DEN DØDE ER NAKEN
(Kristiansand): Når scenens grå baklyskatedral svartner og Oidipus (Henrik Rafaelsen) står som en blindet skygge på forscenen, og når Kreon (Fridtjof Såheim) til slutt vedkjenner at han har ingenting igjen – da kjenner vi gudskjelov enda en gang, at disse tragediene lever.
Hvorfor sette opp Sofokles i dag?
Vi har klimaaktivister som fyker rundt lik blussende antigoner med lovbrudd, kunsthærverk og trafikktrøbbel. Vi har terrorister som gjør langt verre ting – gjerne under påskudd av å forsvare en guddommelig orden. Vi har mennesker i sentrale maktposisjoner som i alle fall ikke viser mer selvinnsikt enn Oidipus i åpningsscenen.
Jo da, det er mange grunner til å sette opp Sofokles. De sju av stykkene hans som har overlevd er blant verdenslitteraturens mest kanoniserte. Alt i alt skrev han, ved siden av sivile og militære verv på topplan i verdens første demokrati, hele 123 teaterstykker. Det var Sofokles som revolusjonerte teaterkunsten ved å bringe inn den tredje skuespilleren. Slik åpnet han scenerommet for det René Girard døpte «mimetisk begjær», med en dypere og mer dunkeldriftig mimesis enn forgjengernes etterlikninger.
Antigone er blitt vår tids heltinne, Oidipus vår antihelt. Men så enkelt er det likevel ikke, og dette er nok den viktigste grunnen til å sette opp Sofokles i dag: Han nyanserer, ofte med enkle, men fiffige grep og handlinger som framstår like naturlige, for ikke å si selvfølgelige, som de er uforutsigelige for aktørene.
Jo da. Ironien ligger tommetjukk som den mest uskyldsrene skyld (Oidipus) eller den absolutte adskillelse mellom lov og rett (Antigone). Derfor er det gledelig at Eirik Stubø, på Kilden i Kristiansand, har gjenopptatt et forestillingskonsept han utprøvde som teatersjef på Dramaten i Stockholm i 2017/2018, ved å spille det første og det siste av Sofokles’ Theben-dramaer: Oidipus før pause, Antigone etterpå. Bob Dylan («The Times They Are a-Changin») og David Bowie («Starman») i pausen, «Heroes» til slutt.
OIDIPUS
Men først går vi inn i salen og ser en høy lysrigg over Kari Gravklevs tomme, grå scenerom – gulv mot koksgrått, vegg mot aske, med et omfattende trommesett på bakscenen. Et par taburetter, et smalt bord vis a vis trommesettet, to stoler med notestativ foran. Skuespillerne rusler rundt og småprater. De går i ganske hverdagslige kostymer, nåtidig pent antrekk som gir et nøytralt inntrykk, nesten abstrakt? Henrik Rafaelsen, som skal til å spille kong Oidipus, tar noen slepende skritt fram og annonserer at skuespillet foregår i Theben og ble oppført i Athen, jeg tror han sier i 427 f.Kr. De to yngste i koret (Elias Moussaoui Anseth og Ragnhild Meling Enoksen) sitter bak notestativene og forteller dystert om pesten som kveler Theben inntil korlederen, Ulla Marie Broch, fra en benk i venstre scenekant, henvender seg direkte til Oidipus og ber ham redde byen. Han er byens fremste mann, han har reddet dem før og må kunne gjenta bragden!
Så er spillet i gang og skuespillerne står spredt i scenerommet.
Tomheten mellom dem ruver.
Sofokles la dramaet til ei mytisk tid som også reflekterte den tida i bronsealderen da Theben var stort og rikt og Athen en fattig, liten avkrok.
I mellomtida hadde Theben alliert seg med Xerxes under persernes invasjon, noe som gjorde byen til Athens erkefiende og en perfekt skueplass for mørke og incestuøse intriger.
Stubø har strøket forhistorien til det minimale, fortellingen beveger seg fort framover, spillet er lavmælt og intensiveres når en motvillig Teiresias – skarpskårent gestaltet av Trini Lund – forteller Oidipus akkurat det kongen overhodet ikke vil høre: Det er han som er morderen.
Kong Oidipus er blitt kalt verdens første detektivhistorie, og det er symptomatisk for Sofokles’ kunst at detektiven er morderen.
Resten av skuespillet beskriver tyrannen Oidipus’ langsomme implosjon. Innledningsvis forsøker han å legge skylda på andre, særlig svogeren Kreon, foreløpig lett slentrende spilt av Fridtjof Såheim. Etterhvert som sannheten går opp for kongen vendes vreden innover. Tragedien blir fullkommen da han mot slutten blinder seg selv og begir seg på ørkesløs vandring i eksil mens han klandrer seg selv for ikke å ha rådført seg med andre. Det var nettopp dette de gjorde i det demokratiske Athen, de drøftet ting i plenum.
I det tomme scenerommet blir skuespillet verken historisert eller aktualisert. Alt vi får servert er den nakne fortellingen. Dette legger store krav på skuespillerne, som ikke har mye å lene seg på og som likevel mestrer balansen med stille innesprengthet. Ann-Sofie Rase framstiller dronning Iokaste med stor hjertevarme og stadig større desperasjon. Iokastes skjebne er også gripende: Hennes første mann, pederasten Laios, fikk forbannelsen («hvis du får en sønn, skal han drepe deg») kastet over seg etter å ha voldtatt en ung prins. Derfor ble hennes førstefødte satt ut på fjellet for å dø, med gjennomborede føtter (Oidipus = klumpfot). Etter Laios’ død dukker det opp en kjekk, ung mann med et skarpt hode, og som ikke deler Laios’ tendenser. Etter alle solemerker får de et lykkelig ekteskap med to sønner og to døtre, og alt er såre vel inntil dette stykket begynner.
Helt til slutt ber Oidipus om å få med seg døtrene Antigone og Ismene i sitt blinde eksil, men Kreon nekter ham den nåden. Sønnene blir ikke engang nevnt og i begynnelsen av Antigone har de allerede drept hverandre.
Henrik Rafaelsen har denne mjuke monumentaliteten som blir stående, selv etter at Oidipus revner. Det er forbausende, nesten liketil godt gjort, men til tross for et rendempet spill og en bra konsentrert fortelling sitter ikke Oidipus så godt som den burde – i alle fall ikke på premieren. Koret klinger ofte hult, noe som nok skyldes tekstvalg mer enn framføring, men dette kommer jeg tilbake til.
ANTIGONE
Opprullingen i Oidipus er spennende å følge, men for teateret er det problematisk at de skjebnesvangre handlingene allerede er skjedd. Som scenekunst er Antigone mye mer akutt. De fatale handlingene foregår her og nå, og i stedet for hovedrollefigurens langsomme implosjon får vi en dramatisk konfrontasjon mellom de to hovedkarakterene Kreon (Fridtjof Såheim) og Antigone (Birgitte Larsen[1]). Larsen spiller Antigone med et idealistisk dirrende stivsinn som fint matcher Såheims mer sinnsbevegelige Kreon.
Bakgrunnen er: Oidipus’ to sønner, Eteokles og Polyneikes, krangler om kongemyndigheten. Eteokles seirer og krones, Polyneikes vender tilbake fra eksil med en hær; denne kampen skildres i Aiskhylos’ skuespill De sju mot Theben (467 f. Kr.). Brødrene dreper hverandre og Kreon blir konge. Skuespillet starter idet han kunngjør at Eteokles skal gravlegges, men Polyneikes skal bli liggende som et annet åtsel. Det er dødsstraff for å bryte begravelsesforbudet, som ikke bare strir mot Antigones rettferdighetsfølelse – det strir også mot skikk og bruk og det Antigone kaller en guddommelig eller gudegitt orden. Mange århundrer etterpå skulle Antigones retorikk her danne grunnlaget for det som ble formulert som naturretten.
Antigone nekter å bøye seg for Kreons befaling.
Hun gravlegger broren.
Dette oppdages av vakten Kreon har satt ut, og konstabelen, spilt av Ann Ingrid Fuglestveit, rapporterer dette til kongen med befriende komisk timing.
Kreon krever at straffen skal fullbyrdes og bøyer ikke av før Teiresias har advart ham om ytterligere blodsutgytelse, men når han endelig forsøker å rette opp fadesen er det for seint. Kreons sønn Haimon («Blod»), godt spilt av Elias Moussaoui Anseth, har allerede begitt seg til grotten der Antigone er innesperret. Han finner henne hengt og tar sitt eget liv, det samme gjør hans mor (Ann-Sofie Rase). Kreon står igjen med tre selvmord i sin nærmeste familie, alle er hans skyld, tilbake er kun Ismene (Ragnhild Meling Enoksen), som tidligere tryglet om å straffes med Antigone.
Underveis har vi fått noen av verdensdramatikkens mest slående replikkvekslinger – mellom Kreon og Antigone, men også mellom Kreon og den veltalende Haimon. Det er ingen kommunikasjon mellom dem. Antigone og Kreon bruker til dels samme ord, men legger vidt forskjellig betydning inn i dem. Kreon frykter anarki, han er det beståendes mann og handler ut fra en forestilling om at bare han kan sikre stabiliteten i riket. Antigone påberoper seg en ikke-instrumentell rettsorden som omfatter både levende og døde. Men når lov og rett skiller lag, trumfer makten – og Antigone blir stående som et feministisk ikon og alle trassige opprøreres ideal. Hun uttværes i våre dager av teoretikere som Luce Irigaray og Judith Butler, men det er i konflikten med Kreon hun gnistrer, og det er originaldramaet vi stadig må vende tilbake til.
Akkurat på dette punktet svikter det litt i denne oppsetningen.
TEKSTGRUNNLAGET
Oversettelsen er ikke ambisiøs nok. Jeg nevnte Oidipus-koret: Skuespillerne derfra viser at de utmerket godt behersker kunsten i Antigone, hvor ordkunsten blir merkbart strammere når konflikten skrus opp, eksempelvis:
ANTIGONE
Hvem vet hvilke lover som gjelder i de dødes rike?
KREON
En fiende blir ikke en venn bare fordi han er død.
ANTIGONE
Jeg ble ikke født for å dele hat, men kjærlighet.
KREON
Den kjærligheten kan du dele med de døde!
Jeg mener det burde stått «dødsriket» i Antigones første replikk her, men ellers har jeg ingen innvendinger. Dette er godt, naturlig talemål med stort emosjonelt trøkk. Andre steder er det mange arkaiske vendinger og talemåter vi bare hører fra scener med klassikerpretensjoner, som «smittespredere, ei fulgt av tårer», eller «alle de prøvelser som himmelen oss sender», eller den gjentatte bruken av ordet «vinning», eller «jeg er ikke så dum at jeg higer en ytre glans». Det er ingen som snakker sånn, «en ytre glans», og det fins mange sånne formuleringer i denne teksten, oversatt til norsk av Arne Lygre, etter en svensk originaltekst av Marie Lundquist, som er bearbeidet av Cecilia Ölveczky og Eirik Stubø og som videre bygger på svenske oversettelser fra gresk av Emil Zilliacus (Oidipus, 1942) og Hjalmar Gullberg (Antigone, 1935).
Det er altså veldig langt fra originalteksten.
Til tysk fins det over hundre oversettelser av Antigone, til engelsk sikkert enda flere – blant annet av Seamus Heaney og Anne Carson – teatrene svikter sitt ansvar når norske scener må nøye seg med tolkninger som allerede låt gammelmodige rundt andre verdenskrig. Riktignok er disse her oppjustert av Marie Lundquist og Arne Lygre, men dette er inkonsekvente bearbeidinger som ikke tar hensyn til verstekniske spørsmål. Som oftest legger de seg i et stilmessig mellomleie bak et knekkprosaisk røykteppe, der det godt kan få lov til å låte litt arkaisk, for eksempel med en klossete syntaks, men der det overhodet ikke tas hensyn til de prosodiske elementene som bidro til at disse tekstene i sin tid ble kanoniserte. Aristoteles vektla dette i poetikken, at versene måtte få tyngde av fyndige formuleringer med fonetisk pregnans.
Martin Heidegger mente at den andre korsangen i Antigone kunne ha dannet grunnmuren for all vestlig metafysikk. Han refererte til Hölderlins oversettelse fra 1804 hvor det heter: «Ungeheuer ist viel, » det vil si: «Mye er uhyrlig,» med omvendt ordstilling. Bertolt Brecht og mange andre har siden overtatt denne formuleringen. Jeg skal ikke skryte på meg noen særlige greskkunnskaper, men det ordet som her er oversatt som «uhyrlig» er δεινός, som i min ordbok betyr: «I. terrible, fearful, in milder sense, awful (…) II. implying Force or Power, mighty, powerful, for good or ill. 2. wondrous, marvellous, strange. » I teksten som spilles på Kilden er frasen oversatt: «Verden er full av underverk.» Dermed forsvinner dobbeltheten, det urovekkende, selvmotsigelsen, paradokset som Sofokles og de greske retorikerne visste å utnytte til fulle, og som ofte ble glattet over i oversettelser til nordiske språk i første halvdel av forrige århundre.
Dette er en av mine kjepphester og nå skal jeg la den ligge. Det går utmerket godt an å nyte språkføringen i denne forestillingen uten å heftes av slikt, men sviktende språkføring slår virkelig gjennom i noen av korpartiene. Opprinnelig sto det tre skuespillere på scenen, og disse odene ble sunget og danset av et femten manns kor. Til en viss grad kan dette oppveies av at Henning Seldal, perkusjonisten, legger et rytmisk velklingende lydteppe under store deler av replikkvekkvekslingen. Neste gang kan dette kanskje danne grunnlaget for mer musikalske tekstsegmenter?
Uansett er det en bragd å fortelle så mye, så voldsomt og så gripende – på så kort tid.
Jeg er enig med Antigone, men jeg skjønner også Kreon. Den døde er naken.
Publisert 09.09.2024
[1] I programmet står det Birigitte, som om hun var en danske fra Mjøstraktene. Programasnvarlig, les korrektur!