Propaganda for ikke å si kunst

Det monumentale refrenget til 80-talls hiten «Live is life» dundrer på repeat ut av høyttalerne. Scenen er tom. En ekstremistisk valgkamp-happening? Jeg er på Vulkan Arena i Oslo. Slovenske Laibach skal presentere en ny versjon av deres legendariske Opus Dei-LP fra 1987. Endelig entrer musikerne scenen. Hvor er frontsanger Milan Fras? Den ensomme mikrofonen i midten gjør ham fraværende til stede. Trommisen og gitaristen spiller rytmisk, hardt, presist. Musikeren ved synthesizeren med briller, dress og slips, synger Laibach-låten «Vier Personen» (= de opprinnelige fire bandmedlemmene som alle er byttet ut), og så sangen «Dražva» (= staten) på slovensk. På et lerret bak bandet flimrer en video med krigs- og naturmotiver samt slagord fra sangene i stor font: «the state takes care of the physical education of the mass.»

Er dette subversivt, slik noen hevder om Laibach? Milan Fras kommer inn lenge etter at bandet har begynt, en autoritær hersketeknikk: herrens tid er viktigere enn vår. Tilskuerne applauderer ham, lik undersåtter, for å ha latt dem vente. Fras går i dress og et kvasi-religiøst hodeplagg. Synger med overdreven dyp stemme, løfter hånden, ikke som en nazi, men nesten; og når publikummet imiterer ham, demper han dem ikke. Er Laibach platt nazi-flørt? De er i all fall en hard nøtt å knekke.

Overidentifikasjon

Kan begrepet «affirmativ overidentifikasjon», som den slovenske filosofen Slavoj Žižek beskriver Laibach med, være en nøtteknekker? Her er hva han mener med begrepet. Ifølge Žižek viser Laibach frem autoritære fantasier ved å iscenesette seg fascistisk og aldri gå ut av rollen. For Žižek ligger subversjonen her. I sine performances bekrefter, for ikke å si bejubler, Laibach (tilsynelatende) det fascistoide. Med denne affirmative overidentifikasjonen viser de frem en obskøn totalitær lengsel som finnes i alle samfunn, men som ofte ikke uttales. Laibach sier selv: «All kunst er offer for politisk manipulasjon – bortsett fra den som snakker det samme språket som denne manipulasjonen.» I et TV-intervju påstår Žižek at Laibach virker mer nazistisk enn nazistene: det tredje riket var «fascisme med et menneskelig ansikt», sier han, men forbrytelsene var selvsagt helt reelle. At politikere iscenesetter seg som anti-fascister, samtidig med at de har totalitære fantasier og begår de verste fascistiske forbrytelser, er også lett å påvise i dag, påstår jeg. Mitt eksempel: Putin, som etter eget utsagn er «anti-fascist» og skal drive ut «nazistene fra Kiev» med sin «spesial-operasjon i Ukraina».

Maybe we will be back

Laibach startet i 1984 i daværende Jugoslavia, som den musikalske delen av det utvidete kunstprosjektet Neue Slowenische Kunst. Kanskje gjør erfaringen fra Østblokken bandet sensitive for totalitære tendenser? I Jugoslavia prøvde de første bandmedlemmene å undergrave det «kommunistiske» ved å overidentifisere seg med menneskehetens verste totalitære styre. Navnet Laibach, den (nazi-)tyske betegnelsen for den slovenske hovedstaden Ljubljana, er et uttrykk for det. I kveld kombinerer de videoanimasjoner av Karl Marx og Lenin med hiten sin «Geburt einer Nation» («En nasjons fødsel»). Og med coverlåten «Alle gegen alle» («Alle mot alle»), som vekker assosiasjoner til det nazistiske på grunn av den harde tyske språkbruken med setninger som «unsere Stiefel sind so schön» («støvlene våre er så vakre»). Når Laibach svitsjer til slovensk, tenker jeg, som ikke kan noen slaviske språk, på det russiske – det er mulig at Laibach vil ha denne effekten. I den motsigelsesfulle overidentifikasjonen med forskjellige totalitære regimer, kommer det frem at bandet i virkeligheten ikke står for det de propagendrer. Dermed slår de også mot alle totalitære fantasier og ugjerninger, men jeg føler allikevel at Putins aggresjon, selv om det aldri blir uttalt eksplisitt, er den mest tydelige adressaten. Mer om det på slutten. Først er det pause. «Maybe we will be back» står det på lerretet. «Live is life»-refrenget settes igjen på stereoanlegget og en klokke tikker ned fra femten, som en bombe.

Så inntar den svensk-slovenske sangeren Donna Marina Mårtensson scenen. Kvinnen i dette maskuline universet er like affirmativt absolutistisk: også hun «bekrefter» et fascistisk uttrykk. I svart diva-drakt og med barokke krøller stirrer hun arrogant ned på oss. Og synger, med kraftig feminin opera-stemme, coverlåten vi har ventet på at skal spilles direkte: «Live is life», først på tysk, «Leben heißt leben». Senere, sammen med Milan Fras på engelsk: «Opus Dei» kaller Laibach denne versjonen. Det er bokstavelig talt en over-identifikasjon med det klissete østerrikske one-hit-wonder-bandet Opus som skapte sangen i 1984: originalen og coverlåtens komposisjon og tekst er (mer eller mindre) identiske. Jeg sikter også til det østerrikske bandets navn Opus, som Laibach over-siterer, for å si det sånn, altså overidentifiserer seg med ved å (mis)bruke den i coverlåtens tittel. Opus, som betyr «verket», blir med Laibach til Opus dei, som betyr «Guds verk».

Guds verk

Ordene «Live is life» med Fras’ mørke stemme, de presise trommerytmene og hittens dramatiske oppbygging er så medrivende at jeg begynner å danse. De monumentale rytmene griper fatt i meg. Men så får Mårtenssons arrogante blikk og Fras’ førerkult, til bilder av marsjerende soldater, femtitalls-ladies og Hitler-aktig Alpe-romantikk, men antageligvis fra Slovenia, meg til å forstå det absurde i min entusiasme. Laibachs fascistiske miksmaks, som virkelige fascister aldri ville valgt som sitt uttrykk, gjør at jeg stivner. Da de har sunget ferdig, virker bare behersket applaus for bevisstgjøringen, og ikke for uttrykket som sådan på sin plass. Jeg klapper for Laibachs subversjon av det totalitære, som oppstår gjennom en tilsynelatende «affirmasjon» av alt fra Blut und Boden-myter til stalinisme. Ikke med brechtianske fremmedgjøringseffekter, men gjennom rytmisk overidentifikasjon skjønner jeg hvor lett jeg forføres, og dét selv om jeg viste bedre. («Kynisk fornuft» kaller Žižek det: «vi vet veldig godt hva vi gjør, og allikevel gjør vi det.»)

For å forstå Laibachs subversjon via sin motsetning, kan man se på one-hit-wonder-bandets musikkvideo: de glade østerrikerne synger «Live is life» foran entusiastiske yuppie-fans. Bare en gjeng med punkere er skeptiske. Men så klarer ikke punkerne å motstå hit’en og til slutt danser de like intenst som yuppiene. Det «humanistiske» budskapet til musikk- for ikke å si propagandavideoen er: «Opus gjør alle like, ingen kan stå imot!» Iscenesettelsen av unison begeistring fra både punkere og yuppies som skal få oss til å kjøpe en «uimotståelig fengende låt», kan man driste seg til å kalle ideologi: reelle motsetninger mellom 80-talls punkere med no future og privilegerte yuppier blir ikke løst, men tilslørt med en slik foreningsfest, maktforhold blir usynlige. Det er det motsatte av det Laibach får til når de gjør totalitære lengsler og tendenser, som er tilslørt av ideologi, synlige.

Mitt eget fjes

På en fanatisk måte resiterer Mårtensson plutselig menneskerettighetene. «Ingen må utsettes for tortur eller grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff», proklamerer hun artikkel fem. Er klæsjet mellom humanismens store regelverk og bandets performance - kald, mørk og autoritær - en påminnelse om at ny-fascistiske fantasier ofte skjules bak humanistiske fasader, slik det f.eks. blir tydelig i Holland? Den høyreekstreme valgseierherren Geert Wilders trengte andre partier på høyresiden for å bli regjeringssjef. Men den nye maktkoalisjonen gjorde isteden ikke-politikeren Dick Schoof til regjeringssjef, da det å velge Geert Wilders til ministerpresident hadde sett for ekstremt ut. Allikevel er Wilders med og har enorm innflytelse i regjeringen, som skal vedta Europas strengeste asyllovgivning.

Menneskerettighetene legges bort, og Donna Marina Mårtensson forfører publikum med soft-rock cover-låten «I wanna know what love is» av bandet Foreigner. (Laibach, som går i en skjult kritisk dialog med det de spiller, i stedet for bare å uttrykke et innhold rett frem slik originalbandene ofte gjør, er kanskje cover-bandet par excellence.) Publikum synger med. Mårtensson tar frem mobilen og filmer oss. Jeg ser meg selv, som en SoMe-Narcissus, på lerretet der atletiske kropper som turner og soldater ellers vises frem, og det får meg til å tenke at det totalitære også handler om å være forelsket i seg selv. Uten narsissisme, ingen nazist. (Ikke alle som støtter Hitler, er psykologisk sett narsissister, men i videre forstand er det snakk om selvkjærlighet, forelskelse i egen nasjonale og rasemessig identitet, etnosentrisme). Jeg blir ambivalent til mitt eget fjes, så forsvinner det fra lerretet bak bandet og byttes ut med to knullende legofigurer.

Laibachs aktualitet

Da sangen er ferdig, sier Donnaen «hejdå» på svensk, takker «Oslo», og sier at vi var mye bedre enn svenskene til å synge kjærlighetssangen, osv. Hun snakker som en inderlig popdiva, men konteksten, Laibach-estetikken, brøler at det ikke er alvor. Igjen en overidentifikasjon: med pop. Bandet forlater scenen.

Da vi har jublet Laibach tilbake, slutter rollespillet. Med coverlåten «Strange Fruit» av Billie Holiday uttrykkes en reell grunn for kritikken av det totalitære-med-altfor-menneskelig-ansikt: «the sudden smell of burning flesh», synger Milan Fras foran et lerret med krigsruiner. Når dette egentlig er en protestsang mot lynsjing av svarte for hundre år siden i USA, mens ruinene minner om Russlands ødeleggelser i Ukraina, er det kanskje for å påpeke likhetene mellom motstridende «fascismer», som i dag bedre enn noensinne skjuler seg bak en antifascistisk fasade. Laibach, hvis Opus Dei anno 2024 ikke ser ut til å adskille seg stort fra LPen fra 1987, viser frem fascistiske lengsler ved å «overidentifisere» seg med totalitære gester slik de alltid har gjort. Det er altså den nåværende verdenspolitiske situasjonen og ikke Laibach selv, som gjør dem så aktuelle. Jeg har ikke noe bevis på at konserten retter seg direkte mot Kreml, men ruinenes utseende og den videre konteksten gjør det sannsynlig. I 2022 ville Laibach opptre i Kyiv og kalle konserten Eurovision, i protest mot at Eurovision ble arrangert i Storbritannia, selv om Ukraina hadde vunnet den året før. «While the rest of Europe prepares to celebrate its idea of freedom and solidarity on the 9^th of May in Liverpool, Laibach is taking Eurovision back to Ukraine, where it belongs and where the only true and real vision of Europe is taking place right now», sa Laibach til avisen The Guardian. At bandet innimellom går ut av rollen og tar et tydelig standpunkt (for Ukraina, uten å distansere seg fra russisk kunst), er kanskje det som er det nye med Laibach. Men ikke alle får med seg slikt. Organisatorene av den planlagte «Eurovisjons-gigen» i Kyiv så fremdeles bare rollespillet. De avlyste den med ordene: «It’s not the right time for a concert like this.»

(Publisert 25.06.2024)