Landskapet som ramme for det absurde: Glade dager på Lille Scene

Glade dager av Samuel Beckett ble skrevet på engelsk i 1960 og første gang spilt på The Cherry Lane Theater i New York 1961. Stykket ble oversatt til

fransk i 1962 under tittelen Oh les beaux jours. Det regnes sjangermessig til kategorien absurd drama, som står i en folkelig teatertradisjon med røtter i pantomime og music hall. 

Forrige gang det ble satt opp på Lille Scene i Bergen var i 1992, og da i regi av Kai Johnsen og med Janny Hoff Brekke som Winnie. 

Nå, 34 år senere var premieren satt til 15. november men ble forskjøvet til 20. november. Under premieren måtte forestillingen avbrytes av at en person i publikum fikk et illebefinnende og besvimte, men vedkommende kom seg heldigvis på bena igjen før ambulansen kom og forestillingen kunne fortsette. Et øyeblikk så det imidlertid veldig dramatisk ut i dette uventede møtet mellom teater og virkelighet. 

I Glade dager møter vi det eldre paret Winnie og Willie som komisk nok sitter i hvert sitt hull i sanden på en strand. Winnie, spilt av Marianne Nielsen, har hovedparten av tekstmaterialet som nærmest er en monolog med et minimalt samspill mellom de to. Gerald Pettersen spiller Willie, og fremstiller ham som en tafatt og skrøpelig mann som knapt er til stede i synsfeltet, bortsett fra når han i begynnelsen kommer inn fra publikum mens han krokrygget går foran sceneteppet og smetter inn på scenen. Deretter ser vi Willie ligge bak en sandhaug med et tørkle og stråhatt på hodet som stikker opp og man kan se at han leser en avis mens han gir lyd fra seg av og til. 

Winnie troner på haugen omgitt av tingenes magi

I første akt troner Winnie på haugen av sand. Det bare den nedre delen av kroppen som sitter fast i hullet slik at hun kan slå om seg med armene. Hun bruker Willie som en resonansbunn og henvender seg til ham for å få bekreftet at han fortsatt er i live og hun dermed får bekreftet seg selv. Hvis han skulle ha gått bort og ikke gi tilbakemeldinger som enkle svar på Winnies henvendelser, ville det vært en katastrofe for henne. Det er statiske situasjoner som preger Glade dager, og som arbeider med tid i motsetning til lineær handling i rom. 

Første akt består hovedsakelig av en monolog som handler om de tingene hun har i vesken sin, samtidig som hun har en paraply eller parasoll plantet godt ved siden av seg, og som hun holder oppe som til beskyttelse mot regn så vel som sol. Hun tar tingene langsomt ut av vesken, en etter en, samtidig som hun leker med dem og kommenterer dem, slik som en pistol som hun kysser, tannkrem og tannbørste, et speil som hun studerer seg selv i og en liten musikk-boks av den gamle typen med en mekanisme som kan utløses slik at den spiller. 

Hun kaster tingene fra seg på en skjødesløs måte, tilsynelatende i den tro at de selv på magisk vis finner veien tilbake til vesken. Det er i måten hun kommenterer tingene som Marianne Nielsen briljerer i et fint samspill med både publikum og tingene. Hun har hele tiden øyekontakt med publikum, noe som fungerer godt på Lille Scene som er en liten og meget intim. 

Vendepunktet i stykket kommer etter pausen. I andre akt sitter Winnie i hullet med jord og sand helt opp til halsen og tingenes magi har opphørt. I stedet for kommer de fjernere minnene som handler om den hun har vært i familieliv og ekteskap, og så går det langsomt tilbake til barndomsminnene som hun dveler med på en stille og innadvendt måte. Og fortsatt har hun hatt en glad dag i sin venting på at dag skal bli natt, og mot slutten får vi vite at det tross alt har vært et godt liv med den stadig mer fraværende Willie. Det er lett å tolke Glade dager som begynnelsen på den avsluttende livsfasen, altså som en slags pastisj på reisen mot døden i to aldrende menneskers liv. 

Den viktigste og kanskje mest symbolske tingen er paraplyen eller parasollen som hun stadig har med seg også i andre akt, og som hun holder oppe mens hun beklager seg over at det er vanskelig bare å holde oppe en paraply i motsetning til bare å gå med den - noe som er enklere og mer naturlig. Men situasjonen tillater ikke at hun går med den, fastlåst som hun er til hullet sitt. Gjennom de to aktene får man følelsen av en slags utvikling på det psykologiske planet for Winnies del, fra den lett optimistiske Winnie i første akt til en mer dvelende Winnie som går i barndommen i andre akt. 

Scenebildet med Winnie i hullet med paraplyen over seg eller ved siden av seg er nærmest ikonisk. Det er et bilde som reflekterer at det både kan være sol og regn i et landskap eller i en topografi som kan være en solfylt strand det ene øyeblikket og en regntung kyst det andre, et scenebilde som hos Beckett er låst fast til bildet av to mennesker på en strand i en tilstand av aldring, nærmest som i en avsluttende fase av livet.

  Regi og scenografi, lyd og visuelle elementer

Regien til Ida Høy og scenografien til Simen Mustvedt følger langt på vei Samuel Becketts sceneanvisninger, men som de lager sine variasjoner over. Regien følger et konsept som går ut på å lage sterke, frontale bilder som scenografien, lyden og de visuelle elementene bidrar til å skape. 

Bak selve installasjonen med sanddyner og kupert topografi er det laget et panorama som viser himmelen i stadig bevegelse ved hjelp av lysdesign og videoanimasjon. Flere ganger, og med bare sekunders varighet bryter kraftig lyd gjennom ledsaget av kraftig lys, nærmest som en kommentar til eller brudd med den sceniske situasjonen. Lyden og lysglimtene til sammen får det til å rykke i publikum. Dette er en lydlig og visuell kommentar som nærmest får en visuell dramaturgisk virkning i samspill med selve hovedbildet som i stor grad er preget av landskap. Dette landskapet er rammen omkring det absurde, uten at det blir absurd i seg selv.

Vellykket premiere, tross alt

Til tross for at virkeligheten slo inn som «et drama i dramaet» like før første akt var slutt, ble det en tilnærmelsesvis vellykket premiere med den innvendingen at tekst-leveringen må bli mer presis. Teksten satt ikke godt nok, men det er noe som vil gå seg til. Det lyktes i stor grad ved hjelp av regigrep og scenografi i samspill med lys og lyddesign å spille på å gjøre landskapet så viktig som ramme for det absurde. Og i landskapet er det bare stemninger uten pretensjon om å bli forstått.

Publisert 22.11.2024