Anna Ladegaard i «Seasons» av Olof Runsten. Black Box Teater 2024. Foto: Daniel Phersons

Kvalmende dystopi

«Seasons» løfter et høyaktuelt tema gjennom fiffige ideer og sterke tekstpartier. Hvorfor blir det hele da så kjedelig?

Publisert Sist oppdatert

Vi vet det så godt og merker det fysisk alle sammen: At årstidene endrer seg. At vintrene har mindre

Seasons

Idé, tekst, regi: Olof Runsten

Produksjon: Dramageddon

Tekster: Yiou Penelope Peng, Matilda Tjäder, Olof Runsten, Michael Marder

Maske, kostyme og høyttalerhoder: Emma Eastop

Tekstil scenografi: Diane Esnault

Skuespiller: Anna Ladegaard

Stemmeskuespiller: Josephine Kylén Collins

Lys, laser, videodesign: Christoffer Lloyd

Lyd, musikk: Patsy Lassbo

Illustrasjon: Märit Runsten

Premiere Black Box teater 3. oktober, sett 4. oktober

snø, mens det renner kaskader av smeltet is i bygatene. At somrene både er ekstremt varme og ekstremt våte. At snøklokkene dukker opp tidligere og tidligere for hvert år. At stadig flere parasitter trives i vårt nye nordiske klima. At «rosorna ruttnar och ur snökanonerna kommer larver», som det sies i Olof Runstens Seasons.

Den audiovisuelle forestillinga fordyper seg nettopp i de uhyggelige aspektene av at årstidene er i endring

Solbaby

I det vi kommer inn i hovedsalen på Black Box Teater ser vi ei lysende gul sol med et vennlig gult, snakkende menneskeansikt inni projisert på bakveggen. Det er sannsynligvis en referanse til Teletubbies – den populære og omstridte britiske tvserien for smårollinger, hvor hver episode startet og sluttet med en bablende solbaby som så ned på Teletubbie-land [1]

Et sprekt åpningsbilde som nok er ment å sette tonen for en i Teletubbie-ånd leken og surrealistisk undersøkelse av hva klimaendringene gjør med oss mennesker. Men etter hvert oppleves det meste bare insisterende mørkt og utmattende.

Dårlig sparkeføre

Anna Ladegaard er den eneste menneskelige aktøren på scenen, og har en klassisk post-apokalyptisk framtoning. Det lange håret er fett, klærne svarte og tunge, huden skitten. Som en svartmetaller har hun lut holdning så håret henger foran ansiktet, og mellom hårtustene ser hun utfordrende rett på oss i publikum mens hun framfører enorme mengder tekst på vekselvis svensk, norsk og engelsk.

I starten bærer hun på en sparkstøtting som hun etter hvert sparker rundt på på det ikke helt glatte scenegulvet. Et fint og tragikomisk bilde på klimaforandringenes innvirkning: De som har forsøkt seg på å kjøre spark de siste, si, ti årene har merket at godt sparkeføre blir sjeldnere og sjeldnere.

I munnviken hennes henger en fiskekrok, noe som også er et talende bilde på menneskers overgrep mot naturen (som jo er den viktigste årsaken til de endrede årstidene): Hvor mange fisker er det ikke som lever årevis i lidelse, svømmende rundt med avrevne fiskekroker i munnen?

Oppned?

Både larvene, kroken i munnen og sparken på scenen går fint inn i en scene der Ladegaard forteller at hun sparker ned til et islagt vann for å fiske. Men i stedet for å bruke stang eller fiskeredskap er det sin egen krok i munnen hun strekker ned mot hullet i isen. «Lägg näsan i kallvattnet, håll munnen öppen gapa efter det goda och låt kroken ta ett tydligt tag i läppen låt den dra kroppen din ner genom hålet andas» sier hun, mens hun fysisk gjenskaper alle handlingene hun forteller.

Selv om det er et litt pussig grep å fortelle om det du gjør samtidig som du utfører handlingene på scenen – som om hun både gir seg selv og gjennomfører en slags Yoko Ono-instruksjoner på samme tid – henger jeg fortsatt med! Dette er et spennende bilde på roller som snus, at det er mennesket som blir fisket. Og jeg forventer egentlig at det hele skal utspille seg i en slags oppned-verden etter at Ladegaard dras ned i hullet. Men så vidt jeg oppfatter får ikke dette bildet noen egentlig fortsettelse i fortellinga.

Minecraft-spøkelser

I stedet går vi nå inn en fase der vi skal gjennom enorme mengder tekst om årstidsendringer, understøttet av mye dyster musikk: Ulmende mørke synthtoner, sure fløytetoner, knirk som fra seilbåtmaster eller lange, skrapende toner fra kontrabass. På bakveggen og i et rundt punkt midt på scenegulvet – en slags dam – projiseres det abstrakte, bevegelige bilder. Av og til naturlignende, men stort sett med et syntetisk preg.

Forestillinga fortsetter i dette insisterende dystre herfra og ut.

Med seg på scenen har Ladegaard også tre Minecraftspøkelse-lignende figurer som heises ned fra snorloftet og blir med i tekstframføringa. De er en slags bokser med mørke øyehuler, ikledd forskjellige materialer som gir assosiasjoner til forråtnelse og forsøpling. Og det er særlig når teksten blir formidlet av disse spøkelsene jeg begynner å vri meg på stolen.

Yiou Penelope Peng, Matilda Tjäder, Michael Marder og regissør Runsten har forfattet lange tekstpartier til hver del av de oppløsende årstidene som presenteres på scenen – som når jeg leser dem etterpå har mange interessante vendinger, og stor variasjon i stil og tematikk. Men spøkelsenes stemmer er så fordreide gjennom forskjellige lydeffekter at det stort sett er svært vanskelig å få tak på hva som blir sagt. Og når spøkelsenes monologer både er uforståelige, lange og understøttet av den evige dystre musikken blir det snart krevende å engasjere seg i det som skjer.

Fluelarve

Dette er litt bedre når Ladegaard står for det tekstlige som framføres. Men det enhetlige mørket som omslutter også henne, oppleves ganske snart nokså kvelende. Et unntak er når hun framfører en repetitiv sang over frasene «Og ute er det sol/ Vi skulle ha gått oss en tuuuur / Og ingen av oss vet hva som skjer» til et svulstig strykearrangement. Det er forfriskende vittig, og en kjærkommen endring i det øvrige industrielle lydbildet – som vi etter denne scenen befinner oss i forestillinga igjennom.

Kan hende er det kvelende helhetsinntrykket tilsiktet, som for å fange oss i opplevelsen av at årstidene nå bare samles til én gjennomgående fuktig, råtten, varm årstid. Helt uten mulighet for å oppleve «frisk luft».

Mot slutten framføres en slags sorgesang over vinteren, mens Ladegaard samspiller med en enorm fluelarve på scenen. Det er kvalmende. I tillegg ser vi en rekke nærbilder av insekter flimre over bakveggen. Jeg får ikke helt tak på hva man ønsker alle insektene i forestillinga det skal formidle: Er det ikke noe overveiende antroposentrisk som formidles – at insekter som ofte følger med forråtnelse er til skrekk og skade? Eller er det det motsatte, snarere noe håpefullt – at når menneskeheten til slutt vil bukke under av klimaendringene, vil insektene overta og naturen reparere seg selv?

Det er ikke godt å si, når formidlinga er så postulerende mørk og samtidig utilgjengelig.

Takk til Lise Hovik for samtale etter forestillinga.

Powered by Labrador CMS