Gjennomtenkt og godt gjennomført

Den tredje utgaven av Bergen dramatikkfestival er over og det er imponerende hvor mye festivalen

BERGEN DRAMATIKKFESTIVAL

Kuratert av Idun Vik, 29. august til 1. september 2024

Ambulare Av Astrid Menasanch Tobieson, Cornerteateret, 30. august

Tolk Av Maja Lee Langvad, Cornerteateret, 31. august

Brev til Europa Av Athena Farrokhzad, Cornerteateret, 29. august

SAYKOLUHJEE Av Tani Dibasey, Cornerteateret, 30. august

Torvald Av Ibrahim Fazlic, Cornerteateret, 31. august

Shiatsu Av Dimen Abdulla, Cornerteateret, 31. august

har vokst på få år. Her finnes det samarbeid på tvers av landegrenser, gjestespill, arbeidsprøver, lesninger og performancer.

Som tidligere er det Cornerteateret på Møhlenpris som er festivalens kokende episenter, men den har også solide forgreininger til blant annet DNS, USF og Teatergarasjen. Festivalsjef Idun Vik har blitt beryktet i Bergen for sin voldsomme arbeidskapasitet, og var også festivalens konferansier, som effektivt bandt det hele sammen. Fester med djer, band og karaoke alle dagene, båtturer med samtidsmusikk av Alwynne Pritchard og opplesning i en badstue på Verftet, var med på å krydre festivalen og bygget opp under helheten. At produksjoner som ble laget til tidligere festivaler, for eksempel Linda Gathus trilogi, med Sukker og nå faɪə bɜːn, fortsetter med nye episoder, vitner om en visjonær planleggingshorisont. Gjennomføringen av festivalen fremsto som sømløs for en utenifra.

Tett program

Festivalen startet torsdag med et tett fagprogram med et stort spenn i publikumsrestauranten på Den Nationale Scene. Teatersjef Solrun Toft Iversen modererte åpningssamtalen mellom Frode Grytten og regissør Miriam Prestøy Lie som fortonte seg som en parterapi. Hvordan er det å gi fra seg en tekst og hvordan er det å iscenesette den med respekt? Grytten sa at han ikke mente så mye mer om teksten når han var ferdig med å skrive den, og at det da var opp til andre å løfte den videre til noe annet. Prestøy Lie snakket om regissøren som opererer som en detektiv i teksten, om hvordan hun måtte føle den i kroppen for å klare å løfte den. Begge var skjønt enige om at det fantes mye tillit mellom dramatikeren og regissøren. Da samtalen gled inn på Jon Fosse fortalte Prestøy Lie om hvordan manus ble tatt imot som et partitur å følge til punkt og prikke da hun satt opp I svarte skogen inne, og at hun undret på om det var greit å gjøre noen egne valg som gikk på tvers av det som sto i teksten.

Historien vil ha det til at på en leseprøve der Jon Fosse selv var til stede, så var det en skuespiller som sa at hen ville endre en setning fordi det føltes litt unaturlig å si det slik det som det sto, og at Fosse hadde svart lakonisk «teksten er no ferdig då», og viste liten vilje til at noen andre skulle tukle med skaperverket. Prestøy Lie sa at mye måtte endres da Tore Renberg selv hadde skrevet om Tollak til Ingeborg for teaterscenen, og at det kanskje ikke er den beste strategien når forfatteren også dramatiserer. Teatersjef Toft Iversen hadde ellers en liten utblåsning om at det ligger så mye prestisje i å ha urpremierer og at hun ikke synes det er noe problem å sette opp stykkene litt senere. Det tydeligste eksempelet er I vårt sted som kommer på DNS i høst, etter at stykket har gått sin seiersgang i Oslo.

Mener det

Alle de dramatiske tekstene på festivalen har blitt samlet i et beist av en bok. Slik gir festivalen publikum mulighet til å også møte verket på arket og å lese før eller etter fremvisning. Ett av høydepunktene på fagprogrammet var en samtale mellom de tre dramatikerne som har vunnet festivalens open call. Blant 103 innsendte bidrag var det Astrid Menasanch Tobieson, Kristine Brusdal og Josephine Eusebius som ble plukket ut. Tre ulike tekster, men alle med et politisk blikk. Græt du av Eusebius dreier seg om maskulinitet og forventninger, Amulare av Menasanch Tobieson om privatisering og nedbygging av helsevesenet, og Brusdals Ikke et sånt barn om ulike mor-og-datter-relasjoner. Iscenesatte lesninger er ikke min favoritt til vanlig, men visningen av Amulare ble stående som et høydepunkt på festivalen. De to skuespillerne Hanna Carlsson og Johan Stavring løftet teksten så det kjentes som et hardt slag i mellomgulvet. Tematisk handler stykket om en mor som er på sykehus i Spania med sitt barn, men det er ikke nok utstyr eller leger. Moren fører en kamp mot klokken for å få hjelp til ungen, og morens desperasjon vokser i rommet. Kanskje det sterkeste øyeblikket på teaterscenen i år fant sted under denne lesningen da skuespillerne på slutten åpnet et stort vindu ut mot det helt vanlige dagliglivet på Møhlenpris. Fra min vinkel så jeg rett på massevis av sprell levende gutter som spilte fotball, løp og herjet som vanlig på den grønne fotballbanen. Disse ungene og det lyset som strømmet inn sto i en voldsom kontrast til det mørket og redselen for døden som fylte scenen. TOLK av danske Maja Lee Langvad var en annen lesning som opplevdes som alt annet enn ordinær. Dette er et adopsjonsindustri-kritisk verk med et skeivt blikk. Om du tenker at det høres i smaleste laget ut, så er stykket skrevet på en måte som gjør det menneskelig relevant for alle. De to skuespillerne Solvej Kyung-Sook Christiansen og Uma Feed hadde en fantastisk kjemi, samtidig som de representerte motpoler med tanke på hvordan rollefigurene angriper problemer.

Gjestespillene

I tillegg til lesningene var det også kuratert et rikt gjestespillprogram bestående av forestillinger som mange i Bergen har siklet på fra avstand, men ennå ikke sett. Kate Pendry måtte avlyse torsdagen, men gjennomførte fredagen My Dinner with Putin fra i fjor, og den var jo akkurat så bra som man trodde. Åpningsforestillingen ble isteden Brev til Europa av Athena Farrokhzad, spilt av Beri Gerwise og Bahareh Razek. Teksten er typisk for Farrokhzad, og veksler mellom humor og et beksvart blikk på samtiden samtidig som hun er i dialog med Allen Ginsbergs dikt «America» fra 1956. Skuespillerne opptrådte på en slags catwalk med publikum på alle kanter. Stykket er et langdikt til Europa, og er fylt av politisk raseri og kolonialismekritikk. Med en så mettet tekst var det smart å tone ned de sceniske virkemidlene og la språkets assosierende og flommende stil få utfolde seg. En innvending kan være at hun er for eksplisitt politisk og at stykket kan oppleves som overtydelig i enkelte sekvenser.

Den kritikerroste SAYKOLUHJEE av Tani Dibasey falt gjennom da den ble satt opp på Cornerteateret. Det merkes at den har blitt laget for utradisjonelle steder og ikke i tradisjonelle teaterhus, samtidig som den kanskje begynner å bli forinnspilt for det spontane uttrykket den etterstreber. I stykket snakker Tani Dibasey (konsept og utøver) og Taume P. Dery (medskapende utøver) med ulike gjester om rasisme, psykisk helse, minoritet versus majoritet, og den hvite teaterverden, mens publikum har på seg silent disco-øreklokker. Samtalen er springende og fremstår som improvisert. Publikum kan velge å være i samme rom som aktørene, eller følge samtalen i andre rom på huset via en skjerm. Det går an å komme til og fra og formen er løs.

Når den løpende diskusjonen mellom de tre i stykket ender opp på hovedscenen på Cornerteateret, etter en vandring rundt på huset, forsvinner også mye av egenarten idet den plutselig ligner på en tradisjonell teaterforestilling. Det blir oppstilt og oppstyltet. Bedre er det når de er i gangene eller små rom bak scenen. Samtalen om rasisme og psykisk helse blir veldig gjentagende etter hvert.

Lørdag var langbordet dekket med levende lys, druer, kjeks og kokosboller. Vinen fløt da teaterhistoriens mest kjente Torvald inviterte til fest i mancaven der den hvite mannen endelig skulle få snakke rett fra levra. Dette var en tematisk perfekt rygg-til-rygg-booking mot Brev til Europa og SAYKOLUHJEE. Dramatiker og regissør Ibrahim Fazlic og skuespiller Harald Kolaas har skapt et bugnende univers av referanser og godsaker. De tar utgangspunkt i Et dukkehjem og med sinne og humor ranter Torvald seg gjennom tanker om mannens rolle i samfunnet og såkalt woke. Det er mye selvmedlidende mansplaining, men avbrudd av karaoke, publikumsinvolvering og tull skaper tiltrengte pauser i monologen. Forestillingen oppleves som et langt nachspiel som bare blir drøyere og drøyere. Dette er tidvis svært fornøyelig, men blir også for bablete og den versjonen jeg var på føltes som en halv time for lang.

Et annet gjestespill var svenske SHIATSU. Forestillingen er utviklet gjennom prosjektet Nordiske Samtaler, som er et langsiktig samarbeid mellom dramatikerne Maja Lee Langvad, Dimen Hama Abdulla og Linda Gathu, initiert av Cornerstone og Amfi. Den var ett av flere vitale samarbeid satt i gang av festivalen som allerede har gitt frukter. Skuespiller Amina Szecsödy er den eneste som snakker på scenen, men hun gjennomfører likevel en lang dialog ved hjelp av et forseggjort lydbilde der stemmen hennes vrenges. Hun gjør en fantastisk tolkning og har en helt spesiell utstråling og konsentrasjon. Grensesetting og overgrep tematiseres, mens det pågår en massasjesituasjon bak på scenen med en frivillig fra publikum som får en behandling. En utfordring med å lage teater om #metoo er imidlertid at ingenting sjokkerer lenger og at sånne skildringer har blitt dagligdagse.

Teater for hvem?

Et tema som dukket opp flere ganger under festivalen var: Hvem er teateret for? Og: Hvem bør skrive om det? Det er ingen hemmelighet at stjerneskuddet Tani Dibasey mener at teaterverden er hvit, kjedelig og konservativ. I en samtale med Hilde Sandvik fredagen gjentok han at han ble sur over at hvite folk kjøpte (opp) billettene til forestillingene hans; for han lager ikke teater for oss. Og det er jo veldig bra at det at det er yngre folk og en annen gruppe han primært etterstreber, men bør det ikke være rom for begge deler? Hans løsning var å sette opp det han kalte black edition av forestillingen Sorte gutter gråter ikke, der hvite kulturtanter ikke kommer inn.

I forestillingen SAYKOLUHJEE snakket han også om hvordan han hadde følt seg på visningen Brev til Europa kvelden før, som en av få ikke-hvite i salen, og hvor fælt og fremmedgjørende det kjentes for ham. Men er misnøye med et publikum som faktisk var interessert i dette åpenbart antirasistiske stykket veien å gå? Det foregår en enorm polarisering, det er wokedebatt og kulturkrig rundt hvert hjørne, så bør vi ikke bygge ned kategoriene for «oss» og «dem», og ikke forsterke dem? Heller snakke om et større vi; om det er lov å være litt pompøs?

En helt annen ting; da Sandvik spurte han om hvordan han skulle passe på at nynorsken blir ivaretatt i sin nye jobb på Det Norske Teatret virket han rimelig planløs og uforstående. Hvite privilegier og blindsoner var vi også innom i en samtale om kritikkens kår som jeg satt i panelet til. På spørsmål fra salen om hvordan for eksempel kritikere med ikke-samisk bakgrunn kan eller bør møte samiske verk, tenkte kritiker Runa Borch Skolseg høyt og sa at hun som cis-kvinne har blindsoner og det er derfor hun takker nei til å anmelde en del ting.

Ingen kommen unna politikken?

Avslutningsvis møttes Tale Næss, Fatemeh Ekhtesari, Nosizwe Baqwa, Timimie Gassko Märak og Henning H. Bergsvåg søndag 1. september til en samtale om deres kollektive skriveprosess i «Kollektiv Norden» sitt arbeid med sceneteksten Asylet ved verdens ende. De vekta hvordan prosessen var like viktig for dem som selve resultatet. Og reflekterte høyt sammen om hva det betyr å være politisk eller hva det vil si å jobbe aktivistisk; to ord som flere i panelet hadde et anstrengt forhold til. Gassko Märak fortalte spøkefullt at uansett hva hun skrev, selv om det var om en blomst, så ville det bli tolket som et bilde på skeiv kjærlighet eller et bilde på samisk frigjøringskamp. Bergsvåg sa at han var livredd for å være politisk i sin diktning, selv om han anser seg som en veldig politisk person. Samtalen kom innom mange av festivalens øvrige berøringspunkter. En verden som brenner, rasisme, det kollektive versus det individuelle, og hvordan holde optimismen oppe for å klare å skape endring. Panelet satte sin lit til kjærligheten…

Publisert 04.09.2024, rettet 09.09.2024