Voldsomt og gripende om blindhet

Sesongåpningen på Trøndelag Teater er en klartenkt og godt gjennomarbeidet dramatisering av

En beretning om blindhet

av José Saramago

Oversatt av Christian Rugstad

Dramatisering og regi: Mina Salehpour

Scenografi: Andrea Wagner

Kostymer: Maria Anderski

Lysdesign: Eivind Myhren

Lyddesign: Sandro Tajouri

Medvirkende: Emma Caroline Deichmann, Emil Olafsson, Patrick Hilmar Ingvaldsen, Synnøve Fossum Eriksen, Trond-Ove Skrødal, Madeleine Brandtzæg Nilsen, Janne Kokkin, Paal Herman Ims og Mira Dyrnes Askelund

Trøndelag Teater, premiere 7. september 2024

romanen En beretning om blindhet – Ensaio sobre a Cegueira fra 1995 (på norsk i 1996) av José Saramago (1922-2010). Han debuterte i 1947, men slo ikke igjennom før i 1982, seksti år gammel, med Klosterkrønike – Memorial do convento (på norsk i 1987), og i 1998 ble han tildelt Nobels litteraturpris. Det er altså en betydelig forfatter teatret nå lener seg på.

En forestilling, tre scener

Romanen er i forestillingen delt opp i tre spillesteder. Det hele begynner i foajéen, der skuespillerne dukker opp rundt omkring blant publikum og snakker samtidig. Vi får et talekor der starten av romanen resiteres. Om den første mannen som blir blind mens han står med bilen sin ved et lyskryss og venter på grønt. Det siste han ser er det røde lyset, før alt blir hvitt. Ikke svart, men hvitt, som å bli senket ned i et hav av melk. Vi blir fortalt om kaoset som oppstår i lyskrysset, om han som tilbyr seg å kjøre den blinde hjem igjen, for så å stjele bilen etterpå. Tyven blir også blind. Den første blinde blir tatt med til øyelegen av sin kone. På venteværelset er en gutt, en gubbe, og en kvinne. Og alle der på legekontoret blir i løpet av natten og neste dag også blinde. Legen, sykepleieren, pasientene, men ikke legens kone. Hun blir ikke blind.

Etter tjue minutter føres vi inn til hovedscenen, på scenegulvet, der to over to hundre stoler er fastmonterte. Over høyttalerne blir vi fortalt at alle blinde må føres til egne anlegg for å hindre smitte. En serie regler for livet i karantenen blir lest opp, om hygiene, mat, ingen hjelp ved sykdom eller død, ingen kontakt med utenverdenen. Gulvet er hvitt, veggene er gjennomsiktige og ned fra taket senkes lyspaneler. Stolene kan svinges rundt, så publikum kan følge med på skuespillernes bevegelser rundt i rommet mellom alle stolene. Vi er ført inn i en teatervirkelighet der fortellingen er fysisk nær og altoppslukende. Først etter pausen blir publikum ført inn i salen og til siste del spilt på scenen.

Romanen er ivaretatt

José Saramagos roman er en fabel som er tett og intens, full av detaljer, replikker, tanker og betraktninger om hverandre. Den er ironisk, metaforisk og veldig brutal. Han beskriver et samfunn som bryter sammen, der moralen oppløses, og vold og egoisme overtar. Regissør Mina Salehpour har maktet å overføre denne fabelen til scenen på en forbilledlig måte. Overflaten av handlinger er ivaretatt, samtidig som hun fokuserer på sentrale detaljer ved hjelp av romanteksten. Å starte opp med et talekor som resiterer fra romanen, blir en metafor i seg selv: Et skjebnefellesskap som oppstår i alt det vonde som rammer dem. Og denne gruppen mennesker som vi følger gjennom fortellingen, forsøker etter beste evne å opprettholde sin egen menneskelighet og moral ved å være et fellesskap og støtte hverandre. De mest brutale scenene finner sted utenfor sceneveggene der vi sitter på hovedscenen. Vi ser vagt kvinnene på den andre siden av den halvt gjennomsiktige veggen, når de må la seg voldtas for å få mat. I denne sekvensen om alle overgrepene blir romanteksten lest av sykepleieren, mens hun blir vasket av de andre kvinnene. Hun dør av voldtektene. At Mina Salehpour har valgt å beholde romanteksten i denne scenen framfor å forsøke og framstille hendelsene, blir et godt valg. Teksten er så rystende i seg selv, at den ikke lar seg framstille. Den må fortelles.

Etter pausen, og til slutt i fortellingen, slipper våre følgesvenner ut av karantenen, for nå har hele samfunnet kollapset. Utenfor er det en kamp om mat og tak over hodet, der de blinde føler seg gjennom butikker etter noe å spise og drikke. Publikum sitter i salen og på scenen er stolene veltet omkring. Langsomt kommer våre aktører til hektene etter å ha blitt kjent med disse nye omgivelsene i byen. De er blinde, men de får vasket seg, finner mat og setter på plass igjen et samfunn rundt seg selv. Stolene blir delvis satt på plass, og så plutselig får de synet tilbake, en etter en. Og legens kone konkluderer: Vi ble ikke blinde, vi er blinde. Blinde som ser uten å se.

Mot slutten går det litt for fort, synes jeg. Kuttene i romanteksten virker som å dreie seg mer om å korte ned tiden på forestillingen, enn å stramme inn på opplevelsen av den.

Et godt ensemble

Aktørene i fortellingen er uten navn. I stedet er det legen, legens kone, den første blinde, den første blindes kone, sykepleieren, kvinnen med solbriller, mannen med øyelapp, den skjeløyde gutten, tyven, og så videre. Noen av skuespillerne har én karakter, andre spiller flere roller. Og de ni skuespillerne bergtar oss, holder oss på stolkanten, gjør oss tårevåte og ryster oss. Det er et fabelaktig ensemble som gir oss En beretning om blindhet. Jeg må likevel trekke fram Emma Caroline Deichmann som Legens kone. Hun blir den mest sentrale aktøren i fortellingen, siden hun faktisk ikke er blind, og dermed kan lede gruppen gjennom de mange vanskelige situasjonene. Samtidig er hun også publikums øyne inn mot dette blinde samfunnet. Deichmann gjør et voldsomt inntrykk, der hun spiller både med kraft og finfølelse.

Regissør Mina Salehpour har med seg sitt lag av samarbeidspartnere fra Tyskland. Scenografen Andrea Wagner, kostymer ved Maria Anderski og komponisten og musikeren Sandro Tajouri. Disse fire har jobbet sammen ved mange anledninger, og var senest hos Trøndelag Teater med Parsifal i 2022. Sammen med teatrets egen lysdesigner, Eivind Myhren, har de skapt en forestilling som tar tak i teatrets mange virkemidler til en sammensatt og grensesprengende opplevelse. Scenografien og kostymene er lyse og duse, i tone med blindheten. Lyset og musikken er både hvit, mørk og foruroligende, og i takt med tematikken i fortellingen.

En vellykket dramatisering

En beretning om blindhet er noe av det beste jeg har sett av dramatiseringer på scenen. Forestillingen veksler mellom hektiske og langsomme, mellom handlinger og gjenfortellinger, og evner på den måten å ivareta romanens kvaliteter med teaterforestillingen. Det er en vanskelig øvelse teatrene gir seg ut på, når de velger romaner som forelegg for forestillingene sine. Ofte legges fokus på handlingsforløpet, på bekostning av det tematiske. Det gir fort et springende og forsert inntrykk, med ett tempo. Men nå kan de ta seg en tur til Trondheim for å se hvordan det kan gjøres.

Publisert 14.09.2024