Piken med pyntegrønt

En noe rotete leilighet i halvmørke er det som møter oss når vi kommer inn i salen. En sofa midt på, en pakke cornflakes på stuebordet, noen skåler og

en kartong melk. Et stuevindu og en dør ut til balkongen, noen bokhyller, bilder av en skog og et ekorn på veggene. En dør til et soverom, en dør til badet, jakker på stumtjener og knagger, sko på gulvet ved inngangsdøren. Et tilsynelatende realistisk teaterbilde, helt inntil Vaktmesteren langsomt heises ned fra taket og ned på balkongen med beskyttelseshjelm, og sprutflaske og nal i hendene. Inn døren kommer Ronja, hoppende og smilende, kaster av seg ytterklærne og danser omkring. Vaktmesteren sier til Ronja at faren må søke på jobben som juletreselger. Og så er julefortellingen i gang.

En norsk magisk realisme

Ingvild H. Rishøis Stargate – en julefortelling fra 2021, er allerede på kort tid blitt omtalt som en klassiker av mange kritikere. Hun har truffet en nerve med sin beskrivelse av norsk barnefattigdom. Den er lagt til Tøyen i Oslo, det dreier seg om alkoholisme, og om barnas sterke ønske om å hjelpe hverandre og den alkoholiserte faren. Faren er et godt menneske som elsker døtrene sine og et svakt menneske i møte med penger, alkoholen og drikkekompisene sine. Rishøi har skrevet romanen som en rekke små fortellinger, som kortprosa, der jeg-personen, ti år gamle Ronja, beskriver sin verden og hendelser hun opplever, iblandet drømmer og fantasier.  Stargate overskrider den harde realismen med magi og håp om familiejul. Det refereres flere ganger til Piken med svovelstikkene av H.C. Andersen; Ronja har skjønt at piken i den historien opplever et under og møter sin mormor, og ser ikke tragedien i den. Virkelighetens brutalitet møter håpet om noe annet i Ronja. Som hos H.C. Andersen, Charles Dickens eller Astrid Lindgren. Regissør Maria Drangeid har med utgangspunkt i formatet Rishøi skriver i, evnet å gjøre en god dramatisering av romanen. De enkelte episodene flettes fint sammen til forløp som blir både troverdig (realistisk) og magisk.

Fra realisme til velfundert kaos

Den beste vennen til Ronja er storesøsteren Melissa. De deler drømmer og minner med hverandre, om en hytte i skogen, om den sommeren pappa var edru, og deler angsten når han blir med Sonja til Stargate. Den nå nedlagte puben på Grønland i Oslo hadde et frynsete rykte og billig øl. Som nevnt over, forsvinner det tunge realistiske draget fra den første scenografien når vaktmesteren daler ned i skjul. Og som i romanen veksler det mellom sosialrealismen og magien. Når faren får jobben, brytes det ut i sang og dans. Faren drikker seg bort fra jobben som juletreselger (som han har fått forskudd for) og kommer krokrygget hjem med Sonja. Da tar seksten år gamle Melissa ansvar og overtar jobben, med trekk av farens forskudd fra sin egen lønn. Hun må jobbe både før og etter skolen, hver dag og i helgene. Sånn kommer hele juletresalget inn på scenen, i stuen. Det ene treet etter det andre bæres inn av skuespillerne i grankostymer. Og slik fylles det på i Ida Grimsgaards scenografi; stuen er hjemmet, juletresalget, skolens luciafeiring, inne hos naboen Aronsen og utendørs i stormen Gudrun. Det veksles mellom et sosialt og et eventyrlig engasjement.

Lyd og bevegelse

Musikken til Fredrik Storsveen understreker det lekne ved forestillingen. Den følger skuespillernes koreografi, men det er som den samtidig nesten lever sitt eget liv og følger sine egne bevegelser. Musikken kommenterer og understreker, og legger til et ekstra lag av komikk og lek. Marie Drangeids regi gir mye plass til lek og fantasi og et godt rom for rollen Ronja. Men også fortvilelsen, når hun trenger å bli veldig sint på sin overstadig fulle og bevisstløse far på stuegulvet.

                  Det er et godt ensemble som spiller mange roller underveis. De onde i forestillingen er naturlig nok slemme og ekle, og de gode kan man stole på (med unntak av far). Farens drikkekompis Sonja er ubehagelig, likeså den skumle juletrekapitalisten Eriksen. Han blir veldig sint når han oppdager at Ronja selger pyntegrønt på juletresalget. Eriksen vil ikke bli forbundet med barnearbeid, og truer til slutt med politi og barnevern. Juletreselger Tommy skjønner at om Ronja er med, vil de selge mer, for tynne, fattige barn er populære hos velstående mennesker, og de kan dele provisjonen mellom seg. Tommy er snill, venter barn og trenger penger til et nytt stellebord. Vaktmesteren holder et øye med Ronja, naboen Aronsen hjelper Ronja med praktiske ting. Skuespillerne gjør gode karakterer og er samtidig grantrær som bærer inn og flytter rundt på andre grantrær i stuen. Emma Caroline Deichmann og Madeleine Brandtzæg Nilsen som søstrene Ronja og Melissa er de som bærer forestillingen. Disse to formidler håp og håpløshet, gleder, drømmer, sorg og motgang med kraft og overbevisning, og gjør Stargate – en julefortelling til en levende forestilling.

Sentimentalitet og politikk

Det er ikke en barneforestilling, skriver teatret på sine hjemmesider. På den andre siden, er Piken med svovelstikkene et eventyr? Hvordan den egentlig ender, denne julefortellingen, vet vi ikke. For piken med svovelstikkene endte det med døden. For piken som selger pyntegrønt på juletresalget ved siden av bensinstasjonen, truer både politi og barnevern, men det slutter i feberfantasier og med en drøm om hytten langt ute i vinterskogen med hele familien.

                 Det er en sammensatt forestilling med dypt alvor og lutter glede om hverandre. Den har sentimentaliteten i seg, for det er trist å stå overfor barns lidelse. Og det er rørende å møte løvetannbarnas kraft og lengsel etter håp.

Publisert 07.11.2024