Menneskelighetens endepunkt

Kai Johnsen: Hallo min gode venn, så hyggelig å se deg, Omar! Du ser, det er kanskje ikke hyggelig å si, litt eldre ut? Og det er ikke mer enn noen måneder siden sist vi møttes.

Omar Abi Azar: Det er ikke så lett å si hvilken alder man føler man har. Sånne som meg, teller ikke år lenger, vi teller heller antallet kriger vi har gjennomlevd. Og den krigen som pågår oppleves alltid annerledes enn den forrige. Det er annerledes i kroppen, i sinnet, i energien. Men ja, jeg føler meg mer utslitt. Og jeg føler en manglende vilje til å kjempe – slik jeg har hatt tidligere. For oss startet ikke denne krigen med Israels angrep på Libanon. Den startet for over et år siden, med angrepet på Gaza. Det var også et angrep på oss og det har kjentes som om kroppene våre også har brent, hver dag, hele denne tiden. At bombene nå faller over Libanon, er bare en fortsettelse. Det er et folkemord som skjer med en enorm voldsomhet, og som sprer seg fra Jabalia (nord i Gaza, red. anm.) og videre, videre. Du føler at det er din egen kropp som er under angrep. Som er målskive. Og akkurat denne følelsen kjennes helt ny. Ikke et eneste menneske her har kraft og energi til å kjenne på dette absolutt hele tiden. Samtidig må vi prøve å ta denne nye realiteten innover oss. Og da blir alder helt irrelevant. En 6-åring kan oppleve hver dag som sin siste. Kanskje jeg ikke er mer i morgen? Så, ja da, jeg er gammel.

K.J.: Hvor er du akkurat nå, Omar? Hjemme i leiligheten i sentrum av Beirut? Hvor langt unna er dere fra bombenedslagene som rammer hovedsakelig Hizbollah-strøkene litt lengre sør?

O.A.A.: Hjemme i leiligheten, cirka én kilometer nord for de mest intense bombeangrepene. Jeg bor som du vet i et kristent område, men Shia-strøket begynner i gaten rett på sørsiden av vår. Men, du kan si at jeg er relativt trygg – siden vi befinner oss i et kristent område. Det er i hovedsak de muslimske områdene de rammer.

Fienden er ikke lenger menneskelig

K.J.: Og du stoler på denne «presisjonen», at de ikke også kommer til å ramme ditt strøk?

O.A.A.: Nja, det vet man ikke helt lenger. Så noen sikkerhet finnes det ikke. Nei. Men foreløpig så er det altså stor presisjon. Og målrettethet. Men, joda, det er en slags illusjon om sikkerhet. Men hvem vet? Denne krigen er i hovedsak bygget på det uventede. Her i Libanon startet det jo med personsøkerangrepet. Med kunstig intelligens. De bruker droner, ansiktsgjenkjennelse, sporer telefoners bevegelse. Basert på denne datainnsamlingen bestemmer de at den eller den er «terrorist». Det er ikke lenger snakk om en kamp hvor du kan mobilisere mentalt for å slåss mot en fiende. Fienden er ikke lenger menneskelig. Ikke engang mennesket bak maskinen er menneskelig.

K.J.: Du sier at for dere har krigen allerede vart i over et år. Men det er allikevel en stor forskjell nå de siste ukene? Bare inntil for noen uker siden lå planene deres om å arrangere den store festivalen deres i desember fortsatt fast? Men så valgte dere, for ikke så lenge siden, å avlyse?

O.A.A.: Ja, og nettopp på grunn av det nye uventede. Vi skjønte at vi ikke ville være i stand til å sørge for verken vår egen eller gjestenes sikkerhet. Men bare inntil for noen uker siden trodde vi at vi sto overfor en type krig som var en slik krig som vi kjente fra før, og der vi på enkelte nivåer kunne ta forholdsregler. Vi måtte innse at slik var det ikke. Samtidig flyttet vi ut av Beirut, nettopp fordi vi ikke lenger kunne stole på at det fantes et sett med «regler» vi kunne forholde oss til. Jeg og familien min dro nordover, resten av kompaniet til andre steder rundt om i landet. Vi var en del til og fra, man trenger hvile fra lyden av bombenedslag. Men, jo da, israelernes angrep endret mye. Ikke bare i det daglige arbeidet – det går til essensen av hva vi driver med. Det ble klart for oss at vi må revurdere måten vi arbeider med scenekunst på. Vi kan ikke bare fortsette som før, selv om vi for så vidt alltid har vært i en krigssituasjon – eller i krigslignende tilstander. Kompaniet vårt, Zoukak, startet jo, som du vet, midt under den israelske okkupasjonen i 2006. Så konteksten vår har alltid vært preget av dette krigsscenarioet. Men nå kjennes det annerledes. Vi kan ikke jobbe på den samme måten. Essensen i arbeidet vårt må endre seg. Hva kan vi gjøre? – hva er det mulig å skape, midt i denne krisen som umuliggjør menneskelighet? Og vi kjenner også på en avstand til mye av det som skapes av scenekunst (og mye av det er god scenekunst) rundt om i verden – fordi den forholder seg til en annen virkelighet enn den som utspiller seg her.

K.J.: Går det an, selv om dette endrer seg akkurat nå, å si noe om hvordan dere tenker at dere skal jobbe fremover?

O.A.A.: Vi må forholde oss til disse spørsmålene med ydmykhet. Forsøke å kretse inn et utgangspunkt hvor de menneskelige grunnvilkårene tilsier at vi blir kriminalisert i forhold til hverandre. Når du forstår at den andre ønsker å utslette deg – så kan du kjenne det samme igjen i deg selv. Du kjenner på din egen villskap. Ditt eget barbari. Og konfrontert med denne katastrofen, denne apokalypsen, må du finne en ny form for integritet i forhold til den verden du trodde du forsto. Og det må handle om en ny og annerledes kompleksitet i diskursen du opererer innenfor. Og så må denne diskursen i sin tur finne et begrepsmessig formular – for overhodet å komme i kontakt med essensen i denne grusomheten. Virkeligheten er grusom. Vi kan se en ny type sannhet. Og denne nye sannheten er stygg. Samtidig må abstraksjonen romme en mulighet for en ny form for harmoni. Hvilken skjønnhet vil fortsatt være mulig? Altså en form for diskurs som kan underbygge en ny sosial kontrakt – som tar innover seg at vi kriminaliserer hverandre.

K.J.: Foregår det overhodet noen aktivitet på teatret deres disse dagene? Eller er alt i oppløsning?

O.A.A.: Nei, nei. Vi er spredt, til og fra, men vi prøver å bruke teatret på ulike måter. Vi prøver å samle oss, samle folk. I går hadde vi en «open-mic», og det var stappfullt. Forrige uke åpnet vi huset for folk, man går jo ellers ikke ut lenger – bare for å kjenne på følelsen av å være sammen. Ta en drink, diskutere, utveksle. Vi prøver å adressere behovet for å være sammen om noe. Og tenker på dette som et startpunkt for hva scenekunst kan være. Vi starter med å åpne og samle folk i et felles rom. Formålet er selve samlingen.

Bortkastede studier og egen-opplæring

K.J.: Og hvem er du Omar? Hva er ditt opphav? Du kommer fra en arabisk familie? Katolikker? Og du er prestesønn?

O.A.A.: Ja, faren min er prest i den gresk-ortodokse kirke, og giftet seg før han ble ordinert. Jeg er oppvokst i Beirut, og har bodd her mesteparten av mitt liv. Da jeg var barn, bodde vi i et muslimsk område. Senere flyttet vi til Øst-Beirut. Familien min var venstreside-folk, grensende til kommunister. Men jeg gikk på katolske skoler! Delvis fordi noen av disse skolene ble oppfattet som litt mer progressive.

K.J.: Så det var slik du lærte fransk (Omar snakker flytende arabisk, fransk og engelsk)? På skolen?

O.A.A.: Nei, vi snakket fransk hjemme. Moren min er av armensk herkomst, med fransk som morsmål. En del av armenerne som kom til Libanon etter første verdenskrig foretrakk å snakke fransk fremfor å snakke dårlig arabisk. De ble latterliggjort for sin dårlige arabisk. Så jeg snakket fransk hjemme, og arabisk blant venner osv.

K.J.: Og du endte etter hvert på universitetet, vet jeg.

O.A.A.: Ja, Det libanesiske universitetet i Beirut. Hvor jeg i hovedsak ble utrolig flink til å spille backgammon. Det var det jeg drev med i 4 år! Utdannelsen var bare et stort rør. Helt bortkastet. Så det var da jeg reiste til Frankrike, etter studiene, og jobbet med forskjellige kompanier at jeg lærte mer grunnleggende ting om teater.

K.J.: Men du studerte teater på universitetet, gjorde du ikke?

O.A.A.: Å jo da. Men det var bare tull. De ante ikke hva de holdt på med. Vi var innom det meste. Skuespillerfag, regi, teaterhistorie, dramaturgi, kostymemakeri osv. – uten noen tydelige grenser eller fagplaner.

K.J.: Inneholdt utdannelsen noen arabiske komponenter? Noe spesifikt knyttet til arabisk scenekunst?

O.A.A.: Den var løselig russisk-basert. Men som sagt bare rør! Det var jo en del av russisk kolonialisme, vet du – det å invitere mengder av teaterfolk fra den tredje verden for å lære deres mer eller mindre post-stalinistiske «metoder».

K.J.: Men hva bragte deg inn i scenekunsten? Hvordan begynte det? Bare som en naturlig konsekvens av å komme fra en velutdannet og kulturinteressert familie?

O.A.A.: Jeg startet med teater da jeg var 12 år gammel. Gjennom en fransklærer moren min kjente. Som et slags aktivitetskurs. Men fra jeg var 16 begynte jeg å opptre i profesjonelle forestillinger. Jeg stoppet egentlig aldri etter at jeg ble 12 med å drive med teater. Så at jeg begynte med teaterstudier på universitetet var vel nærmest noe forutbestemt.

K.J.: Men så Frankrike altså?

O.A.A.: Ja, jeg jobbet med Nathalie Garraud (p.t. teatersjef ved Théâtre des 13 Vents i Montpellier/Frankrike, red. anm.) en periode. Jeg jobbet først som aktør, etter hvert som regiassistent. Og det var her jeg fikk min egentlige utdannelse. Noe som jeg deretter måtte prøve ut i forhold til en annen kontekst, den libanesiske. Det ble utfordrende. Hva er det jeg har, og hvordan kan det eventuelt anvendes på noe som er annerledes? På den tiden vi startet Zoukak hadde vi jo heller ingenting materielt, ingen infrastruktur å jobbe ut ifra. Noen av mine medstudenter fra universitetet og jeg startet med praktisk talt tomme hender, i 2006. Men alle var ganske bevisste på at vi trengte kunnskaper og erfaring – så vi reiste enkeltvis rundt i Europa og jobbet med ulike prosjekter og kompanier. Så, omtrent i 2008, da jeg hadde kommet tilbake fra Frankrike, følte vi at vi hadde fått vår andre utdannelse, og kunne starte på ordentlig. Selv om de fleste av oss kunne fått karrierer i utlandet så bestemte vi oss for at det var i Libanon vi måtte arbeide. Vi forsto at dét å skape innenfor en definert kontekst både gir og krever noe mer av oss. Vi kan se veggene som omgir oss – og vi kan bidra til å bryte dem ned. Utenfor «boksen» er du virkelig blind. Jobber du utenfor din egen kontekst, så krever det en utrolig finstilt apparatur for å kunne fornemme hva som er sant.

Brecht og live-art

K.J.: Og hva slags forestillinger laget dere de første årene?

O.A.A.: Vi laget blant annet fire forskjellige varianter av Heiner Müllers Hamletmaskinen. Det var den første arabiske oversettelsen av denne teksten. Vi mente at fragmenteringen og problematiseringen av historien i stykket kunne gi oss et verktøy til å forstå vår egen historie. Og de kravene Müller reiser til skuespilleren, om egen utforskning av et materiale, én historie, historien – var akkurat det vi i Zoukak var på jakt etter. Denne formen for forpliktende og undersøkende dramaturgi. Og det skulle vise seg å bli grunnlaget for vår metode og tilnærming. Du vil nesten alltid gjenkjenne denne holdningen i arbeidet vårt. Dette kunne du kanskje se i Lucena, obedience Training fra 2013 (som gjestet Ibsen Scope samme år), en forestilling som stilte spørsmål ved de autoritære modellene som styrer både historien, religionen, samfunnet og teatret selv – gjennom en slags penetrasjon av Ibsens utilgjengelige Keiser og galileer. Også forestillingen I hate Theatre I love Pornography (vist i Skien på Ibsen Scope i 2020) rommer denne formen for performative undersøkelser av maktstrukturer. Vi prøver å gjøre oss selv som teaterskapere til en resonanskasse for undersøkelser av vår egen verdens historie.

K.J.: Ja, det stemmer ganske godt med mine opplevelser av forestillingene. Er dette deres egen metode, eller tenker du at dere har hentet, eller blitt inspirert av andre til å komme frem til en slik orientering?

O.A.A.: Nja. Vi er alle autodidakter! Vi har lest mye, sett mye, vært med på mye. Og på veien fanger man jo opp ting. Brecht er selvfølgelig viktig. Pirandello kan du finne spor av. Arianne Mnouchkine og Théâtre du Soleil har sikkert påvirket oss. Samtidig er det nok enda tydeligere trekk av performance og live-art. Mye av det koker ned til en form for fysikalitetens dramaturgi. Hva beveger, og hva beveger ikke kroppen? Gjennom en slags åpenbaring av det som skjer med kroppen i akkurat dét øyeblikket. Dette blir igjen styrende for dramaturgien og dialektikken som forestillingen prøver å generere. Kroppen er bærer av historiene. Så må man lytte til den, uten å vite hvor man vil ende opp.

K.J.: Og stedet deres, Omar? Det er jo et avansert lite teater med to scener, men det er også et lite samfunnshus som brukes til ulike former for forsamling og deling? Hvor lenge har dere hatt det?

O.A.A.: Da vi kom ordentlig i gang i 2008 brukte vi en liten leilighet i en boligblokk som scene. Og det knøttlille stedet klarte vi faktisk å gjøre til en av Beiruts viktigste kunst-arenaer. Der begynte vi også å lage festivalen vår. Den hittil største festivalen vår utspilte seg i og omkring den lille leiligheten. Og etter hvert fikk vi standing både hjemme og ute. Så vi forsto at vi var kommet i en posisjon hvor vi kunne ekspandere – og finne et større sted. Så i 2016 fant vi det fabrikkliknende lokalet vi har nå.

K.J.: Og hvor kommer pengene fra?

O.A.A.: Overhodet ingenting lokalt. Vi støttes i stort monn fra Sveits, i forhold til å holde hele virksomheten gående. Og så får vi midler fra en rekke andre europeiske fond- og støtteordninger, mer på prosjektbasis.

Bortenfor identitet og nasjonalstat

K.J.: Når jeg ser Zoukaks forestillinger så har de deres egen tydelige signatur. Men samtidig kan jeg kjenne igjen noe som allikevel ikke fremstår fremmed fra mitt ståsted. Finnes det noe tydelig «arabisk-teatralt» der, syns du?

O.A.A.: Det finnes ikke noe man kan kalle arabisk teater. Teater ble importert til Libanon, og det kan tidfestes til en oppsetning av Molières Den gjerrige på 70-tallet.

K.J.: Jo, jo. Men teater er jo noe…

O.A.A.: Vi har selvfølgelig fortellerkunsten. Og den typen dialektikk, basert på en slik fremstillingsform, finner du massevis av i våre forestillinger. I en slags «punk»-versjon kanskje. Og vårt, noen vil kalle det brechtianske, forhold til publikum – det kommer også herfra. Brecht hentet jo selv inspirasjon til sin dialektikk fra det asiatiske. Samtidig er vi ikke opptatt av å fremstå som «arabiske». Vi ønsker ikke å spille på denne identiteten. Det er veldig lett å spille identitet! Vi vil stille spørsmål til den og fremstillingen av den! Er jeg en arabisk aktør? Nei, jeg er ikke en arabisk aktør! Jeg fastholder min rett til å være en del av en større fortelling, en større verden. Scenekunsten utgjør min verden! Vi har ingen mulighet til å få et stort publikum her i Libanon. Stort sett spiller vi våre forestillinger bare noen få ganger. Ofte blir vi kritisert av de som eventuelt ønsker å programmere oss ute i verden: Hvorfor er dere ikke mer arabiske? Hvor er det arabiske i forestillingene deres? Det libanesiske? Hvor er sløret til kvinnene? Hvor er hummusen? Det er akkurat den holdningen vi ønsker å problematisere!

K.J.: Dere har vært i en slags kontinuerlig krigstilstand i årtier nå, Omar. Men på toppen av dette så er det, hver gang jeg har besøkt dere i Beirut, som om det ikke stopper der… Det er alltid nye katastrofer! Sist var det bare måneder etter den gigantiske eksplosjonen i havnen (2020, red. anm.) som ødela store deler av byen. Galopperende inflasjon. Og alltid støter jeg på mennesker som, til min store sorg, må jeg si, har planer om å forlate Libanon. De snakker om de vanskelige levekårene, om depresjonene som rammer dem. Og hver gang jeg er der er det nye folk som har dratt. Denne årelatingen, som aldri synes å opphøre. Hvordan tenker du at disse omstendighetene virker inn på arbeidet deres?

O.A.A.: Litt enkelt sagt, så er vårt arbeid en vedvarende reaksjon på denne bevegelsen. Vi ønsker å bli. Og arbeidet vårt uttrykker dette. Du kan si det blir styrende for det dramaturgiske innholdet i forestillingene våre. Og selv om vi reiser mye og spiller mange steder i verden – så hersker det ikke noen som helst tvil – vi ønsker å bli. Og her kommer identitetsspørsmålene inn igjen. Vår identitet er ikke at vi er libanesiske. Vår identitet er stedet og konteksten vi befinner oss i. Og det blir for snevert å snakke om dette som noe «libanesisk». Vi er bl.a. den tredje verden. Som er noe helt annet enn de glansede bildene av Vesten som unge mennesker her blir eksponert for og lengter mot. Den virkelige virkeligheten befinner seg her. Den såkalte «sikkerheten» som Vesten mener å kunne gi til unge mennesker, er falsk, det er dette som dreper. Vi ønsker å befinne oss et sted hvor trygghet vil si venner, familie, minner – ikke liggende på en sofa hvor dagens viktigste spørsmål er hvordan været vil bli.

K. J.: Og det er i denne forbindelsen at jeg aldri har sluttet å bli rørt over det brede arbeidet Zoukak gjør. Dere arbeider så mye og konsekvent med å fasilitere for andre, for unge, for at mennesker skal kunne oppdage og utøve scenekunst, i nabolag, på skoler. Dere er så opptatt av å bygge. Å skape noe.

O.A.A.: Vi prøver å bygge et økosystem rundt oss. For vi har ikke noe sånt. Vi er avhengige av at andre også skal være virksomme. Å tenke én-veis, å tenke på mennesker kun som et publikum – er usunt. Vi prøver å få ting til å gro. Vår måte å være kunstnere på, er også å være borgere. I et land som ikke tillater folk å være borgere. For å være en del av et samfunn må du skape samfunn. Og du må ta innover deg hva slags mennesker som finnes rundt deg. Hos oss er det masse flyktninger fra hele regionen. Det er folk fra Sri Lanka, fra Etiopia. Det er disse vi må bygge sammen med. Vi må bringe dem sammen. Skape et sammensatt «sammen». Dette er det «landet» jeg bor i.

K.J.: Jeg gir meg ikke helt. Føler du deg «libanesisk» på noen måte? Hva betyr Libanon for deg?

O.A.A.: Jeg føler meg knyttet til mange land, jeg. Jeg føler meg knyttet til India. Der har jeg vært og arbeidet flere ganger. Jeg har venner i India. Jeg føler meg knyttet til Norge. For jeg har venner i Norge. Jeg føler meg knyttet til USA, for jeg har venner i USA, og jeg har jobbet i USA. De er en del av min identitet. Like fullt mener jeg at jeg har rett til å stille kritiske spørsmål til deres måte å leve på, politikken dere fører. Jeg reiser. De kommer hit. Vi deler noe.

Fremtiden finnes ikke

K.J.: Tenker du at du her gir uttrykk for en personlig holdning, til dette med å relativisere nasjonsbegrepet, eller tenker du at dette utgjør en «arabisk» måte å se på verden?

O.A.A.: Det er ikke noe spesifikt arabisk i dette. Det er knyttet til evnen til kritisk tenkning. Som vi har praktisert gjennom scenekunsten. Måten din å se på verden formes av et stort spekter av impulser – og det er disse impulsene som igjen får deg til å skape verden. Dette er ikke noe som er gitt på noe nivå! Det handler om prosesser.

K.J.: Har du noen råd til oss, her i Norge, som du jo kjenner en del gjennom årene, i forhold til perspektiver vi burde anlegge når vi skal prøve å forstå det som nå foregår i Midtøsten?

O.A.A.: Jeg kunne anbefalt dere skyldfølelse, undersøkelse, jeg kunne ha ulike forslag. Men jeg driver ikke med sånt. Tenk deg at du får en forsker til å forestille seg fremtiden? Vi, her i Gaza og Libanon, prøver for tiden å forestille oss en nåtid. Det er det jeg kan si. Prøv å forestille dere en nåtid, vår nåtid.

K.J.: Ok. Men deres nåtid blir jo i så stor grad skapt av krefter, mange av dem vestlige, utenfor dere selv. Så en eller annen fremtid må man jo prøve å tro på?

O.A.A.: Det som ikke kan gjøres om på, har allerede skjedd. Fremtiden finnes ikke om 100 år. Den finnes i dag. Menneskeligheten har kommet til et sluttpunkt.

K.J.: Men dette kom jo ikke som noen overraskelse?

O.A.A.: Sånt kommer alltid som en overraskelse. Det er alltid en overraskelse. Det er ikke noe man kan venne seg til.

K.J.: Og hva tenker du om Hizbollah? Hva mener du at de eventuelt burde gjøre nå?

O.A.A.: De er borgere av dette landet. Dette landet er nå i krig. Det er et angrep på hele dette landets befolkning. Så dette er ikke på noen måte tidspunktet for å kritisere eller ikke kritisere Hizbollah. Jeg går gjerne i en diskusjon om Hizbollah og deres interne politikk, men det er ikke det vi snakker om nå. Det pågår en krig mot en befolkning. Hele regionens befolkning. Libanon, Libanon, Iran, Syria, Irak, Sudan. Det er Vesten som holder på å kolonialisere disse landene. De har investert enorme summer i dette kolonialiseringsprosjektet. Og nå vil de ha utbytte.

K.J.: Hva tror du at du driver med om ett år Omar?

O.A.A.: Jeg vet ikke.

K.J.: Du har jo alltid snakket om at du skal slutte med regi. Men du har for ikke lenge siden hatt stor suksess med en operaoppsetning på Spoletofestivalen i USA. Jeg ser at du er trist, sliten, lei. Eldre. Men jeg kjenner jo ennå denne gnistendin Omar!

O.A.A.: Jeg har fortsatt planer om å slutte med regi! Og jeg mener at jeg er i min fulle rett til å være full av selvmotsigelser! Så jeg er hvert fall helt sikker på at jeg, hvis jeg lever, om et år, fortsatt vil ha en viss glede av mine selvmotsigelser.

Nummer 4 2024