Arv, miljø og normative perspektiver

La oss gjøre et tankeeksperiment: Nationaltheatret lanserer en oppsetning av Matthew Lopez’ Arven, der rollene er besatt med 12 åpent skeive skuespillere, åpent skeiv regissør og et primært skeivt kunstnerisk team. Pressemeldingen lyder noe i retning av «Nationaltheatret skal tilby relevante og bevegende teateropplevelser, og vi er stolte av å presentere vår tids homo-epos i en ramme vi tror vil gi en spesielt autentisk opplevelse.» De skeive involverte blir intervjuet om viktigheten av representasjon, og regissøren snakker fra et personlig sted om hvorfor dette stykket er viktig akkurat nå. 

Og la oss forestille oss premieredagen, der publikum før forestilling utveksler obligatoriske fraser som «Ja dette blir jo spennende» og «Åtte timer, er vi klare for dette da? (fnis fnis)», før de mørbanket etter teppefall reiser seg i stående applaus, ikke bare fordi det er det vanlige å gjøre på premierer, men fordi de føler at det er noe mer med denne kvelden, et je-ne-sais-quos. Truffet av noe de ikke var forberedt på, er det som om publikum kan kjenne i kroppen at akkurat denne teaterforestillingen har betydd noe mer for de involverte enn vanlig, og hele teaterhuset deler opplevelsen av å ha skapt en sensasjon, noe historisk. «Denne dagen er historisk», ville kanskje teatersjefen sagt i sin premieretale, og anmelderne ville ha knivet om å komme med den skarpeste betraktningen av hva betydningen av den skeive rollebesetningen og det skeive kunstneriske teamet hadde å si for følelsen av autentisitet, og kanskje ville noen ha skrevet at det var «på høy tid at landets hovedscene la til rette for at skeive kunne fortelle sin historie, fra sitt eget perspektiv.» 

 «Vanskelig og komplisert»

Dersom dette hadde vært tilfelle, er det vanskelig å se for seg at det ville bli noe særlig debatt rundt det. De fleste ville nok være enige i at en oppsetning av Arven med skeive scenekunstnere i primære funksjoner ville vært rørende, viktig, i tiden, og kanskje til og med progressivt, adjektiver Nationaltheatret mer enn gjerne vil smykke seg med. Kanskje hadde det raslet litt i kommentar-sabelen til en og annen provokatør. Kanskje hadde anti-woke-gjengen i Subjekt fnyst litt i en leder eller kommentar, men utover det er det min spådom at det norske scenekunstfeltet, med Nassja i spissen, kollektivt ville kjent på en følelse av fremskritt.

Men det ble altså ikke sånn denne gangen heller. Og med Nationaltheatrets valg av Johannes Holmen Dahl som regissør for oppsetningen av Arven, har det oppstått debatt, reist av en skeiv scenekunstners hjertesukk over at teatret ikke grep muligheten beskrevet ovenfor. Det er dessverre ikke spesielt overraskende at Magnus Myhrs innlegg (Klassekampen, 18. september) besvares med overbærende argumentasjon fra teatersjefer som syns «debatten er viktig» men «vanskelig og komplisert», click-bait-overskrifter om kansellering og SoMe-utsagn av typen «Må man være morder for å kunne spille en morder, da?», som gjerne en Hedda-prisvinnende regissør kommenterer med «Presist!» og en tidligere kulturminister besvarer med «Tusen takk!» og blomster-emoji. Dette har skeive stått i mange ganger før. Myhrs innlegg handlet om regissøren, men debatten som har fulgt i etterkant har satt fyr på en uforløst samtale om hvorvidt skeive roller kan bekles av streite skuespillere. 

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor Myhrs kronikk fører til spørsmål: Hvor går grensene for hva en regissør kan iscenesette uten å ha førstehånds erfaring med innholdet? Hvis skeive roller må bekles av skeive skuespillere, betyr det at skeive skuespillere ikke kan spille heterofile roller? Er ikke nettopp forestillingsevne, empati og evnen til å sette seg inn i en karakterers bak-fabler, indre liv og motivasjon en forutsetning for den vestlige teatertradisjonen? Det som er vanskelig å forstå, er hvor lite villige mange synes å være til å gå inn i spørsmålene de selv stiller. 

Brokeback Mountain – en skjellsettende opplevelse

«I wish I knew how to quit you», sier Jake Gyllenhaal til Heath Ledger, i et av mange ikoniske øyeblikk i Brokeback Mountain (regi: Ang Lee, 2005). Filmen hadde norsk kinopremiere samme år som jeg kom inn på Teaterhøgskolen. På rommet mitt i kollektivet jeg bodde i på den tiden fantes en svært sparsommelig filmsamling som bød på skeive karakterer, de fleste av dem komedier. Jeg hadde aldri sett noe som Brokeback. At to heterofile, respekterte skuespillere med både kult-filmer og blockbustere på CV’en spilte ut homofil kjærlighet, ensomhet, sex og lidenskap med en intensitet som tok tak i publikum og ristet dem i kinosetet, var ikke bare en skjellsettende opplevelse for en skeiv skuespiller-spire, men trolig også av enorm betydning for hele den skeive bevegelsen. At Ang Lee er en filmskaper med en tydelig kunstnerisk stemme, fremfor aktivist med et budskap, var sannsynligvis en medvirkende årsak til filmens brede nedslagsfelt. Som en velrennomert skuespiller som gjestet Teaterhøgskolen hetero-splainet til meg to år inn i utdannelsen min: «Brokeback Mountain er ikke en homo-film, vøttu, det er en kjærlighetsfilm.» Selv om han ikke nødvendigvis tok feil, var det åpenbart at homo-filmer vanligvis ikke hadde noe med kunst å gjøre. (Jeg har forøvrig til gode å finne ut av hva en homo-film er – skulle gjerne funnet det ut og utvidet samlingen.)

Brokeback Mountain banet vei for flere skeive fortellinger i mainstream film- og TV-industri. I årene som fulgte ble heterofile skuespillere nominert til Oscar for skeive roller over en lav sko. Ungdomsserien Glee (Ryan Murphy, 2013) bød på unge karakterer fra hele LHBTQ+-spekteret. Da USAs høyesterett gikk inn for å tillate likekjønnet ekteskap, skapte Facebook et regnbuefilter man kunne legge på profilbildet sitt, og med ett var vi skeive vitne til at homokamp og Pride-feiring var noe majoritetsbefolkningen ville være med på. I teatret gikk nye produksjoner av Engler i Amerika av Tony Kushner sin seiersgang, i London 2017, New York og Stockholm, før den nådde Nationaltheatret her hjemme i 2018. Alliertes solidaritet med den skeive bevegelsen er det som har bragt oss dit vi er i dag. Hvordan kan det da, bare få år etter, være problematisk at streite regissører eller skuespillere tar tak i skeiv tematikk? 

Publikums-kontrakten

Ett av svarene er at samfunnet endrer seg. Og når samfunnet endrer seg, flyttes grenser. Det er tragikomisk å gang på gang være vitne til at når bevegelser i samfunnet fører til reell endring, svarer etablerte scenekunstnere og institusjoner med å nærmest insistere på at kunsten skal stå stille. Når heterofil deltakelse i skeive verk har skapt mer toleranse for skeive historier, burde det ikke komme som noen overraskelse at skeive har større behov for å fortelle dem, være en del av dem. Ønsket om at skeive karakterer spilles av skeive skuespillere, er et innlegg om representasjon (samfunn) og like muligheter (politikk), ikke om gestaltning (kunst). Men jeg mener også argumentene om at «alle skuespillere bør kunne spille alt» tåler å utfordres:

«Hvor skal grensene gå? Må man ha kriget i Afghanistan for å kunne spille soldat?», er typiske spørsmål. Nei, selvsagt ikke. Man kan fint spille soldat uten å ha tilbragt et eneste minutt i førstegangstjenesten. Det hadde riktignok vært en fordel for skuespilleren å ha gjennomgått den. Et vesentlig poeng som ofte forsvinner i denne argumentasjonen, er at  legning og seksuell orientering ikke er en hendelse eller erfaring, det er en identitetsmarkør – en integrert del av det man er født som. Er legning i det hele tatt spillbart? Vi er jo enige om at hvite skuespillere ikke skal spille melaninrike karakterer. Selv om seksuell orientering er en mindre synlig identitetsmarkør, bærer også skeive med seg en belastende historie om diskriminering og utenforskap.

Et mer interessant spørsmål enn «hvor grensene skal gå?», er «hvor går grensene i dag?». For kvinnekarakterer besettes jo for det meste av kvinnelige skuespillere. Eldre karakterer besettes stort sett av eldre skuespillere. Det er ikke en regel, og det forekommer at unge spiller eldre og menn spiller kvinner – en riktig god karakterskuespiller født i 2002 kan selvsagt gå inn i fysikaliteten og det indre livet til en 85 år gammel kvinne, og vil kunne både underholde og berøre publikum. Men vi kan ikke late som at levd liv og levd erfaring ikke betyr noe – det vet alle som har sett en skuespiller over pensjonsalderen i aksjon. Når Jan Sælid spiller kvinne i Besøk av en gammel dame (Nationaltheatret, 2024), opplever jeg at selve gestaltningen inngår som en del av verket – vi er klar over teaterleken og kontrakten, og vi forholder oss til den. Slik er det også når jeg ser Brokeback Mountain. Jeg vet at Heath Ledger ikke er homofil, og det gjør at en del av meg forholder meg til hvordan han møter det skeive – et lag som ikke ville vært der om han hadde vært homofil. 

Regissørens blikk

For regissørenes vedkommende er det selvsagt annerledes, publikum har ikke nødvendigvis dennes levde erfaring med seg når de ser en forestilling. Det er likevel sammenfallende faktorer mellom skuespillere og regissører: for det første er også regissører valgt. Når regissør og materiale parres, er det fordi noen synes at det er en god idé, at det passer. «Det er mange regissører som har kommet til meg og bedt om å få sette opp dette stykket», sier teatersjef Kristian Seltun i Dagsnytt 18, 14. oktober. Han valgte altså Holmen Dahl. Vi må også anta at valget, i likhet med hvordan skuespillere velges, er basert på den aktuelle regissørens kvaliteter og egenart. Og er ikke også regissørenes kunstneriske uttrykksform et resultat av hvem de er? Hva de har opplevd, deres identitetsmarkører, hvor de er på sin personlige livsreise, fra hvilket perspektiv de betrakter verden?

Vi er enige om at kvinnekarakterer og kvinnelig seksualitet historisk sett har blitt definert gjennom et mannlig regi-blikk, og at dette har bidratt til utbredt stereotype kvinneskikkelser i populærkulturen. Det er vel ikke vanskelig å akseptere at dette også i stor grad gjelder heteronormatives fremstilling av skeive, og da burde det heller ikke være rart at skeive ønsker seg at våre fortellinger og karakterer og ja, arv, ivaretas av regissører med et skeivt blikk.

«Skal ikke skeive regissører/skuespillere sette opp/spille heterofile bla bla bla, da?» Joda. Noe skeive og heterofile har til felles, er at vi er født inn i, og oppdratt i, et heteronormativt samfunn. Mange av oss har levd som heterofile, er antatt heterofile inntil vi opplyser om at det ikke er tilfelle, og vi har vært omgitt av heteronormative verdier fra det øyeblikket vi skrek vårt første skrik. Skeive er fortsatt en marginalisert gruppe, som er fullstendig prisgitt majoritetsbefolkningen og politiske strømninger når det kommer til våre rettigheter og levevilkår. Heteronormative har definert skeive i århundrer. Når en heteronormativ skuespiller gestalter en skeiv karakter, speiler det definisjonsmakten i samfunnet, mens når en skeiv skuespiller gestalter en heteronormativ karakter, ligger det ingen definisjon av legning i karakterarbeidet, og langt mindre en fare for å skape en skadelig stereotyp som trigger fordommer og hatkriminalitet. 

Det vidunderlige

Personlig er jeg ingen tilhenger av tanken om et absolutt skille mellom heteronormative og skeive erfaringer i teatret. Jeg tror fortsatt på regissørers og skuespilleres forestillings- og forvandlingsevne. Men jeg mener vi er på et sted i historien som fra institusjonenes side krever en bredere og mer kompetent analyse av når det er viktig at det skeive perspektivet ivaretas, og ikke minst hvordan det ivaretas. Arven er ingen hvilken-som-helst oppsetning. Den omhandler direkte skeive betraktninger av en mørk, tragisk og underprosessert del av vår historie. Jeg tror Johannes Holmen Dahl vil behandle dette med stor respekt, og at han har et brennende ønske om å bringe denne tematikken og dette verket til scenen. Jeg tror samtlige involverte fra teatret har de beste intensjoner med prosjektet. For å lykkes, mener jeg det er det helt avgjørende at alle ledd er klar over at de er en del av et system og et samfunn der det normative perspektivet dominerer. Og det forekommer også innad i marginaliserte grupper. 

«Man ofrer ikke sin ære for den man elsker», sier Torvald. «Det har hundre tusener homoer gjort», svarer ikke Nora, men det kunne hun godt ha gjort. Å betrakte debatten Magnus Myhr sparket i gang, har bragt tankene mine til oppgjøret i Et Dukkehjem. Det er ikke lett for en som nettopp har våknet å diskutere med de som fortsatt slumrer. Det er heller ikke sånn at debatten foregår med skeive og heterofile som motpoler. Slaget står mellom de som er fornøyd, og de av oss som vil mer. Og i vårt ekteskap med normen, har vi ikke Noras mulighet til å gå. 

Vi venter fortsatt på at det vidunderlige skal skje.