Frisk og fornøyelig fremskrittsdystopi

Det er ikke mange tekster som kan gjøre krav på større aktualitet akkurat nå enn Karel Čapeks

salamanderkrigen

av Karel Čapek

Dramatisering og regi: Ole Johan Skjelbred

Scenograf: Fredrik Floen

Kostymedesigner: Ane Ledang Aasheim

Lysdesigner: Phillip Isaksen

Dramaturg: Jørgen Strickert

Med: Joachim Joachimsen, Tone Oline Knivsflå, Francisco Kalle Navarro, Tom Styve, Anne Guri Tvedt

Teater Innlandet, premiere 5. september 2024

(1890-1938) Salamanderkrigen (1936). Siden utgivelsen har romanen både blitt tolket allegorisk i forhold til hendelser som allerede hadde skjedd da den ble skrevet, men i enda større grad profetisk, som et forbløffende treffsikkert varsku om fremtidige katastrofer, for eksempel utbredelsen av nazismen. Vår egen samtids gryende trusler, så vel som de langt fremskredne, lar seg også lett lese inn i romanen: Klimakollaps, folkemord, ukontrollerbar KI, økende økonomiske forskjeller, uetisk og lite bærekraftig matproduksjon (jf. lakseoppdrett). Og alt skriver seg tilbake til den grådige kapitalisten i oss/blant oss som aldri får nok og som ikke lar seg stanse.

Historien

Kort fortalt handler den om en kaptein som under perlefiske kommer over en ukjent salamanderart, som viser seg å være noen svært lærenemme arbeidsjern. Til å begynne med settes de til å sanke perler, men etter hvert som dette arbeidet lykkes over all forventning oversvømmes markedet av perler og perlene mister verdi. Man begynner i stedet å leie salamandrene ut som arbeidskraft. De formerer seg imidlertid i voldsom fart, og snart trenger de større plass. Ettersom de bor og arbeider rett under havoverflaten, er det mer kystlinje de trenger, og de begynner å grave seg inn i fastlandet, noe som fører til at større og større deler av fastlandet forsvinner og blir til havområder der menneskene ikke lenger kan bo. På mekanisk men vennlig vis gjør salamandrene krav på stadig mer land, og menneskene kan ikke gjøre noe for å stoppe dem. Når boken slutter har de nådd innlandsbyen Praha og elven Vltava, og det er ikke stort igjen verken av Europa eller andre kontinenter.

Tidligere oppsetninger

Flere av Čapeks verk er blitt satt opp på norske scener i årenes løp, men for de fleste begynner det å bli en stund siden sist. Salamanderkrigen er satt opp som teater to ganger tidligere, på Rogaland teater i 1989 (regi: Bentein Baardson) og av Radioteatret i 1950. Skuespillet R.U.R. (Rossums universal-roboter) (1920), ble vist på Torshovteatret i 2017 i Angelina Stojčevskas regi og på Det Norske Teatret så langt tilbake som i 1924. Oppsetningen på Torshov var fantastisk i alle ordets betydninger, men fikk blandede kritikker og ble blant annet beskyldt for å være altfor teatral. Et overskudd av teatralitet preger også Salamanderkrigen på Teater Innlandet, i Ole Johan Skjelbreds dramatisering og regi.

Vellykket dramatisering

Dramatiseringen er effektiv og har beholdt og komprimert de viktigste nøkkelscenene slik at romanens handlingsforløp er representert noenlunde i sin helhet. Satiren er godt bevart med oppdatert språkdrakt og referanser fra vår samtid. Praha og Vltava er byttet ut med traktene rundt Hamar og Mjøsa, der den lokale eiendomsinvestoren heter Arthur Buchardt (Tom Styve) og faktisk egentlig er en enkel Brumunddalsgutt.

Stilistisk overflod

Det er flere paralleller mellom R.U.R på Torshovteatret og denne oppsetningen, men også åpenbare forskjeller. Da som nå har Phillip Isaksen stått for lysdesign og Ane Ledang Aasheim har designet kostymene, som har en fremtredende plass i begge forestillinger. Stilen og det visuelle uttrykket er likevel vidt forskjellig. Der kostymene i R.U.R. stilsikkert nailet et (n)ostalgisk 70-tall i nyanser av lysebrunt, byr Salamanderkrigen på et kreoliserende mishmash av stiler, epoker og referanser. Kapteinen (Anne Guri Tvedt) har for eksempel knehøye støvler med stiletthæl, hvite nedsaggede strømper i strømpebånd og Malaysias flagg svøpt rundt skuldrene. Alle bærer outrerte parykker og kraftig sminke som fordreier ansiktsuttrykkene og nærmest fungerer som masker. De fem skuespillerne spiller til sammen tretten roller og skifter kostymer flere ganger underveis. Iblant utgjør de også et sammenrasket skrangleorkester som bare så vidt klarer å spille noe gjenkjennbart, slik som ofte dukker opp i Skjelbreds forestillinger.

Hav

Scenografien er ved Fredrik Floen og består av sølvskimrende stoff dandert som et fleksibelt sceneteppe og over noen ubestemmelige, flyttbare metallrør-stativ. Mellom de draperte stoffstykkene på sceneteppets kappe er det tegnet inn salamandre i sølv. Det sølvskimrende stoffet gir assosiasjoner til hav og korresponderer med salamanderen Andy og Chief Salamanders (Joachim Joachimsen) salamanderlignende kostyme.

Fin flyt

Spillestilen er som før nevnt utpreget teatral og komisk-absurd, med en rekke satiriske utfall mot og referanser til personer og fenomener i samtiden. Samspillet er upåklagelig, og samtlige skuespillere behersker stilen på en selvfølgelig og suveren måte. Særlig gjør rollefigurene Lily (Tone Oline Knivsflå) og Kapteinen uutslettelige inntrykk. For ikke å snakke om Chief Salamanders langdryge sjarmbombe av en sorti, salig hengitt til Prøysens «Så seile vi på Mjøsa».

Noe uforløst

Forestillingen er med andre ord fornøyelig fra den starter til den slutter. Men med alle disse gode kvalitetene, og basert på en så viktig og aktuell tekst, opplever jeg likevel at den har et uforløst potensial. Den skrur seg liksom aldri helt til. Jeg lurer på om spillestilen, som korresponderer godt med tekstens satirenivå, blir stående litt i veien for det underliggende alvoret som tross alt skinner godt igjennom når man leser Čapeks originaltekst. Underveis i Čapeks dystopi får jeg flere ganger dommedagsfølelsen over meg, og ser i skremmende realistiske glimt hvordan kapitalismens selvforsterkende mekanismer gjør ødeleggelsene uavvendelige. Hos Čapek er vi alle en del av problemet. I Teater Innlandets versjon er det Buchardt som representerer den grådige syndebukken, med sitt altfor høye Mjøstårn.

På den annen side, som teatersjef Thorleif Linhave Bamle skriver i sin kommentar på forestillingens nettsider, «Når det først går til helvete, kan vi like godt le hele veien.» Kanskje det, kanskje.

Publisert 07.09.2024