Kunstfiendltig kulturpolitikk må legges ned

«Kulturbyråd» Anita Leirvik Norths ønske om å drifte teatret for nær halvert tilskudd, er så kunstfiendtlig og håpløst inkompetent at jeg får fysisk vondt i kroppen av å tenke på at dette faktisk er i ferd med å skje. Samtidig som det kuttes for Oslo Nye, foreligger det visstnok forslag om å styrke kulturetatens satsning for det såkalt frie feltet, Gamle Munch på Tøyen. Hadde byråden hatt evnen til eller vært interessert i å lytte til teaterfaglig kompetanse, eller anstendighet nok til å gå gjennom en faglig utredning av konsekvensene av kutt, eller i det minste integritet nok som politiker til å gjennomføre en seriøs politisk prosess, ville hun kanskje forstått noe mer om hvilken fremtid hun skaper for de menneskene og de interessene hun av en eller annen mystisk grunn har fått ansvaret for å forvalte. 

Helt siden jeg ble innviet i det profesjonelle teatermiljøet, har det syntes å være en slags krig mellom det frie feltet og teaterinstitusjonene. «Institusjonene er gammeldagse og irrelevante, kommersielle og administrasjonstunge», sier det frie feltet. Omtrent en gang i tiåret dukker det opp en sensasjon, en kunst-raddis og provokatør som erklærer teatret for dødt, som utfordrer produksjonsmodeller, forholdet mellom scene og sal og teatret som arena. Ikke sjeldent får disse tilbud om samarbeid med institusjonene, og så fortsetter det meste omtrent som før. Fordi det nyskapende alltid står i forhold til det klassiske, og det klassiske bruker tid på endring og utvikling. Men mest av alt fordi institusjonsteatermodellen fungerer – ikke minst for publikum.

For meg har denne krigen alltid fremstått som en påstand – begge felt er opplagt like viktige. Institusjonsteatrene og det frie feltet er ikke i konkurranse, de er i tett symbiose der alle parter tilfører vår kunstform essensiell næring. Solskinn, regn, og ja; av og til en haug med dritt, spredd som gjødsel for å danne grobunn for fremtiden. Det som likevel er fakta, er at det frie feltet er underfinansiert. Da er det lett å gå til angrep på de som har mer, i stedet for de som er ansvarlige. Men det er et like ubestridelig faktum at institusjonene også er underfinansiert. Mer tilskudd til Gamle Munch er selvsagt positivt, men det gjør på ingen måte opp for nedleggelsen av Oslo Nye. Færre institusjoner og litt mer til det frie feltet, betyr bare én ting: flere scenekunstnere må jobbe for småpenger, fullstendig avhengige av støtteordninger de kanskje eller kanskje ikke får tilsagn på. Det frie feltet er ikke fritt.

For en som har føttene planta i begge felt, er det viktig å si til de som opererer utenfor institusjonen og tenker at et institusjonskutt ikke angår dem: At «Kulturbyråden» foreslår å nær halvere støtten til en av Oslos viktigste teaterinstitusjoner, er IKKE positivt for det frie feltet, selv om budsjettet pyntes med støtte til Gamle Munch. Byråden angriper med sitt budsjettforslag ikke bare Oslo Nye. Med det som i praksis betyr en nedleggelse av 3 scener og publikumsarenaer i byen vår, går hun til angrep på teater som kunstart. Hvis ikke institusjonene er trygge, er ingen trygge. 

Publisert 25.09.2024

Innlegget er tidligere publisert på Facebook, red. anm.