Harald Beharie vant Kritikerprisen for Dans 2023-2024

Kjære publikum og kjære nominerte!

Egentlig burde jeg tatt dere med ut av dette rommet, opp trappa og ut i Slottsparken. Så burde jeg klatra opp i et tre og snakka til dere mens jeg satt på en grein: Dette som en respons på at alle de tre forestillingene som er nominert til årets Dansekritikerpris, foregår utenfor konvensjonelle scenerom – i rom som ikke er tilrettelagt for dans. Som årets nominerte forestillinger er eksempler på, kan det å jobbe stedsspesifikt eller stedssensitivt tilføre noe med stor verdi og effekt til et forestillingsprosjekt – hvis man greier å gjøre stedet til en medskapende aktør i forestillingen, og ikke bare en motstand man kjemper mot. For det å flytte dansen ut i rom utenfor institusjonenes trygge og behagelige rammer, er hardt arbeid – det innebærer ofte mye bæring av stoler, høyttalere og annet utstyr, skilting og merking av stier, vær-relaterte bekymringer og hyppig bruk av YR-appen, det å sette opp sitt eget billettsystemer, og det å finne provisoriske steder for oppvarming og kostymeskift. Og alt dette mens man samtidig må forholder seg til nysgjerrige forbipasserende som vil vite hva slags dans dette egentlig er, om dette er jobben din og hva du får betalt.

Fordi alt dette praktiske og sosiale må konkurrere med det kunstneriske, så er det både krevende og komplekst å jobbe stedsspesifikt. Men alle de nominerte forestillingene har greid å gjøre denne ytre motstanden som stedene gir – alle disse utfordringene eller «skavankene» (for å bruke Martin Slaattos uttrykk) – til en produktiv kraft. I møte med hver og en av disse forestillingene har jeg, som publikummer, tenkt at jeg aldri vil tilbake til scenerommet for å se dans.

De nominerte til Dansekritikerprisen 2023/2024 er:

– Harald Beharie for konsept og koreografi i forestillingen Undersang, som hadde premiere 30. mai 2024 i Lillomarka. Forestillingen er c-produsert av Black Box teater, Dansens Hus, Rosendal Teater, BIT Teatergarasjen, RAS – Regional Arena for Samtidsdans, samt Tou Scene.

– Solveig Styve Holte for konsept og koreografi i forestillingen Frå form til famling, som hadde premiere 2. november 2023 ved Henie Onstad Kunstsenter. Forestillingen var en samproduksjon med Dansens Hus, Henie Onstad Kunstsenter og Kunsthøgskolen i Oslo.

– Ingeleiv Berstad, Pernille Holden og Signe Becker for forestillingen KNØ, som hadde premiere 26. august 2023 i Foredragssalen på Gamle Munch. Forestillingen er produsert av Bananaz – forening for Scenekunst.

Kjære Harald: Gratulerer med Kritikerprisen for dans 2023/2024!

For de som har vært så heldig å få se Undersang, så er det kanskje én scene som har festet seg spesielt godt i minnet deres. Dette er en scene som varer lengre enn det som er behagelig (en halvtime?), og som kanskje nettopp på grunn av dette både er urovekkende og vakker. I sin anmeldelse i Norsk Shakespearetidsskrift beskriver Martin Lervik denne scenen på følgende måte: «Den strevsomme pesingen går over til en kakofonisk roping, som etter hvert blir til en rytme. Som et kor vender de (7 utøverne) lyden mot skogen som svarer dem med ekko. Sammen med ropingen blir bevegelsene mer intense og repeterende. Hoftene skytes inn og ut, og de jukker på naturen og hverandre, det er som om en slags manisk transe tar over kroppene deres. Et ritual er en konsentrert adferd, der den levde verdenen og verdenen slik den er forestilt, smeltes sammen. En måte å knytte mennesker til en felles identitet, skape mening, komme nærmere noe uhåndgripelig eller reise mellom ulike tilstander. Jeg tenker på hvordan melaninrike kropper historisk har blitt røvet bort fra sine vante omgivelser, eller hvordan de stereotypisk har blitt ufrivillig knyttet til naturen på en måte som gjør dem til slaver av den, noe som de ikke kan løsrive seg fra. Ved å revurdere og fantasere rundt foregående og framtidige melaninrike narrativer, bygger Undersang nye sannheter utenfor den dominerende kulturelle fortellingen».

I et intervjuet jeg gjorde med deg for Norsk Shakespearetidsskrift før sommeren, sa du, Harald, at du som kunstner ikke er så opptatt av trinn og teaterillusjon, men at du først og fremst er interessert i å sette opp situasjoner der både utøvere og publikum må «deale» med det som skjer i øyeblikket. Dette gir mening når man ser forestillingene du lager. I den nevnte scenen så greier du og dine medutøvere ikke bare å få oss i publikum til å «deale» med reforhandlingen av forholdet mellom kropper og landskaper. Jeg vil også si at denne scenen får meg til å «deale» med meg selv som kropp og tilstedeværelse. Der jeg har utøverne rundt og helt oppi meg på alle kanter, der jeg er omslutta av et kor av uling og hoing og roping, der jeg kjenner lukta av den våte mosen som rives opp og de tørre trærne som blir «jokka på», og der jeg møter blikket til utøverne, som iakttar meg som iakttar dem, kjenner jeg både på et sug etter å bli en del av dette rituelle kroppskoret, og la disse ekstravagante kreftene ta bolig i min kropp også, men jeg kjenner samtidig på en blyghet over å være fysisk, synlig tilstede. Når mørket etter hvert faller på og ropingen omsider ebber ut i sang, så er jeg ikke den samme lengre. Slike øyeblikk gir meg troa på potensialet i dansen som uttrykksform, rett og slett.