Om å heie på hverandre og mengdetrening i dans

For det norske dansefeltet er Rosenvinge kanskje mest kjent for sin rolle i CODA – Oslo International Dance Festival. Hun forteller at hun jobbet mange år som danser, pedagog og produsent i England før hun kom til Norge, og at det var arbeidet som produsent for engelske koreografer og kompanier, som førte henne inn i CODA-emperiet.

Så du var med da Lise Nordal abdiserte?

– (haha) Ja, jeg begynte i CODA på slutten av 2011. Jeg var produsent i et års tid og etter hvert ble jeg administrativ leder. Vi ble et tospann, Lise og jeg, det er noe jeg er veldig stolt over å ha fått til… altså, Lise er en kul dame, men hun er litt skummel (haha).

Det var dine ord.

– Ja, det vet hun nok – Lise og jeg er kjempeglad i hverandre! Det er jo noe med å få tilliten fra en pionér i dansefeltet, og få følge personen gjennom prosessen med å gi fra seg «babyen» sin. Noen måtte være den stabile, så Lise kunne føle at det var greit å gi seg og kjenne at dette går bra.

Det begynner å bli en stund siden den famøse kjøkkensamtalen mellom Lise Nordal og Odd Johan Fritzøe som ble starten på det hele.

– Ja, det var i Dansens År ’93 vel? Dansefeltet trengte noen nye strukturer: De store internasjonale dansekompaniene gjestet andre byer, de dro til Bergen eller Stockholm, men sjeldent til Oslo. Vi trengte noen som ville formidle dans, så det Nordal og Fritzøe gjorde var et skikkelig pionerarbeid! De fikk på beina et stort nettverk av kunstnere fra både dans og andre disipliner, som blant annet arrangerte auksjon og solgte kunsten sin for å samle inn penger til festivalen.

Du har danseutdannelse fra Trinity Laban konservatoriet i London, du jobbet som utøvende danser i England i flere år, og du har etablert og drevet et eget kompani i England (ResDance Company). Hvilke strukturelle ulikheter ser du mellom dansen her i Norge og den nyliberale øya i Atlanterhavet – kan vi lære noe av britene?

– Feltet i England ser nok ganske annerledes ut nå enn da jeg var der på slutten av 90-tallet og på midten av 2000-tallet. Men en forskjell som «stod ut» for meg var at dans var en del av grunnmuren i alle folks kulturforståelse. Det var noe «alle» hadde fått mengdetrening i, litt sånn vi har det med musikk; det er jo ikke sånn at selv om du har én dårlig musikkopplevelse, så gir du opp all musikk.

Ja, det er en gjentagende narrativ her i Norge – de som så dans én gang, gjerne når de gikk på ungdomsskolen, og ut fra dette skjønte at dans ikke var noe for dem.

– Ikke sant! Det er noe med å være et sted (England) der dans har en større plass i samfunnet. Dansen ble forstått som en viktig del av allmenhelsen, den var en del av grunnskolen, og den var godt spredd utover landet takket være«regional dance centres», som ligner veldig på de regionale kompetansesentrene her hjemme.

– En annen ting vi som dansefelt kunne lært av britene, er det å heie på hverandre. Selv om vi var mange dansere i England, hadde jeg en opplevelse av at vi heiet hverandre frem. Miljøet i Oslo gav meg en følelse av å være færre om beinet. Jeg opplever at dette har blitt mye bedre gjennom årene, og at dansere i Norge i dag ikke går rundt med en indre følelse av å måtte måle seg med alle andre. Tidligere forbundsleder Kristine Øren avsluttet forresten med å påpeke dette på NODAs generalforsamling: Vi må stå sammen! Og det er jeg så enig i. Dette bør NODA fortsette å jobbe med.

Framtidsvisjoner

Vi har jo allerede vært innom dette med visjoner for dansefeltet, er det noen andre ting du tenker det er viktig å fokusere på og/eller jobbe for?

– Jeg håper forbundet kan få til noe som vi virkelig kjenner effekten av, noe som har mye å si for hverdagen til både dansere, koreografer og pedagoger. Som for eksempel det å få på plass bedre og flere vederlagsavtaler for koreografer. Som skapere burde de også kunne leve av rettighetene etter hvert, sånn som musikere kan.

– Jeg er fascinert av den franske modellen der regionale kompetansesentre, eller CCN’s som det heter, har mulighet til å knytte til seg en dansekunstner som kunstnerisk leder i et åremål. Da kunne man jobbe mer målrettet med koreografiutvikling, få egnede produksjonslokaler i større deler av landet, etablere faste avtaler for dansere, og bidra til publikumsutviklingen gjennom å ha tett dialog med lokalbefolkningen. Men dette fordrer noen kloke, overordnede grep med finansiering da. Jeg vil også at vi skal være mer til stede i hele landet. Selv om 70% av medlemmene jobber i Oslo, skal NODA være et forbund for alle landets dansekunstnere, uansett hvor de er.

Maktforhold

Rosenvinge påpeker at det også er et stort og viktig potensial i å styrke pedagogenes arbeidsvilkår og rettigheter, og den infrastrukturen som de jobber innenfor.

– Jeg har mye erfaring fra kulturskoler og opplever at det der ligger et kjempepotensial som kan bane vei for dansekunsten rundt i hele landet, hvor alle kan få en lik tilgang til et nettverk av private og offentlige kulturskoler. Kommunene har jo som vane å satse på musikk, og kulturskolene er et musikkdominert felt. Vi må klare å få kommunene rundt omkring til å satse på dans. I følge opplæringsloven er jo kommunene ansvarlige, med sine kulturskolers budsjett, for å bidra til at alle barn og unge får mulighet til å jobbe skapende og kreativt.

Nettopp, begynne ved grasrota. En kvalitets-indoktrinering! Du har nevnt tiltak NODA kan gjøre for koreografer og pedagoger. Hva med danserne?

– Det virker som om verden er litt på oppsving for danserne. Jeg har venner som jobber i reklamebransjen som sier at de merker at de store firmaene som lager reklamefilmer, spytter mer penger inn for å synliggjøre seg. Dette tenker jeg er et positivt tegn. For når store firmaer viser interesse for å markedsføre seg mer, så betyr det at de tror det er litt kjøpekraft i markedet. Ergo blir det flere jobber for dansekunstnere og hele arbeidsfeltet rundt dem. Det er viktig at forbundet kan støtte de dansere som trenger veiledning i forhold til det å vite sin egen verdi og passe på at man ikke blir utnyttet. Vi må støtte og hjelpe hverandre med å henvise til satsene vi jobber for og avtaler vi har med arbeidsgiverorganisajsoner.

Dette leder meg til neste spørsmål. For sånn som det er i dag, representerer NODA både arbeidstaker og arbeidsgiver. Det er helt klart at koreografer trenger bedre rettigheter, spesielt med tanke på åndsverk og royalties, men her kommer jo dansere nesten alltid dårligst ut, vi eier jo ingenting. Hva tenker du blir viktig å se på med tanke på dette maktforholdet mellom koreograf og danser?

– Det stemmer at NODA representerer begge, og i de fleste saker klarer forbundet å støtte både arbeidsgiver og arbeidstaker. Men hvis det kommer til et rettslig forløp, så er forbundet er en arbeidstakerorganisasjon som tar arbeidstakerens side, for man kan ikke være på begge sider. I dag er det mange som jobber kollektivt – likevel er det som regel én som søker penger og sitter med det juridiske ansvaret som arbeidsgiver. Jeg tenker at forbundet kan bistå med mange ting som gagner begge sider og dynamikken mellom dem, for eksempel kurs i ledelse. Jeg er selv en sånn selvlært leder som har fått masse erfaring, men som i ettertid har tatt utdannelse og skjønt at det å lede er en egen kompetanse.

Det høres jo veldig bra ut, men problemet er vel at veldig mange jobber freelance uansett – de er sin egen produsent, organisasjonsleder…

– Det har kommet noen nye forretningsmodeller – ordninger som forsøker å sikre dansernes sosiale rettigheter og muligheter til velferdsgoder. Dette vil jeg at NODA undersøker nøye, mens vi samtidig forsøker å jobbe for at også små arbeidsgivere får kapasitet til å ansette i større grad.

– For eksempel kan modellen til artistfelleskapet Employ og Gramart være nyttig å undersøke. Og så har vi Skuespiller- og danseralliansen – en viktig ordning som jeg håper styrkes slik at flere kan jobbe ut fra den som grunnmur.

Dans i en verden som brenner

Du skal få bryne deg på et større spørsmål, for NODA er ikke bare et fagforbund, men også en interesseorganisasjon. I en verden som brenner, hvordan skal dere sørge for at man vil prioritere dansekunsten i samfunnet?

– Jeg opplever at forholdene er veldig trygge her i forhold til andre land. Jeg tror ikke Norge kommer til å oppleve kutt i kulturbudsjettene på samme måte som for eksempel hos våre naboer. Jeg opplever at kunstfagene står høyt i norsk politikk, og at det er uspiselig å skulle kutte veldig mye. Men vi må hele tiden stå på, for vi ser jo det som holder på skje med Oslo Nye teater.

– Men i en tid da andre land kutter, tror jeg det blir det enda viktigere å opprettholde omfanget i Norge. Norge kanvære det landet i Nord-Europa som ikke har reduserert kunst- og kulturbudsjettet sitt kraftig, et sted der kvalitet og frihet i kunstfagene står langt fremme i politiske prioriteringer. Ett av NODAs arbeidsmål er dessuten å styrke dansens posisjon i samfunnet. Helt konkret tror jeg vi bør sørge for mengdetrening i dans for alle, og da mener jeg alle.

Samtalen sporer inn på inkludering: Hvem er det som ikke kommer til? Hvem er det som ikke får bidra til å skape framtidens dansekunst? For Rosenvinge er særlig kulturelt mangfold viktig. Hun forteller at hun opplever at inkludering generelt er noe dansefeltet i økende grad er opptatt av.

– Man kan nesten ikke gå på en forestilling uten at identitet er en del av tankegodset bak denne forestillingen. Der føler jeg at vi ligger ganske langt fram i tet.

Så du vil bli en raus leder, en idealist?

– (haha) Min lederutdanning er litt antroposofisk rettet, som kommer fra Steiner, og handler i bunn og grunn mye om selvforvaltning. Så ja, litt idealist er jeg. Eller verdidrevet om du vil. Ett av lederprinsippene jeg har tatt med meg er tanken om tregrening. I følge denne modellen har alle våre relasjoner, samhandlinger og dermed også vårt samfunn i seg tre viktige grunnverdier. Disse grunnverdiene hegner jeg om i alt jeg gjør. Den første er likhet i rettslivet, og det er jo forbundet kjempetydelig på: Vi passer på at alle har like muligheter, at avtalene ser like ut osv. Og så er det broderskap: Hvordan gjør man forhandlinger og hvordan skal man løse noe på en egalitær måte? Hva trenger samfunnene for at dans skal kunne være en bærekraftig kunstform, hvor mye penger er du villig til å betale for det, og hvor mye trenger du for å kunne leve av det?

– Den siste grunnverdien er frihet. Ikke bare frihet til å være den du er i kulturfeltet, men også innenfor din egen identitet. Det skal være rom for deg som menneske rett og slett, ditt eget tankegods, hva du står for og hva du gjør. Jeg tenker at mye av nøkkelen til et godt arbeidsliv ligger i det å hegne om de tre grunnpilarene. Modellen har hjulpet meg å se hvor «skoen trykker» i mange konflikter, i en virksomhet som ikke blomstrer, og i et menneske som føler seg under press.

Kunst er uløselig knyttet til ytringsfrihet. Det er ikke sånn at ytringsfrihet er for «alle» bare fordi man potensielt kan ytre seg, den må også tilrettelegges.

– Nettopp! Inkludering handler om å tilrettelegge for trygge rom og å sikre alles like rettigheter.

Framtidens dansekunst

Du skal få en Meg Stuart impro-oppgave: Du skal i et viktig forhandlingsmøte med Kulturdepartementet, og den greske guden Suadela tar bolig i deg og i en stakket men avgjørende stund, blir du tildelt forførelsen og overbevisningens taleevner. Hvilke endringer for dansefeltet får du banket igjennom?

– 1 % av statsbudsjettet til dans. (Haha) Det er jo store mål, men dette er jo fiktivt. Med en tilstrekkelig økonomi kan vi sikre gode arbeidsvilkår slik at dansekunstnere får rom til å jobbe med kvalitet i alle ledd.

– Det andre jeg ville fått innført er at det ble lovpålagt at alle skal utsettes for disse kunstformene. Da får alle et forhold til dans, og da vil alle kunne føle at de kan bidra til, og påvirke, framtidens dansekunst, og da blir dans mer relevant.

Du får åpningspørsmålet helt til slutt, fordi regler er til for å brytes: Du har nylig blitt valgt som forbundsleder, gratulerer!

– Takk takk!

Hvordan føles det?

– Det er veldig stort og ærefullt! Det føles veldig varmende faktisk. Det å bli valgt betyr jo at det er tillit i bunn, og at folk tenker at jeg kan bidra med noe. Jeg skal prøve å leve opp til dette, og jeg håper jeg får mer enn to år til å forsøke på det da! Men har man ikke tilliten (lenger) mener jeg at man som leder skal gå.

Now we’re talking.

– Ja, sånn er det med alle lederverv faktisk. Jeg mener at det er flere ansatte ledere, ikke bare valgte ledere, som burde gå. Når man merker at man ikke har tilliten lenger, og ikke klarer å gjenvinne den, da er det faktisk lederens ansvar å gå. Det ligger i rollen!

Er forbundslederjobben noe du har hatt i tankene lenge?

– Jeg fikk et vikariat i NODA i 2010. Da hadde jeg små barn. Jeg ble der i to år, først som kontormedarbeider og så som fagkonsulent. Jeg husker at jeg sa til Tone Øvrebø Johannessen (tidligere forbundsleder) at dette er drømmejobben! Her kan jeg virkelig utgjøre en forskjell. Så den har ligget der bak i hodet lenge.

– Jeg vil nevne en ting til. Jeg ønsker å bidra til at vi i dansefeltet blir flinke til å se etter systemfeil og ikke personfeil: Vi er ikke så gode på å lete aktivt etter strukturelle feil i det landet her, men det er nesten alltid systemfeil. Hvis man utelukkende fokuserer på personfeil i organisasjonskulturen, mister man over tid kompetanse, og man får et utrygt arbeidsmiljø med alle negative konsekvenser det har. Det kan også legge en demper på innovative mennesker, fordi det å ta risiko ofte medfører feil. Et fokus på systemfeil handler om å forsøke å komme til roten av problemet, og sammen løse utfordringen på kreative måter.

Og at ledere burde vite når det er på tide å gå av.

– (haha) ja. Dere har meg så lenge dere vil.

(Publisert 09.08.2024)