Ja! Bad meg i smaragder, rubiner og diamanter

Jewels sies å være Balanchines abstrakte, balletthistoriske hyllest til den franske, amerikanske og

jewels

Koreograf: George Balanchine

Komponister: Gabriel Fauré, Igor Stravinsky, Pjotr Tsjajkovskij

Scenograf: Jean-Marc Puissant

Kostymedesigner: Karinska

Lysdesigner: Jennifer Tipton

Realisering lysdesign: Kevin Briar

Dansere: Nasjonalballetten

Operaorkesteret m. dirigent Gavriel Heine

Premiere: Den Norske Opera & Ballett 5. oktober 24 spiller til og med 25.10.24

russiske ballettens egenart, med klare referanser til de historiske stilartene romantisk-, klassisk- og neo-klassisk. George Balanchine ansees selv som den mest sentrale opphavsmann til den neo-klassiske stilen da han etablerte School of American Ballet og New York City Ballet sammen med Lincoln Kirsten for 90 år siden. Han refererte selv til sine dansere som juveler og aktene i denne tredelte balletten fra 1967 presenteres som henholdsvis: Smaragder, Rubiner og Diamanter.

Emeralds: smaragdgrønn fortryllelse

Foruten å tjene som dekor har edelstener spilt en viktig rolle i magi og religion. Opp gjennom historien har leger, prester, filosofer, diktere og astrologer beskrevet edelstenenes skjønnhet og overnaturlige krefter. Smaragdens grønnfarge assosieres for eksempel med harmoni, tålmodighet og fornyelse, noe jeg lett gjenkjenner i både musikken og dansen. Strykernes langsomme klang fyller salen idet teppet går opp, og et gisp går gjennom publikum idet vi gir oss hen til den overveldende skjønnheten kvelden byr på. Ensemblet av kvinnelige dansere, i lange, romantiske tutuer, forflytter seg i kompliserte, symmetriske gulvmønstre. Overkroppene deres skaper intrikate bevegelsessekvenser – ports de bras – hvor hodet, ryggen, armene og pusten synkroniseres på en måte som gir assossiasjoner til flytende vann eller blåsende vind. Den 35 minutter lange koreografien skifter mellom gruppescener, duett, trio og solo og det hele veksler sømløst, og som alltid hos Balanchine: i fullstendig harmoni med musikken. Den romantiske balletten på 1800- og 1900-tallet ga oss tåspissdans for å skape illusjonen om den overjordiske, mystiske kjærligheten; kvinnen, alven, spøkelset osv., og stykket er fylt med referanser til nettopp dette. Det er høy kvalitet i både kunstnerisk og teknisk fremførelse fra hele kompaniet, men Julie Petanova som solist må fremheves. Hennes kontinuerlige flyt og forlengelse i hver eneste bevegelse fyller musikken og rommet på en overbevisende og troverdig måte.

Rubies: befriende blodrød «sass»

Fra romantisk harmoni og lengsel dras vi inn i Stravinskijs jazzy og underholdende lydbilde, som følges av en lekende og energisk koreografi. Strukturen er den samme, tablåer som flyter ut og inn av kompliserte mønstre, solo, duetter, små grupper av dansere i en evig strøm, men her er de romantiske tutu-ene byttet ut med et smykkestenbesatt lite skjørt som fremhever de lange linjene som skapes av bena i alle de virtuose partiene. Det sparkes, vrikkes, snurres og hoppes kontinuerlig. Man bryter linjer, bytter utovervridningene av bena (turn-out) med parallelle ben, flekser føtter, kaster på armene og jogger, men greier samtidig å vise ballett-teknikk på høyt nivå. I Rubies løses første tablå opp av at «the tall girl» Gina Storm Jensen trer ut av linja på imponerende vis. Storm Jensen returnerte til Norge og Nasjonalballetten etter 10 år i Londons Royal Ballet, hvor hun blant annet danset denne rollen som «the tall girl» i 2017. Det er fantastisk å oppleve denne lekne, frekke og virtuose rollen levert med slik danseglede og overbevisende autoritet. Rubinens dype rødfarge assosieres med lidenskap og mot. Balletten har alt dette og jeg tolker denne akten som en direkte hyllest til det Balanchine selv hadde skapt, som grunnlegger av den amerikanske balletten. «Sass» betyr frekk og «to talk back in a cheeky way». Og denne lekne frekkheten er essensen i Rubies. Mens Emeralds og Diamonds står forankret i den franske romantiske stilen og den klassiske russiske stilen presenterer Rubies den amerikanske neo-klassiske stilen ved litt frekt å vise oss: «Se hva vi kan. Så sexy, leken og gøyal kan ballett også være.» Pianosolist César Canóns spill matcher dessuten dansernes frekkhet og lekenhet på utmerket vis.

Diamonds. evigvarende eleganse

Så er det diamantenes tur til å skinne. Her blir den store gruppen dansere utfordret i en vakker vals og en intrikat polonese som fyller hele det store scenerommet med en følelse av luksuriøst overskudd. Disse store gruppedansene rammer inn hovedparets pas de deux og mindre gruppescener. Det hele er majestetisk, elegant og virtuost. Pas de deuxen følger en tradisjonell oppbygging med pardans og soloer, men uten det klassiske kjærlighetsdramaet får duetten en eleganse og renhet i formen som jeg opplever fascinerende. Selv om diamanter ofte forbindes med evigvarende kjærlighet, er det ikke hengivenhet og lidenskap som preger samdansen mellom solistparet Grete Sofie Borud Nybakken og Richardo Castellanos. De kler hverandre godt, og formidler stolthet, opphøyd eleganse og kontroll på en naturlig måte. De simpelthen bare danser på imponerende, majestetisk vis og gir meg anledning til å nyte musikken, de store sprangene, løftene, piruettene og elegansen i fremførelsen.

Når balletten presenteres som abstrakt, uten handling, som her i Jewels, kunne verket lett blitt uengasjerende og «flatt», men denne kvelden er det er en nerve og tilstedeværelse i hver eneste danser, som gjør at jeg engasjeres og fascineres gjennom alle tre aktene. Jean Marc Puissants scenografi fra 2007 har et modernistisk preg og en kledelig matthet over seg som sammen med Jennifer Tiptons lyssetting tilfører en avdemping og kledelig kontrast til alt som glitrer på scenen. Jeg ser ikke helt for meg at man i dag hadde kunnet skapt en helaftens ballett med så høy blingfaktor, uten at det hadde blitt «for mye av det gode», usmakelig, billig eller bare rart. Denne 57 år gamle balletten er et produkt av sin tid, men makter å balansere virkemidlene på en måte som gjør at den fortsatt fungerer som en klassiker. Nasjonalballetten inkludert ungdomskompaniet består bare av 73 dansere. Det er 66 dansere på scenen hver kveld og det presteres gjennomgående på svært høyt nivå. Selv om det kanskje glipper litt på perfeksjonen i en rekke eller diagonal, så er dette så godt levert at jeg vil våge å påstå at det er en norsk balletthistorisk begivenhet når Nasjonalballetten leverer Balanchines Jewels på dette nivået.

Publisert 14.10.2024