Den pågående kulturkrisen i Europa

Den 18. september kunngjorde kulturbyråd i Bergen, Reidar Digranes (Sp) at han fjerner alle stipender for etablerte, profesjonelle kunstnere. Dette skjer uten varsel eller debatt, og summen man «tjener» på kuttet, 2,7 millioner, skaper et enormt tomrom der kulturen burde ha vært.  

Arkitekt og forfatter Ingebjørg Berg Holm skriver i et debattinnlegg i Bergens Tidende[i] at Digranes fra og med nå bør omtales som «forhenværende byråd for kultur», evt. «byråd for næring, ingenting og idrett.»

Hun skriver videre:

«… det er ikke så lett å synliggjøre på tabloid vis, hvor mye Bergens befolkning vil miste med dette kuttet. Man kan ikke peke på de romanene, diktsamlingene, forestillingene, utstillingene og alt det andre som ikke vil bli skapt, og si: ‘Se! Dette mister dere nå!’ Man kan ikke vise frem det som ennå ikke er skapt.»

Dette er et viktig poeng. Vi må forsvare det usynlige, det vi ikke kan risikere å miste i samfunnet vårt. Hva med alle de pågående kunstneriske prosessene som nå trues på grunn av manglende finansiering? 

Svenske tilstander

Kunsten og kulturen er vanskelige å temme av de som prøver å presse dem inn i Excel, da de har en egenverdi som hverken kan eller bør måles i kroner og øre. Kunsten er nemlig både ømfintlig, uforutsigbar og avhengig av lidenskap og hardt arbeid fra både individer og kollektiv. 

Det er dessverre ikke overraskende at det i en brutalt kapitalistisk verden skjer angrep på kunst og kultur gjennom såkalte «innsparinger.» Det store spørsmålet er hva man egentlig tjener på dem?

Det er ikke bare i Bergen at kunsten lider. 

Et historisk viktig øyeblikk

I Sverige, der jeg har bodd de siste 17 årene, har regjeringen nylig presentert kulturbudsjettet for 2025, som er det laveste på 20 år.[ii]

De langsiktige konsekvensene av nedskjæringen på kulturområdet er fortsatt ukjente, men vi har de siste årene kunnet observere uhyggelige endringer i makthaveres uttalte holdninger til kunst og kultur. Vi befinner oss i et historisk viktig øyeblikk der det er avgjørende å kritisere den negative utviklingen og skape mer bevissthet om hva som står på spill for disse bærebjelkene i vårt samfunn som kunst og kultur faktisk er. 

De ekstreme kuttene skjer ikke bare her i Skandinavia, men i urovekkende mange europeiske land – samtidig.

I 2023 skrev The European Writers’ Council et bekymringsbrev[iii] angående det foreslåtte kuttet på 40 millioner euro til Creative Europes budsjett.

I juni 2024 publiserte The Guardian en artikkel[iv] som redegjør for hva 14 år med Tory-regjering har gjort med kulturen, og i juli ble det kunngjort at Storbritannia kutter sitt kulturbudsjett med 6 prosent.[v]

Tidligere tilsynelatende stabile forhold innenfor kunst- og kultursektoren i Tyskland, Frankrike og Finland har plutselig blitt prekære. Tidligere i år ble det kunngjort enorme kutt i det franske kulturbudsjettet, på 204 millioner euro årlig, og for det meste til «skapende kunst», som vil si det frie kunstfeltet.[vi] Tysklands budsjettproposisjon for 2025 halverer støtten til det frie kulturfeltet,[vii] og Finland kutter 65 millioner euro, som skulle gått til kunst og kultur.[viii]

De siste årenes tendens til å stille spørsmålstegn ved om kunst er «samfunnsnyttig» eller «økonomisk forsvarbar» har ledet til en devaluering av egenverdien som kunsten har. Men om vi likevel må forsvare kunsten og kulturens posisjon, kan vi vise til FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, artikkel 27:

 «Everyone has the right freely to participate in the cultural life of the community, to enjoy the arts and to share in scientific advancement and its benefits.» [ix]

At det å kunne ta del i kunst og kultur er en menneskerettighet, burde innebære at finansiering var et offentlig ansvar.

Men, som teaterregissøren og journalisten Milo Rau skriver i en kronikk i The Guardian[x] befinner hele 7 europeiske demokratier seg helt til høyre på det politiske spekteret[xi] med de holdningene som det innebærer.

Rau skriver: «…budget cuts are no longer about money, they are nothing less than a tool of creeping censorship. They are about dismantling diverse and inclusive societies. In much of eastern Europe, the cultural clear-out is almost complete. In Slovakia, the heads of national cultural institutions are being replaced one by one by rightwing bureaucrats.»

Pressestøtten

Siden 2022 har det nasjonalistiske, høyrepopulistiske partiet Sverigedemokraterna (SD) vært en del av den svenske regjeringen, og Sveriges kulturminister Parisa Liljestrand fra Moderaterna har begynt å omtale kunsten som en «industri.»[xii]

Den svenske organisasjonen Myndigheten för Kulturanalys skriver i sin årlige rapport:[xiii]

«När det gäller de låga inkomstnivåerna på kulturområdet har Kulturanalys tidigare kopplat detta till att de ekonomiska resurserna generellt är otillräckliga för att uppnå de nationella kulturpolitiska målen.» (Myndigheten för kulturanalys, 2019b, 2022a). «Otillräckliga ekonomiska resurser drabbar inte bara enskilda konstnärer och kulturskapare, utan även offentligt finansierade kulturinstitutioner och kulturverksamheter där uppdragsformuleringarna ofta ställer krav som är svåra att tillgodose inom befintliga ekonomiska ramar. Inte minst är detta ofta fallet i uppdrag som syftar till att bredda deltagandet i kulturlivet.» (Myndigheten för kulturanalys, 2023a).

Med andre ord er det langt ifra en ‘kulturelite’ som bedriver kunstneriske aktiviteter, tvert imot ligger kunstneres lønnsnivåer veldig lavt, og som resultat av snevre økonomiske rammer blir kunstens potensial for inkludering vanskeligere enn noensinne å oppnå.

Man kan også spørre om hvorfor det, parallelt med denne kulturstøttekrisen, har skjedd et urovekkende skifte når det gjelder pressestøtte, eller subsidier av nyhetsmedier.

I 1766 var Sverige det første landet som innførte pressefrihetsloven.[xiv]

Denne friheten er i ferd med å endres, om ikke juridisk så praktisk, for i desember 2023 ble det innført et nytt system til erstatning for det 40-år gamle «Presstödet», som truer de mindre avisenes eksistens.[xv] Spesielt har det rammet aviser som har en sosialdemokratisk profil. Argumentet er følgende: Har man for få abonnenter kan man ikke «anses vara av särskild vikt för mediemångfalden»[xvi] – det er et argument som faller på sin egen urimelighet. Det blir et slag mot både mangfoldet og demokratiet i Sverige.

Et av avisene som ikke har mottatt det såkalte «nya mediestödet» er Arbetaren.[xvii]

Avisen, som har blitt utgitt kontinuerlig siden 1922, og eies av fagforeningen SAC Syndikalisterna, var en vesentlig del av den anti-nazistiske bevegelsen i Sverige på 1940-tallet og har publisert originaltekster av forfattere som Stig Dagerman, Vilhelm Moberg, Moa Martinson – og til og med nobelprisvinneren Albert Camus.[xviii] Arbetaren arbeider ut fra et frihetlig, sosialistisk perspektiv og tar stilling for internasjonalisme, antifascisme, feminisme og antirasisme.

Med andre ord er Arbetaren en avis med en sterk historie og et uttalt humant perspektiv. Men i 2024 blir Arbetaren «uviktig» for samfunnet fordi den ikke har et høyt nok antall abonnenter. 

Hva slags målestokk for kvalitet er popularitet? Jeg vil oppfordre våre politikere til å ta en pause i budsjettkuttingen for å lese noen ord av Albert Camus:

If it adapts itself to what the majority of our society wants, art will be a meaningless recreation.[xix]

Det samme gjelder for aviser og medier. 

Jeg etterlyser mer samfunnskritikk. Når mediekanaler blir til underholdningskanaler og fokuserer på å selge mer og gi folk mer av det de tror de vil ha, oppstår det en blindsone, en kortsiktighet som overskygger vårt kollektive potensial for solidaritet og utvikling. 

Nye utfordringer har kommet opp til overflaten i løpet av de siste tiårene, og spesielt knyttet til sosiale medier og den massive spredningen av desinformasjon. 

Ifølge American Psychological Association har spredningen av desinformasjon påvirket menneskers forutsetninger for å kunne forbedre helsevesenet, ta klimaendringene på alvor, samt opprettholdelsen av et stabilt demokrati.[xx]

I kombinasjon med høyrepopulistisk retorikk fra politikere som Donald Trump, Viktor Orbán og Marine Le Pen, og nå nylig FPÖ’s seier i Østerrike, blir det vanskeligere å presisere hva våre demokratiske rettigheter omfatter, og er. 

Bryter igjennom lydmuren

Samfunnskritikk får mindre og mindre plass – men nå og da kommer det en klar stemme som bryter gjennom lydmuren.

Hver sommer siden 1959 har Sveriges Radio kringkastet 90-minutters talekronikker av inviterte personer, ofte politikere, forskere og forfattere.[xxi]

I år var en av dem Lars Strannegård, professor og rektor for Stockholms Handelshøyskole, som frimodig kritiserte Sveriges mangel på vital kulturpolitikk. Sverige kunne ifølge ham beskrives som et land der vi med Oscar Wildes ord: «know the price of everything and the value of nothing.»[xxii]

Strannegård poengterte at synet på kultur som en integrert del av samfunnet er langt ifra forankret i Sverige. Han fremholdt at mens vi ser et statsfinansiert helsevesen, utdannings- og velferdssystemer som selvsagte komponenter i samfunnskonstruksjonen, er det også mulig å se kulturen som en selvfølgelig komponent. 

«Självklart är för lite pengar ett högst reellt problem, men det faktum att orden ‘vi måste prioritera’ mest används när det kommer till kulturens finansiering är en illustration av vilket värde den tillskrivs. Den synen på kulturen missar dess potential som samhällskitt. Ett land utan livskraftig, högkvalitativ kultur saknar helt enkelt en del av sin ryggrad.»

Den svenske kulturministeren Parisa Liljestrand sier at kulturen trenger å finne andre ben å stå på enn statsstøtte. Så, om politikerne ikke prioriterer kunst og kultur, hvordan håndterer vi situasjonen?

I kronikken fortalte Strannegård at private stiftelser som Wallenberg investerer nesten 3 milliarder SEK årlig til forskning, og poengterte at i stiftelsens tidlige år (1917–1928) var kulturen også finansiert på denne måten. Strannegård tillot seg å fantasere om hvilken kultur- og forskningsnasjon Sverige kunne ha vært i dag dersom Wallenberg hadde delt ut halvparten av sine årlige tilskudd til kultur og den andre halvparten til forskning, noe som mest sannsynlig også hadde ledet til at andre stiftelser hadde latt seg inspirere. Sveriges kulturliv er offentlig, kortsiktig og direkte finansiert. I dag er kulturaktører helt avhengige av statsstøtte og Sverige har ingen store kulturstiftelser. Han mener ikke at det offentlige skal erstattes av stiftelser, men at de bør være et supplement:

«Här är ökad filantropi ett av de verktyg som står till buds. Detta förutsätter naturligtvis att det skapas vattentäta skott mellan finansiering och verksamhet genom stadgar i fonder och stiftelser, och det är inte så svårt. Svaret på frågan om vad som krävs för en välfungerande demokrati är nästan alltid pluralism. Därför är mångfald bland finansieringskällor en av många vaccinationer som behövs för att bygga resistens mot auktoritära krafter. Och det är just vad vi behöver i de tider som vi lever i.»

Når jeg lytter til Strannegård aner jeg et glimt av håp, hans ord bekrefter mitt syn på kunst og kultur som verdifulle og vitale deler av samfunnet. Og jeg vet jo at disse kronikkene har en stor rekkevidde i Sverige. Hvem lytter? 

Kanskje en sterkere ryggrad fra regjeringen kombinert med stiftelser som Wallenberg kan gjøre Sverige til et fruktbart land for kunst og kultur. Som Strannegård uttalte i et intervju i Dagens Nyheter i 2023: [xxiii]

«– hur kan vi använda ekonomiska medel till att skapa så mycket och så bra konst och kultur som möjligt? En plats, situation eller ett sammanhang där vi inte värjer oss för dess mångfacetterade, komplexa natur. Där så många erfarenheter som möjligt kommer till tals. Och där kulturarbetare förväntas ägna sina krafter åt i första hand kulturskapande, och inte åt att formulera sin verksamhet i ekonomiska termer.

När medlen är knappa måste blicken riktas fast mot målet. Perspektiven behöver vändas. Kulturen behöver resurser: alltså ekonomi och finansiering för att kunna fortsätta växa i vår samhällskropp. En rik och yvigt blomstrande kultur är målet; ekonomin är medlet.» 

Det må begynne med en holdningsendring, der vi kollektivt innser verdien av å investere i kunst og kultur, for oss selv her og nå, men også for kommende generasjoner. 

Publisert 20.10.2024