Lite drama i teateret

Så måtte jeg gråte også. Jeg er så dramatisk. Men Arne Lygres stykke I vårt sted er ikke dramatisk.

I VÅRT STED

Av Arne Lygre

Regi: Mari Vatne Kjeldstadli

Scenograf: Sven Haraldsson

Lysdesigner: Anne E. Bergendahl

Komponist: Guro Moe

Med: Kjersti Elvik, Marianne Nielsen, Susann Bugge Kambestad

Den Nationale Scene, 6. september 2024

Det vil si det må det jo være, som dramatikk, men dere skjønner hva jeg mener. I DNS’ oppsetning er det ingen store fakter, verken i tekst, fremføring eller regi. Til gjengjeld hersker stor oppriktighet og kontant tilstedeværelse.

Det handler om det nærmeste

Denne kraftfulle, ribbede oppriktigheten treffer meg. Kjersti Elvik (Sara/Faren), Marianne Nielsen (Astrid/Broren) og Susann Bugge Kambestad (Eva/Sønnen) er tre klokkeklart ulne personligheter som omgås etter beste evne. Sara og Astrid inngår vennskap i voksen alder, de ser ut til å gjøre hverandre godt, men bak vaker Eva, som var Astrids venn fra før, men som har «tatt seg en pause» fra forholdet, og nå blir klandret for det. Vennene spiller ut sjalusi, følelse av svik, samværsglede, spontanitet, avmålthet. Innenfor denne rammen snakker de om foreldre, barn, livet – absolutt alt i dette stykket handler om det og de som står oss enkeltmennesker nærmest, med alle sine fortegn.

Tittelen I vårt sted peker på at noen kan være der istedenfor oss, på vegne av oss – eller bare «tenk deg at du var her». Og vi har nok alle vært «her». Sven Haraldssons scenografi; et nakent rom med et piano i, underbygger det romslige spillerommet skuespillerne har. Anne E. Bergendahls lysdesign er talende, men subtil. Liksom umerkelig skifter det fra kaldt hvitt til temperatur-gult, til krangel-oransje, og lyset sørger også for at vi noen ganger opplever rommet som uendelig, andre ganger som avstengt ved bakveggen. Pianoet har rollen som instrument, men også som klatrestativ for Sara, når Kjersti Elvik midt i en samtale besynderlig nok kravler over det fra baksiden, og som beskyttelse for Broren (Susann Bugge Kambestad), der han kan krype sammen ved pedalene i sin utrøstelige kjærlighetssorg.

Vennskap for de som tåler det

Det er umulig å være distansert i møte med Arne Lygres tekst, og skuespillernes fremføring av den; Kjersti Elviks diskutable rakryggethet, Marianne Nielsens styrke og tvil, Susann Bugge Kambestads tøffe sårbarhet. De tre kvinnene utgjør et knallsterkt ensemble, der de hele tiden må snu om på rollene, og innta nye. Det er farefullt å være venn. Det er også helt avgjørende å ha venner.

«Friends»-serien, som går og går på ymse tv-kanaler, sier fint lite om vennskap. Den sier mest noe om tv-industrien. Vennskap er noe annet, for dem som ikke visste det. Det er aldri for sent å inngå nye vennskap, og det er aldri for sent å føkke opp de gamle. Man kan bli holdt ansvarlig av gamle venner for å ha forsømt seg, man kan bli omfavnet av nye venner for å være uunnværlig. Uansett er vennskap noe man velger, det er verken obligatorisk eller gudegitt, og må vedlikeholdes. Eller aktivt skrotes. Det er opp til deg, og meg.

Regissør Mari Vatne Kjeldstadli har god tid, hun lar scenene spille seg ut, skuespillerne får rom til å fylle seg selv på langs og på tvers, med alt som kreves av konsekvens. Utsagn og gjennomlevelse tas på alvor, på organisk vis. Det er slik livet ser ut, liksom. Det kreves mange teatertekniske ferdigheter for å få noe til å se så slentrende ut.

Arne Lygre har på ingen måte skrevet et klisjéstykke om en jentegjeng i en vanskelig alder i skolegården. Tvert om får han (og de involverte) alle situasjoner til å dirre, og til å bety all verdens. Temaene som løftes frem er betydningsfulle, og båret frem av ikke et hvilket som helst språk. Når replikkene over følelser, følelser, følelser, ikke èn gang oppleves sentimentalt, og skuespillerne glatt tar setningene i munnen sin uten å måtte kjempe med dem, skyldes dette i første rekke et solid utarbeidet teaterspråk.

Hvorfor ikke gjenerobre leirbålet? Som teksten sier, fritt etter: «Vi kan snakke og drikke, være sammen, uten at man vil være et annet sted». Skal vi bare snakke sammen, litt mer? Eller, som det også heter i stykket: «Hold av meg, se til meg, bær over med meg, bær meg.».

Publisert 08.09.2024