Skogsriter og sci-fi cruising fantasier

Grorud T-banestasjon fylles opp av både turberedte folk med tursekk, terrengsko og myggnetting som dekker hodet og deler

av overkroppen, og de av oss som har møtt opp kledd litt mer optimistisk iført jeans og en t-skjorte. Klokka nærmer seg ni på kvelden og det er lys rosa skumring. Som en skoleklasse på tur blir vi talt opp og registret av vaktene. Vi blir fortalt at det ikke er langt å gå til Lillomarka, men at vi må holde et demokratisk tempo sånn at vi ikke mister noen på veien. Så går vi gjennom et boligfelt med lave rekkehus og høyblokker. Myggen er aggressiv og lufta fylles av lyden av hender som slår mot hud. Jeg lurer på om reisen er en del av ritualet, eller om dette bare er veien til selve seremonien. 

Manisk sårbarhet

Idet vi ankommer skogmunningen, får vi en advarsel om at det litt lengre inn finnes en bro der vi må trå varsomt – den er litt detached. Inne i skogen er det stille, som om jeg befinner meg i et annet rom. Det som kjennetegner en eventyrskog er romstørrelsen. Når en skog blir gammel, blir den ofte mer åpen og slipper mer lys inn. Det er svak stigning hele veien. Etter en halvtimes gange kommer vi til det som føles som en topp. Her venter produsent Mariana Suikkanen på oss med flere instrukser, om hvor vi skal gå og sitte, og at vi må ta vare på hverandre. 

Etter noen meter på en bratt sti nedover, åpner skogen seg og vi kommer fram til et lite tjern. På et lite søkk i en dal med trær, er det utplassert sitteunderlag. Jeg blir sittende med ryggen mot tjernet, hvilende mot en trestamme. En svak skingrende og pesende lyd høres langt inne i skogen, det minner om trekkspill. Lyden forsvinner og alt vi hører er desperate fugler. Snart får jeg øye på en skikkelse langt inne i skogen, som går sakte mot oss. Amie Mbye, iført sorte skinnbukser og skinnvest, ser på og tiltaler oss, mumlende, men forventer ikke respons. Hun griper etter treet foran meg, løfter opp vesten og presser den nakne magen mot trestammen. Lager klikkelyder bak i halsen som en tiur, mens hun ser intenst omkring seg. I et tre noen meter fra meg, henger det en sort pose med en slange, en slags vannstasjon. Mbye går bort og fyller munnen med vann, løper gjennom oss og bort til ett av trærne, presser munnen mot stammen så vannet spruter. Publikum blir litt urolige og noen trekker seg vekk fra trærne. 

Lukten av myggspray og lær

Jeg følger Mbye med blikket og blir brått klar over utøver Jens Jeffry Trinidad som kommer gående noen meter fra oss. Han har sorte 80-talls skinnbukser med hyssing og en skinnjakke med ambisiøse skuldre. Mbye og Trinidad møtes og begynner å dytte og bryte med hverandre. De bytter på å jage og hjelpe hverandre opp i trærne, mens de stønner og peser overdrevent. Det oppleves ikke som en maktkamp eller som en lek, men et rituale, noe som praktiseres av nødvendighet. Noen av de andre publikummerne stirrer forbi meg, og jeg snur meg og oppdager Loan Ha som allerede er godt på vei inn i den lille campen vår. Denne måten å lede oppmerksomheten vår på er effektiv, og gir en følelse av uforutsigbarhet. Utøverne er konfronterende og beveger seg tett på publikum, men jeg opplever aldri at det forventes noe av oss; vi er en del av ritualet, men ikke viktige for dets gjennomførelse.

Trinidad går bort til et ungt tre ved kanten av tjernet. Midt på treet er det festet en sort kloss dekket av skinn. Han fikler med klossen, og treet begynner å pulsere av seg selv, en liten justering som skyver landskapet inn i science fiction. Dette leder meg til Richard Brautigans dikt, «All Watched Over by Machines of Loving Grace» (1967), som både er en kritikk av den kalde krigens teknologiske optimisme og et forsøk på å tegne et ironisk bilde av en utopi der maskinene har overtatt alt arbeid, slik at menneskene får nok fritid til å rekonnekte med naturen. Men Undersang er ikke en nostalgisk drøm tilbake til en antikkens kosmologi, som forstod naturens verden som én enhetlig organisme, der menneskene eksisterte i og ikke utenfor denne helheten. Undersang forsøker gjennom ritualer og fiksjon å skape nye og andre former for tilhørighet; en ny økologi definert av skeive, brune og svarte kropper. 

Erotisk mangfold

Dansen blir mer voldsom, og utøverne sklir, kaster og slenger seg ned i den våte mosen. De resterende utøverne kommer til, de er nå sju totalt. Alle iført ulike varianter av skinn-uniformen, noen mer avslørende enn andre: en glittrende halter top med dyp utringing og en liten stringtruse som burde fått Kongens Fortjenstmedalje som belønning for innsats av særlig samfunnsgavnlig natur. Kostymene drar tankene både til lærhomse-estetikken og den amerikanske borgerrettighetsgruppen Black Panthers, som bevisst brukte uniformen for å vise at de ikke ville innrette seg, og for å utfordre typisk hvit normativ kutyme og ideer rundt respektabilitet. 

Den strevsomme pesingen går over til en kakofonisk roping, som etterhvert blir til en rytme. Som et kor vender de lyden mot skogen som svarer dem med ekko. Sammen med ropingen blir bevegelsene mer intense og repeterende. Hoftene skytes inn og ut, og de jukker på naturen og hverandre, det er som om en slags manisk transe tar over kroppene deres. Et rituale er en konsentrert adferd, der den levde verdenen og verdenen slik den er forestilt, smeltes sammen. En måte å knytte mennesker til en felles identitet, skape mening, komme nærmere noe uhåndgripelig eller reise mellom ulike tilstander. Jeg tenker på hvordan melaninrike kropper historisk har blitt røvet bort fra sine vante omgivelser, eller hvordan de stereotypisk har blitt ufrivillig knyttet til naturen på en måte som gjør dem til slaver av den, noe som de ikke kan løsrive seg fra. Ved å revurdere og fantasere rundt foregående og framtidige melaninrike narrativer, bygger Undersang nye sannheter utenfor den dominerende kulturelle fortellingen. 

Biodiversitetsdrømmer 

Skeiv økologi handler i korte trekk om å bryte med binære tanker om hva som er innafor og utafor. En kritikk av hvem som bestemmer hva som hører hjemme hvor, hva som er naturlig og unaturlig, skittent og rent. Skeive har ofte vært knyttet til det unaturlige, samtidig som vi ikke evner å kontrollere de avvikende lystene våre, som ville dyr. Det er en catch-22 der vi havner på utsiden av samfunnet uansett hvordan man snur og vender på det. 

Undersang er en kraftdemonstrasjon som skamløst plasserer seksualitet og kropp inn i naturen, både i kontrast til og som en del av den. En affektuell utfoldelse som maner frem skeive fantasier og begjær fra undersiden, og (kanskje) en ny økologisk fremtid. En måte å finne sammen på og skape fellesskap. Men selv om jeg forstår at en site-spesific forestilling kommer med en rekke krav om ansvar og sikkerhet, skulle jeg ønske at vi hadde mer frihet til å bevege oss rundt. Den statiske relasjonen til utøverne skaper en avstand til ritualet som innimellom legger en demper på innlevelsen. (Det føles også unødvendig trofast til teatret når de kommer ut av skogen for å ta imot applaus, noe som bryter med den suggerende helheten. Jeg velger å ignorere det). 

Mot slutten av forestillingen, når kroppene forsvinner inn i skogen igjen og alt vi kan høre er Carlisle Sienes salige gospel-stemme, tordner det i det fjerne. Jeg tror det er naturens måte å si takk på.