Kjærlighet og sorg i Teatergarasjen

BITs jubileumsbok Den flyktigste av alle kunstarter framstår som et eget lite kunstverk, en minnebok

Den flyktigste av alle kunstarter – Bergen Internasjonale Teater i 40 år

Jubileumsbok, BIT

Redaktør: Rune Salomonsen/BIT

Utgiver: Bergen Internasjonale Teater, 2024

114 sider

over ulike perspektiv og forbindelser i og med BIT. Stoffet behandler retrospektive perspektiv, i form av en kronologi, en epost, et byhistorisk blikk, en hyllest, et historiografisk notat, en erklæring, en hilsen og en statusoppdatering, for ikke å forglemme de akademiske artiklene. Ulike blikk nedenfra, et utenfra, et ovenfra og endel innenfra inngår i en helhet sammen med 10 dobbeltsider med fotografier fra ulike prosjekter og forestillinger. Innholdet framstår på mange måter som en hommage til nylig avdøde Sven Åge Birkeland.

Tid for retrospeksjon

Tittelen er et sitat fra stortingspresident Guttorm Hansens velformulerte tale ved åpningen av Teatermuseet i Bergen i 1980. Nå er BITs første tiår selv gått inn i arkivene på Teatermuseet[i] og en ny epoke skal begynne i 2026.

Rune Salomonsen og Karoline Skuseth gjentar Christine Peters’ ord fra jubileumsutgivelsen Ferdskriveren (2003): «Denne tiden er tiden for den store feiringen og de store følelsene» (s. 14). Når BIT flytter inn i det nye Sentralbadet Scenekunsthus blir det uten Sven Åge Birkeland.

Den nye jubileumsbokener et supplement til utstillingen «BIT Teatergarasjen i 40 år» på Humaniorabiblioteket (UIB) i Bergen, høsten 2024. Denne gangen fokuserer BIT ikke så mye på unnfangelse, mer på fødsel. (s.10)

«En teatralsk knyttneve»

BIT har sine røtter i et miljø fra teatervitenskap ved Universitetet i Bergen. Tone Tjemsland, Preben Faye Schjøll og Sven Åge Birkeland var de drivende kreftene de første festivalårene. Målet var da å vise det «hippeste» av internasjonal performance og happenings i møte med gjøglertradisjon og folkelig teater» (Teatertreff 1984), «presentere Grotowski og Barba-inspirerte arbeider» (Teatertreff 1985) og presentere «det postavantgardistiske teatret» (Teatertreff ’86) samt den nye dansen.[ii] (s. 12). Kort sagt, målet var å framstille samtidskunsten på teatret i Bergen. Birkeland formulerte senere (2010) at det kunstneriske prosjektet for BIT var å utfordre teatermonopolet Den Nationale Scene hadde i Bergen (s. 11). Tidligere teatersjef ved DNS, Tom Remlov, sendte en kjærlighetserklæring til BIT (2002) (s. 68).

Coproduksjonens tidsalder

Allerede på 1980-tallet var det en økende interesse i Europa for enkeltstående gjestespill og samproduksjoner, skriver Melanie Fieldseth i «Et grenseoverskridende teater» (s. 69-76). BIT ble «pådriver for coproduksjon og nettverkssamarbeid»[iii] med en internasjonal utveksling som et hovedarbeidsområde, særlig i forbindelse med det frie feltet. BIT, med Mette Helgesen, Sven Åge Birkeland og Lars Ove Toft som ledertrio, fikk fast scene på Teatergarasjen fra 1990, inntil finanskrisen i 2008 og rivningen av den tidligere trelastlagerbygningen i 2009. BIT ble «porten ut av Norge» for norske scenekunstnere[iv] (s. 71). Også innenfor Norge ble BIT ledende i et nasjonalt nettverksarbeid (Nettverk for scenekunst) (s. 73) sammen med Teaterhuset Avantgarden i Trondheim (i vennlig konkurranse om å være det første norske programmerende teater) og med Black Box i Oslo.

I 2019 skriver BIT at målet er å være «banebrytende», noe som de anser å være en del av den grunnleggende oppgaven mellom kunstnerne, samarbeidspartnere og samfunnet. (s. 88)

Noen ganger var BIT-programmet så banebrytende at pressen snappet etter pusten. Grethe Melby skriver i «Blest og bråk» om furorene knyttet til BITs teaterproduksjoner, for eksempel Annie Sprinkles HERstory of Porn: reel to Real (2002) (s. 36).

Fieldseth løfter fram kuratorens rolle i samfunnet (s. 74-75), og Birkelands rolle som en eksepsjonell kurator med et humanistisk prosjekt fremheves i boken: «Because… my work – our work, – what u are part of now», skriver Birkeland i 2013, «after all is as big a humanistic project as it is an art project.»

I en gjengivelse av Birkelands epost «The food and love talk», hvor en tale fra Meteorfestivalen 2013 er sitert, sammenligner han kunsten å kuratere en festival og sesongprogram med matlaging, og co-produksjoner med kjærlighetsforhold. Noen kjærlighetsforhold går over, noen fortsetter i det uendelige. Birkeland gir eksempler på begge erfaringer (s. 81).

Gisèle Viennes hyllest «For Sven Birkeland» understreker at Birkelands «ecriture» som kurator var en omsorgsfull signatur, en måte å skrive verden på.

Det nye teater

Keld Hylding (UiB) plasserer BIT «Mellom postmodernisme og avantgardisme» (s. 45-54), mens Arntzen nyanserer i artikkelen «Det nye teater» ved å vise hvordan en tidlig postavantgarde i Norge brøt med den historiske via et performativt og visuelt orientert teater med basis i visual performance, ambiente strategier og virkemidler i skjæringspunktet mellom det tekstuelle og visuelle.[v] (s. 62)

Arntzen forklarer hvordan et nytt skandinavisk teater kunne manifestere seg. Teaterfestivalen førte til at Bergen ble vertskap for en sterk skandinavisk utveksling mellom kompanier som Billedstofteater, Hotel Pro Forma, Remote Control Productions og Baktruppen og Verdensteatret. I Bergen skjer dette med utgangspunkt i Teatervitenskap, men også i musikk- og bildekunstmiljøet i Bergen. «BIT ble en sentral aktør når det gjaldt å forstå, formidle og forbinde disse tendensene, også forestillinger fra Frankrike Tyskland og USA hadde disse tendensene med brudd med sentrisme og makthierarkier, både politisk og språklig, med etablerte smaksdommer, tradisjonelle sentra», skriver Arntzen.

Fra knyttneve til dialog

Arven BIT 2024 viderefører er et fast program, samt to festivaler (Oktoberdans og Meteor).

Prosjektet Norsk Dramatikk forsvant ut av BIT i 1996, omtrent samtidig som interessen for Jon Fosses dramatikk startet i norsk teater for øvrig.

BIT har vært husløse i 16 år og venter på å flytte inn i sentralbadet Scenekunsthus, sammen med det Tjemsland-ledete dansekompaniet Carte Blanche.

I et foredrag fra 2019 skriver Ingrid Ellestad og Karoline Skuseth om utfordringer og potensiale for BIT. Deltageraspektet, det humanistiske og kunstneriske prosjektet fortsetter i Birkelands ånd (s. 79), sammen med en styrking av områdene for den kritiske refleksjonen. Det å tillate seg å stille spørsmålene om hvilken nytte, hvilken verdi kunsten har, og hvordan den lar seg måle er en del av diskursen.

Spørsmålene fra Oktoberdans 2018 om kunstens nødvendighet og samfunnsrelasjon kom i forkant av det raset av kunstkritikk som kom med Sløseriombudsmannen i 2020, men tilbakemeldingene har vært at BIT også er «i forkant i europeisk sammenheng».

«Far teater»[vi]

Men historien om BIT er også en historie som sjelden kommer fram, den om en vellykket utveksling mellom teori og praksis, mellom teoretikeren Arntzen og praktikeren Birkeland. Teaterviteren Arntzen hadde en deltagende mentorrolle i utviklingen av det særegne teatermiljøet i Bergen. Arntzen hadde erfaring som tidligere teaterpraktiker i Smugteatret. Det var Arntzen som, med en genuin interesse for det nyskapende teater, norsk eller internasjonalt, brøt en tunnel til teatermiljøene i Leuwen, Amsterdam, Brüssel og Berlin. Birkeland og studentene fra teatervitenskap fulgte opp. Samtidig med etableringen av Teaterfestivalen oppsto teatergrupper som var anti-hierarkiske, anti-ibsenteateret Baktruppen, og etterhvert Verdensteatret, nettopp i skjæringspunktet mellom det tekstuelle og det visuelle som Arntzen beskriver; i en triangel mellom teori, teaterpraksis og produksjon/formidling. Her ligger sprengkraften i Bergensmiljøet.

I en produksjonslinje kan Arntzen sees på som «gartneren» som dyrket fram en genuin teaterinteresse hos sine studenter, som så utformet teatergrupper og forestillinger, hvor «Birkeland var «bøddelen» i siste ledd for hvordan «varene» kunne selges. Både Verdensteatret, Baktruppen og Birkeland lyttet til Arntzen.»[vii]

Bemerkelsesverdig mange av de nyskapende teaterprosjektene i Norge er skapt av Arntzens studenter på teatervitenskap i Bergen. Arntzen sto også sentralt i oppbyggingen av og undervisningen ved Skrivekunstakademiets dramatikerlinje fra 1991, hvor tesen var at dramatikeren bør være del av en teaterpraksis.

Dermed blir en hyllest til Sven Åge Birkeland også en hyllest til Arntzen og den genuine interesse for det nye teatret.

Boka lanseres i dag, 19.20.2024. (Anmeldelsen er rettet søndag 20.10.24)

Fotnoter: