Mørk og sår Peter Pan

På vei til teatret, denne sjeldent varme septemberkvelden, møter jeg på flere grupper med

peter pan

Fritt etter James M. Barrie
Dramatisering og regi: Fredrik Longva

Scenografi og kostymedesign: Olav Myrtvedt
Koreografi: Silas Henriksen
Musikk: Nils Bech
Musikalsk ansvarlig: Simon Revholt
Lysdesign: Clement Irbil og Even Evensen
Maskeansvarlig: Wibke Schuler
Rekvisitører: Ingrid Usta og Stine Bakken
Dramaturg: Marianne Sævig
Oslo Nye Teater, 5. september 2024

mennesker som ser ut som de er på en slags bli-kjent-tur, eller teambuildings-aktivitet. Det er slike aktiviteter ulike arbeidsplasser kanskje arrangerer for at de ansatte skal jobbe effektivt sammen og ha det gøy sammen. Den ene gruppa jeg møtte hadde rosa tema. Alle hadde rosa klær av ulike slag. Gutta hadde litt feminine rosa shorts. I neste gruppe gikk alle med rekvisitter som hadde do-tema. De hadde do-ringer rundt halsen og do-lokk som skjold og bar på do-børster. Det hele så mer smertelig ut enn morsomt. Det er menneskeskapte initieringsritualer – som alle initieringsritualer er – der hensikten er å skape et samhold, men som også brutalt skiller ut de som ikke passer inn i slike idiotiske konsept.

Å ikke passe inn

Det første som møter oss på scenen på Oslo Nye Teater er nettopp mennesker som sliter med å passe inn i de gruppene de er forventa å passe inn i. Vi møter en ung gutt (Vegard Bjørsmo) som bor sammen med faren sin (Eivin Nilsen Salthe) og en elskelig kosebamse av en hund (Karoline P. U. Schau). Alt er grått og nakent rundt gutten mens han synger med sin strålende, klare stemme i umiskjennelig Nils Bechsk stil, om sin ensomhet og lengsel. Faren slår smertefullt knute på seg selv fordi han gruer seg så til jobbfesten som han må gå på for å kunne passe inn. Eivin Nilsen Salthe spiller slik vi føler smerten med ham. Og jeg ser for meg de gruppene jeg møtte på veien til teatret med sine meningsløse, liksom-morsomme aktiviteter. Stakkars far.

Stakkars far, men håp for gutten

Far passer ikke inn som voksen. Gutten passer ikke inn som ungdom. Faren prøver å få sønnen til å gå ut og henge med de andre gutta som har jenter som sin store felles interesse. Denne gutten er ikke interessert i jenter. Faren kommer til kort, han kan ikke hjelpe sønnen. Far seiler sin egen sjø og forlater gutten på det ganske dystre gutterommet. Veggene er grå. Et stort, hvitt teppe er alt fra sengetøy til hav. De fleste gutterom/ungdomsrom har i dag en pc og en mobiltelefon der ungdommene kommuniserer med verden. Mange oppholder seg mye mer i digitale verdener, enn i fysiske. De lever som gutten i stykket, i en verden som egentlig ikke finnes – et Aldriland. Dette Aldrilandet kan sluke dem og gjøre dem ubehjelpelige i den virkelige verden, men det kan også være et sted der de kan finne seg selv og sin egen identitet gjennom møter med noen som ligner på dem og som de føler tilhørighet med.

Hvem er Peter Pan?

Det er Peter Pan (Fredrik Høstaker) og hans følgesvenn Tingeling (Natalie Bjerke Roland) som er svaret gutten får på sine rop om ensomhet og lengsel. De kommer inn på soverommet til gutten og her blir gutten helten som hjelper Peter Pan med å forene seg med skyggen sin igjen. For gutten finner ut av ting. Han aksepterer følelsene sine og står trygt som den han er. Når han kysser Peter Pan, hviner det unge publikummet i salen av fryd. Verre, mye verre er det med Peter Pan. Han har den tapre, modige og snusfornuftige Tingeling ved sin side. Hun er villig til å ofre livet sitt for ham, men Peter Pan er en mørk og plaget sjel. Han minner om helten i Batman-filmene. Han klarer ikke ta imot kjærlighet. Han klarer ikke være god. Han føler seg sviktet og sveket av foreldrene sine. Gjengen til Peter Pan, The Lost Boys, framstår som en gjeng kjærlighetshungrige, ensomme og forlatte barn – barn som er blitt utsatte for omsorgssvikt. De blir rørende spilt av Sindre Postholm, Malik Edo, Mari Dahl Sæther og Gunnar Eiriksson. Det som gjør at jeg sitter med gråten i halsen er at nettopp disse barna finnes det alt for mange av i verden.

Dystert Aldriland

Det er gutten som blir helten. Han opplever at han har noe å gi til andre. Han kan synge, han kan fortelle, han kan skape noe selv. Slik blir dette ei forestilling som formidler at det går helt fint å ikke være som alle andre. Ja, budskapet kommer fram, men dette Aldrilandet, hva er nå det? Hva er det med denne Hook? Mannskapet hans er så entusiastisk underdanige og energisk skrapete at det er en gru (Karoline P. U. Schau, Mari Dahl Sæther, Trine Wenberg Svensen og Gunnar Eiriksson). Kaptein Hook/Krok skal drepe Peter Pan, men denne konflikten er det vanskelig å forstå. Noen av slåsscenene blir merkelig daffe og utvendige. Hook-scenene virker ikke særlig godt integrert i resten av stykket. Det gir mening å se på Hook som spilles av samme skuespilleren som er faren i stykket, Eivin Nilsen Salthe, som skyggen til faren, eller farens martrede indre. På liknende vis blir Peter Pan guttens mørke alias, eller hans mulige skyggeside.

Små glimt av magi

Det er mye tungt, deprimerende og dødstrist i denne versjonen av Peter Pan. Mennesket lever under harde vilkår. Det er lite latter og lyse øyeblikk, men det noen glimt av lys finnes – og det er håp for gutten i stykket, han kommer styrket ut av møtet med det mørke og dystre Aldrilandet. Musikken som Nils Bech har skapt, passer veldig fint til Peter Pan-historien. Melodiene er melankolske. Klangen som alle stemmene får fint fram, er skinnende og klar. Musiker Peder Varkøy er på scenen nesten hele tiden med sitt støttende og lyttende spill. Jeg skulle likevel gjerne hørt enda mer variasjon, enda mer sangmateriale. Et annet glitrende øyeblikk er drag-nummeret til havfruene (Ferdinand Falsen Hiis, Gunnar Eiriksson, Sindre Postholm). Det er strålende!

Oslo Nye Teater lykkes med sin nokså dystre versjon av Peter Pan, men jeg savner flere glimt av magi og flere overraskende lyspunkter. Jeg tror likevel at det vil treffe godt det unge publikummet som er målgruppa for stykket.

Publisert 06.09.2024