Tettere og nærere «Peer Gynt»

Denne versjonen av Peer Gynt har nok hatt godt av rundene med fullt orkester og stort kor, og med

peer gynt

av Henrik Ibsen

Bearbeidet av Johannes Holmen Dahl og Hege Randi Tørressen

Musikk av Edvard Grieg, utviklet og bearbeidet av og med Ragnhild Hemsing

Regi: Johannes Holmen Dahl

Scenografi og kostymedesign: Nia Damerell

Lysdesign: Martin Myrvold

Maskør: Eva Sharp

Dramaturg: Hege Randi Tørressen

Musikalsk ansvarlig og lyddesigner: Alf Lund Godbolt

Musikalske arrangementer og komposisjon: Ragnhild Hemsing

Nationaltheatret, hovedscenen, premiere 21. september 2024

koreografi, for musikaliteten og presisjonen er absolutt god. Den første versjonen ble framført under Festspillene i Bergen i mai i år med Bergen Filharmoniske orkester, kor og Grieg-korene. I Oslo ble denne versjonen vist på Den Norske Opera & Ballett med Operaorkesteret og Operakoret. Det er det samme skuespillerensemblet, med noen få unntak, som spiller i alle versjonene – og mye er likt, men helt kopi er det ikke.

Å komme hjem

Det føles som om Peer Gynt kommer hjem på et vis, når han står på hovedscenen på Nationaltheatret. For utallige Peer Gynt-forestillinger er blitt satt opp, danset og spilt, mye såpe er rent ut i havet, men det var her, eller på Christiania Theater, det begynte. Her var urpremieren i 1876. Og stykket kler godt denne gamle teaterscenen og dette formatet. Dette er så langt fra et Ibsen-museum. Det blir tydelig etter å ha sett versjonen på Den Norske Opera & Ballett. I den versjonen oppleves stykket mer statisk og stivt – på Nationaltheatret får det mer liv. Vi kommer tettere på uten den åpne orkestergraven mellom sal og scene. Men det oppleves også som om skuespillerne setter inn et ekstra gir når de ikke har kor og orkester å støtte seg på. Mer tekst er kommet til, det gjør også stykket fyldigere.

Hvor er vi?

I kjent Johannes Holmen Dahl- og Nia Damerell-stil er scenerommet nakent i starten. Det er befriende fritt for alle de store og små distraksjonspunktene vi møter i hverdagen. Det er bare Ragnhild Hemsing som kommer spillende på hardingfele mot oss. Hun var også med i den første versjonen, men her står hun alene som musiker. Hun har også komponert og vært ansvarlig for det musikalske. Hun står i en solid tradisjon, flere store komponister har laget musikk til Peer Gynt. Edvard Grieg er kanskje mest kjent, men også Harald Sæverud, Arne Nordheim og Jüri Reinvere, blant andre, har skrevet musikk til stykket. Hemsing skriver vel egentlig ikke ny musikk, hun bygger på Grieg. Hun står i forgrunnen og spiller som en gud, og hun kommenterer musikalsk i bakgrunnen, hun spiller til dans og hun skaper stemningsbilder. Og hun er dynamisk til stede på scenen. Grepet med én musiker på scenen brukte Holmen Dahl også i Hamlet på Nationaltheatret for et par år siden. Da var det trommeslager Elisabeth Mørland Nesset som var på scenen gjennom hele stykket.

Hvem er Peer Gynt?

Herbert Nordrum spiller Peer Gynt. Han spilte også tittelrollen i Holmen Dahls Hamlet og det gjorde han godt, selv om han ikke var så dreven på blankvers som sine medspillere den gang. Språkarbeidet hans blir bare bedre og bedre og fungerer rytmisk godt i scenediktet Peer Gynt. Ågot Sendstad spilte Gertrude i Hamlet, også denne gangen er hun moren til hovedrollen. Den gangen fikk hun lite å spille på, det får hun nå. Mor Åse får dybde. Denne gangen er hun en kjærlig mor. Hun unnskylder sin håpløse gangstersønn – eller ser hun bare vekk? Hun elsker hans evne til å lyve og dikte slik at det blir kunst av det. Peer gjør også sin eneste gode gjerning ved at han trøster og støtter sin mor i dødsøyeblikket. Et interessant grep er at Sendstad også spiller Knappestøperen i samme kostyme som mor Åse. Rollen blir dobbel på et vis. Det understreker et slags syklisk livsløp. Det er mor som står for både liv og død, for fødsel og gjenfødsel. Morsbildet snur til å bli nærmest groteskt. Det blir nesten et hint til Ibsens fru Alving her som også blir bedt om å ta ansvar for sønnens død. Mor Åse går fra å være en mor som ser Peer som «en som er seg selv», en unik person, til som Knappestøperen å ikke se på ham som noe annet enn råmateriale som skal støpes om. Hun blir en slags halvgud som bringer Peer inn i et intet, et limbo. Peer har her mistet alt når til og med den kjære moren ikke engang ser ham lenger som den han er.

Alle skuespillerne er stødige i rollene sine. Jeg vil likevel framheve Jan Gunnar Røise. Han har en scenisk musikalitet og en helt nydelig måte å formidle Ibsens rim på. Han spiller flere småroller, blant annet Kapteinen i begynnelsen av femte akt. Henriette Marø har en del å gå på som Ingrid, Dovregubbens datter og Anitra – her blir det litt mye buskis. Håkon Ramstad har tatt over som Dovregubben sjøl, det var Kåre Conradi som spilte ham i versjonen til Den Norske Opera & Ballett. Ramstad er innsmigrende og god med cowboy-skjorte og lisseslips. Jacob Jensen viser imponerende kroppskontroll som ungen til Peer og Dovregubbens datter.

Hvem er vi?

Peer Gynt er ofte brukt for å si noe om hva det norske er. Og er det noe nordmenn tradisjonelt har vært veldig opptatt av, så er det nettopp dette: Hvem er vi nå? Og: Hvordan blir vi oppfattet av andre? Man kan jo spørre seg om det finnes større nasjonalister enn nordmenn. Den urnorske Peer Gynt er i starten en kar som ser ut som en gatesmart rapper, eller et gjengmedlem, fra Oslo øst, selv om han ikke høres ut som det. Han har på seg mørkeblå treningsjakke og militærgrønne bukser. Energien og den underliggende attituden hans er røff og bad ass. Han er skrytende og sjølopptatt, han er ikke til å stole på, men han er kjempeflink til å servere dikt og forbannet løgn – og hvem lar seg ikke forføre av en som er god til å ordlegge seg, enten han er politiker eller artist?

Exit og såpe

Exit-gutta er blitt et begrep etter NRK-serien som gikk for noen år siden. De er hensynsløse, styrtrike menn som kan gjøre akkurat hva de vil med alt og alle, flere av dem er overgripere. Det verste er at nettopp det er ikke fiksjon, uten at jeg skal komme med eksempler her. Peer er en slik Exit-kar der han lander med flyet sitt i såpeskummet som faktisk er en fin illustrasjon av snø, hav og himmel. Uten at jeg skal gå nærmere inn på dramatikken rundt kopiering av scenografi, er det på sin plass å nevne at også Calixto Bieito brukte såpeskum på lignende vis i sin versjon av Peer Gynt i Bergen i 2006. Det ligger en dobbelthet i Exit-Peer. Han blir på en måte beundret for at han har klart å bli så styrtrik, selv om det er på det mest uetiske vis. Men han er også en overgriper og en gjennområtten, egosentrisk figur. Han er både en kynisk overlever og en som faller.

Solveig, å herregud

Men hva er det med denne Solveig-karakteren? I versjonen til Den Norske Opera & Ballett var det Frøy Hovland Holtbakk som hadde denne rolla. Hun fungerte godt som skuespiller, men så er det det at hun er en formidabel lyrisk sopran. Hun briljerte i sangsekvensene. Det gjorde at karakteren Solveig ble et musikalsk element, mer enn en faktisk karakter, og det fungerte bra. I Nationaltheatrets versjon er det Hanna-Maria Grønneberg som spiller Solveig. Hun er en god skuespiller og presterer fint. Hun er morsom og keitete i den artige bryllupsdansescenen. Hun er naturlig og sympatisk i fjell-scenene. Og hun synger greit og reint, men hvorfor må sangen med? Det er noe uforløst her, jeg savner et tydeligere regigrep. Hvem er hun? Er hun trofékona som sitter og venter på den rike mannen? Er hun en fantasi i gamle Per Gynts hjerne? Karakteren blir dessverre litt utvendig og utydelig og vanskelig å plassere. Som i opera-versjonen tar Solveig med seg Peer i flyet til slutt. Selve flyet fungerer enda bedre på Nationaltheatret. Det fyller scenen mer og blir mer monumentalt som den nyrike Peers fancy transportmiddel. Men det er litt vanskelig å forstå hva man vil med Solveig-karakteren her.

Noen innvendinger til tross, jeg mener Nationaltheatrets Peer Gynt kommer solid og sterkt i mål. Det flyter fint, rytmisk og musikalsk. Den frontale spillestilen Holmen Dahl ofte benytter fungerer godt. De humoristiske innslagene gir også stykket et vellykka løft.

Pubsliert 24.09.2024