfaring. Hva slags konsekvenser dette kan ha for den enkelte, for fellesskapet og for samfunnet er vi bare så vidt i gang med å begynne å få begrep om, og her tar kompaniet oss et stykke på vei.  

«Et politisk problem»

Tittelen SPIS DE RIKE er misvisende, for om det finnes noe kapitalismekritikk i forestillingen er den i beste fall implisitt. Men den kommer med en kul gaffellogo, og kanskje har man av den grunn ikke hatt hjerte til å bytte den ut til tross for at forestillingstemaet går i en litt annen retning. I foajeen på Cosmopolite henger det t-skjorter med motivet på, og en flatskjerm viser opptak av NRKs program Debatten fra 27. februar i år. Her korrelerer til gjengjeld tema bedre med forestillingens. Episoden, kalt «Menn som ikke får dame», tar utgangspunkt i FpU-leder Simen Velles famøse TikTok-innslag om «tinderifiseringen» av dagens sexkultur som han hevder er i ferd med å utvikle seg til et politisk problem: At en liten andel menn har eksklusiv tilgang på nesten alle kvinnene, mens resten sliter med å finne seg noen. Hans omtale av kvinner som noe menn har eller ikke har «tilgang på» falt mange tungt for brystet, og vanskeliggjorde en åpen og opplyst videre debatt om emnet. 

Treffsikkert og lekent

Her er det Kepler teater kommer oss til unnsetning og belyser tematikken grundig i tretten episodiske akter. Som for å understreke det eksistensielle alvoret rammes det hele inn av to selvmord: Ett som blir gjennomført, og ett som blir avverget. Begge gjør voldsomt inntrykk, og jeg noterer meg kompaniets treffsikre (eventuelt skamløst manipulerende) omgang med enkle emosjonsskapende virkemidler. De har en original og lekende inngang til teatermediet der de nesten uten scenografi og rekvisitter fremfører ulike scenarier i en improviserende stil. 

Realisme og satire

Episodene er tematisk beslektet: Hvordan kjønn(sroller) betinges av, utvikles og fremføres i sosiale rom utgjør et overordnet perspektiv, mens former for relasjoner, som vennskap, fellesskap, foreldreskap, dating og kjæresteforhold, danner en rød tråd. Som relativt frittstående sketsjer har de likevel ulik betoning, og sjangermessig spenner de fra løssluppen satire til gravalvorlig realisme. 

Vi møter for eksempel alenemoren (Brita Gram Økland) som oppdrar sønnen sin til å bli en hun selv kunne tenke seg å date, som flørter med vennene hans og er stolt av å kunne kalle seg MILF.

Virkelige virtuelle vennskap

Vi hører fra en fyr (Lars Oscar Sivertsen) som har blitt sosialisert over nettet, som har tilbragt ungdomstiden sin i et spillfellesskap med folk i en tidssone syv timer unna. Han har aldri truffet dem i virkeligheten, men for ham er de like virkelige som andre venner, og han reflekterer over hvordan fellesskapet med dem har formet den han er blitt sosialt og slik spiller over i hvordan han agerer med folk i den fysiske virkeligheten.

Kommunikativ kollaps

I en nøkkelscene sitter alle skuespillerne rundt et leirbål i skogen. «Bålet» er en lyskaster og «skogen» et dataspillgenerert landskap som utforskes av en så vidt synlig spillkarakter på et lerret i bakgrunnen. Samtalen kommer inn på voldtekt, og en av jentene (Zoe Mæland Rodgers) hevder at hun synes det er skummelt at alle menn potensielt kan komme til å voldta. At de har noe i seg som gjør voldtekt mulig gjør at hun konstant er redd. De andre er med på resonnementet, bortsett fra én gutt (Thomas Stene-Johansen) som protesterer aggressivt, han har det ikke i seg. Men da skjønner han ikke helt hva hun mener, womansplainer de to jentene og forsøker å møte ham på halvveien. Han nekter å bli med på premisset, og forlater dem rasende for å legge seg. Litt spakere kommer han likevel tilbake til bålet når han har fått tenkt seg om og unnskylder at han ble så sint. Men diskusjonen kommer ikke noen vei, vi blir ikke klokere, scenen er snarere som et øyeblikksbilde fra virkeligheten som lar oss erfare, eventuelt erindre, hvor håpløst enerverende slike engasjerte, viktige diskusjoner kan fortone seg. Hvorfor holder vi på med dette når vi likevel aldri kan forstå hverandre?

Å være, i livet!

Siste scenario tar oss med på den ultimate daten der typen (Fabian Heidelberg Lunde) som aldri har hatt draget på noen før endelig skal få seg dame (Brita Gram Økland). Vi kan nesten ikke tro at det er sant, og det er det selvfølgelig ikke heller. Ikke bare er scenen troverdig og svært realistisk utspilt, den ender også i en nærmest katharsisk forløsning som gir en tro på livet, tross alt, der fellesskapet trår til og redder ham. 

Som generasjonsportrett tar forestillingen særegenheter ved samtidens ungdomskultur helt på kornet, og appellerer nok aller best til dem som kan kjenne seg igjen i den. Problemstillingene den tar opp er likevel såpass evig- og allmenngyldige at de vil ha relevans for de fleste som har opplevd å være unge voksne, fra Boomers til Millenials.

(Publisert 07.06.2024. Rettet 08.06.24, et avsnitt i teksten var falt ut, og navn på skuespillere satt inn. Red.)