Hundre sorgers sorg

Samkome handler om sorg. Det er et forsøk på å finne muligheter til å bære andres sorg, til å løfte sorgen ut i et offentlig rom, dele den med andre

Samkome

Kunstnerisk leder og konsept: Mia Habib i samarbeid med Ariel Efraim Ashbel

Leder for musikalsk prosess: Siri Gjære

Med: Zaineb Abdulsatar, Zryan Farman Amin, Ariel Efraim Ashbel, Kathy Barolsky, Siri Gjære, Mia Habib, Azra Halilovic, Shams Jabari, Ishan Momand, Beate Esthersdatter Myrvold

Produsenter: Ida Frømyr Borgen, Nicolai Lopez

Samprodusert av: DansiT, Rosendal Teater, Olavsfest, CODA Oslo International Dance Festival, Dansens Hus Oslo, Embassy of Movement

I samarbeid med Flerkulturelt informasjons- og dialogsenter, Trondheim.

Olavsfest, ved Vår Frue kirke, 30. juli 2024

mennesker. Over hundre mennesker samlet seg utenfor Vår Frue kirke i solen en tirsdag ettermiddag, for å være sammen, for å våge å lytte til og å holde hverandres sorger. Samkome er vanskelig, vondt, risikabelt og viktig. Kanskje er det fint også. Sorgene våre ble skrevet ned, lest opp og brent på bålet i midten av en sirkel av hundre mennesker.

• Jeg har mistet sønnen min.
• Jeg har mistet alt: Mine foreldre, bror og svigerinne, min kjære mann og nå min trofaste hund. Alt er tomt.
• Min gode venn gjennom sekstifem år er død.
• Jeg sørger over hvordan vi mennesker behandler naturen, sørger over vår grådighet.
• Jeg har tapt en datter til uhelbredelig sinnssykdom.
• The grief is the loss of peace.

• At jeg får ikke til å skrive eller prate eller danse.

Olavsfest

Temaet for årets Olavfest er makt. Et omfattende og komplekst tema som blir belyst i utstillinger, musikk og samtaler. Søndag 28. juli var Mia Habib gjest i en liveversjon av radioprogrammet Norsken, Svensken og Dansken. Der samtalte hun med dansk-pakistanske Hassan Preisler om sin flerkulturelle bakgrunn, med libysk far og norsk mor, og som norsk jøde. De utvekslet erfaringer om utenforskap, om kultur og identitet, og snakket noen ord om kunstnerskapet hennes. Mest ble det om hendelsene i Israel og Palestina fra et personlig perspektiv.

Tirsdag 30. juli deltok hun sammen med Ahmed Tobasi, lederen av The Freedom Theater i Jenin, på Vestfrontmøtet, en årlig radioproduksjon fra vestfronten av Nidaros domkirke (den kan høres i NRK Radio-appen). Overskriften for møtet var «Makt i krig og konflikt». Der fikk hun anledning til å utdype noe mer om arbeidet hun gjør. I samband med krigen i Gaza der menneskeverdet er fraværende, må det protesteres klart og tydelig, uten kompromisser, sier hun. Samtidig som vi må spørre oss om mennesker i det ekstremt polariserende, i ekstreme smerter og traumer, overhodet kan være i samme rom, om så bare for en time. Hvordan kan vi komme sammen i et offentlig rom, når det rommet har kollapset, spør hun. Svaret hennes er å begynne enkelt, og samtidig er det kanskje det vanskeligste. Dette er noe hun har jobbet med siden oktober i fjor, og som forsøksvis prøves ut med Samkome. Som er et forsøk på å finne måter å bære en annens sorg.

• Jeg sørger over tap av kjærlighet. Jeg sørger over tap av tro.
• Jeg sørger over at jeg ikke har mer kontakt med de i familien min.
• Min ungdoms ledestjerne og beste venn, du valgte selv å avslutte livet, men du er i mitt hver eneste dag.
• Jeg sørger over alle menneskene i Palestina som må igjennom et helvete hver eneste dag. Jeg sørger over midlene jeg ikke har til å hjelpe mine palestinske venners familier i Gaza.
• My mourning is the pain of feeling empty. It is the pain of loosing love. Love is my reason for life
• Jeg sørger over gleder jeg ikke kan finne.

• Jeg sørger over det som ikke er tilgitt.

Samkome

Sorger er ulike, små eller store, tragiske og traumatiske. Sorgen uttrykker seg forskjellig fordi vi er forskjellige. Det er en stor utfordring å skape et rom som er trygt og samtidig åpen for det vonde og vanskelige. Samkome er ikke en forestilling. Det er heller ingen konsert, for ingen er publikum. Det er et ritual, med klare rammer og handlinger, der alle er deltakere, der alle er sammen om en felles hendelse, både utøverne og menneskene som kommer. Tanken er at egen sorg skal overgis til de andre. En aktiv handling som samtidig er trygg og anonym. Det er heller ikke terapi, men kan kanskje virke frigjørende for den enkelte.

Etter en innledning ved Mia Habib fikk alle utdelt en papirlapp og en penn til å skrive ned en eller flere sorger. Disse ble så samlet inn og deretter plukket deltakerne ut en lapp, leste den høyt og gikk til bålet i midten og kastet lappen inn i flammene. Ordene finner sted i en annen kropp og med en annen stemme, enn den som skrev dem. Min sorg løftes ut av meg til noe som er større en meg selv; et samkome. Det er ritualets styrke og sentrale egenskap, at gjentakelsene i fellesskapet er både symbolsk og konkret. Som når to våpenløse hender møtes i et håndtrykk til en hilsen.

• I feel grief for the current direction of much of the world.
• Din sorg og dine smerter er også min sorg og mine smerter. Skrik meg ut.
• Jeg sørger over alle barna i Gaza.
• Jeg sørger over mine besteforeldre som har gått bort.
• Respekt og anerkjennelse av naturen og humanismen.
• Min ungdoms ledestjerne og beste venn, du valgte selv å avslutte livet, men du er i mitt hver eneste dag.

• Jeg sørger over min mor. Jeg sørger over min far.

Spredt i ringen står sangerne og synger med jødiske, palestinske, bosniske og afghanske stemmer. Stemningen er konsentrert. Vi lytter til ord om sorg, til sanger. Vi lytter til hverandre uten å vite hvem de andre er, samtidig som vi vet at det er de andre rundt oss vi lytter til. Samkome kaller på tilstedeværelse, alvor og verdighet.

Til innledning og veiledning sa Mia Habib blant annet: «Noen av oss som står her i dag, har mistet alt de en gang kjente. Noen av oss som står her i dag har forlatt stedet hvor deres foreldre og besteforeldre levde sine liv. Noen av oss vil aldri kunne vende tilbake. Noen av oss har fått bakken de står på revet bort fra under bena våre. Noen av oss som står her i dag, har mistet familie og venner som ble drept av andre. Noen av oss som står her i dag, har familie og venner som har drept andre. Noen av oss som står her i dag, har familie og venner som har drept hverandre. Noen av oss som står her i dag, har venner og familie som har tatt sitt eget liv. Noen av oss vil aldri lenger kunne glemme. Noen av oss har ikke lenger ord. Noen av oss vet ikke annet enn at vi sørger, enn at vi er sinte, enn at vi er fortvilte, enn at vi kjenner avmakt, enn at vi har det vondt. Alle bærer vi på en sorg. En stor sorg, en liten sorg, en hemmelig sorg, en usynlig sorg, en tragisk sorg, en uerkjent sorg.»

Bakgrunnen for Samkome er krig og død. Trondheim er langt unna krigshandlingene, men sorgen er nær. En liten sirkel av hundre mennesker av åtte milliarder på en stor klode, er en liten sirkel. Et lite steg. Som Marte Heian-Engdal sa på Vestfrontmøtet, at det er en trist sannhet at fred og forsoning bare kan komme ut fra de små møtene, og at det er det vanskeligste. Det er bare i møtene mellom enkeltmennesker, i dialoger, at freden kan oppstå. De som da evner å samle mennesker på tvers av avgrunner yter rettferdighet til begge sider, til mennesker som nå etes opp av sorg og raseri. Samkome er et verdig forsøk på å komme sammen.

• Jeg sørger over alle folkeslag som blir plaget og drept, og de som blir sendt i krig og må plage andre.
• Sorg over at kjærlighet ikke er nok.
• Jeg sørger for de som drepes i mitt navn.
• Jeg sørger for han, som valgte selv å forlate livet.
• Jeg sørger over min syke mor, som visner bort mot sin vilje.
• I am sad when my brother is unkind to me. I am scared of monsters.

• Jeg sørger over alle de drepte barna og naturen som ikke får puste.

(Publisert 02.08.2024)