Revolusjonen vil ikke bli iscenesatt

Revolusjon

Tekst: Mikkel Bolt Rasmussen og med tekstfragmenter av Sigrid Johannesen

Regi: Christian Lollike 

Scenografi og kostymedesigner: Franciska Zahle 

Nationaltheatret 29. september 2017 til 19. desember 2017

Den danske regissøren Christian Lollike er med Revolusjon tilbake i Norge. Tilsynelatende med en mer storslagen produksjon enn hans mest omtalte stykke, den kontroversielle, nødtørftige 22. juli-monologen Manifest 2083 på Dramatikkens hus. Men da som nå er aspirasjonen om å lage et politisk engasjert samtidsteater stor. Terrorgjestespillet fra 2012 endte i at geværmunningen ble rettet utover mot publikum – i en villet politisering av Anders Behring Breiviks handlinger, mens pistolmunningen nå er rettet innover – i en selvransakende utforskning av «krisens tidsalder» — økonomisk krise, befolkningskrise og klimakrise – og menneskehetens manglende evne til å respondere.

Zombie-kapitalismen          

I forspillet til stykket blir vi foran glam og glitz-frynser introdusert for fire ikke fullt så funklende skikkelser – som alle befinner seg i identitetskriser – der indre tomhet, meningstap, oppjagethet og selvoptimalisering er blitt normalen framfor anomalier. Mang en samtidsdiagnose vil antagelig passe her, men frankfurter-sosiologen Hartmut Rosa analyser av akselerasjonsprosesser som fremmedgjør mennesket fra seg selv, hverandre og de fysiske og sosiale omgivelsene synes spesielt relevant, da det hviler en trippende, hypomanisk avmakt over menneskeskjebnene. Det beste samfunnet har å tilby dem ser ut til å være individuelle psykologkonsultasjoner i lykken, forbrukerøkonomien og konkurransestatens navn; programforpliktet som terapeuten er til å drive den siste følelse av at noe er galt ut av dem: «sånn at jeg igjen kan se på verden uten skam, så jeg igjen kan passe jobben min, så jeg igjen kan være en ressurs, så jeg igjen kan oppføre meg normalt».  

            Så faller teppet for den egentlige festen – og vi hensettes til en IKEA-utstillingsstue med prislappene hengende intakt på møblene i en moderne 70-talls retrostil. De fire varehusansatte drapert i duse pastellfarger ter seg som kapitalismens ektefødte barn. Marx’ spøkelser minner med sine blonde parykker og svartsminkede øyne om rømte figurer fra Vinge og Müllers maratonklassiker Villanden før splattersminken kom fram. De navnløse karakterene gestalter i denne delen mer front stage-aktige, politiske reaksjoner på krisene som omgir dem. A (Trine Wiggen) tror på hjemmedyrkede gulrøtter, B (Olav Waastad) ser helst at alt forblir som før, C (Ole Johan Skjelbred) propaganderer en politisk revolusjon, mens D (Eindride Eidsvold) har mer enn nok med sin egen personlige krise. Kontrasten til den foregående, private oppspiltheten er påtagelig da mesteparten av dialogen og bevegelsene foregår i sakte film: «Haaar…duuu….laaagt….meeerke….tiil….deeet?»

Hva må gjøres?

Her får vi en serie innsiktsfulle replikkvekslinger karakterene imellom i forsøket på å gi et tilfredsstillende svar på det klassiske utopiske spørsmålet «Hva må gjøres?» - romanen av den russiske revolusjonære Nikolaj Tsjernysjevskij som Lenin lot seg inspirere av i sin oppbyggelige pamflett med samme tittel. Tekstmaterialet er skrevet av kunsthistorikeren og kulturteoretikeren Mikkel Bolt som har utgitt bøker om situasjonismen, kriser og kapitalismen som religion. Bolt har tidligere både kritisert venstresidens impotente revolusjonsforestillinger fra Lenin til Žižek og samtidskunstens unnfallenhet under senkapitalismen. Samtidskunsten for å opphøye det politiske-revolusjonære til pirrende eksotiske, smakebiter mest egnet til å gi det kunstelskende borgerskapet følelsen av å være i kontakt med noe radikalt omveltende.

Flere har imidlertid stilt spørsmål ved hva slags kommende kommunistisk samfunn Bolt selv vil ha: Og hvis ikke han vil skissere det hvordan er det da mulig å se for seg at noen vil kjempe for noe som man ennå ikke vet hva er? Dette ankepunktet later også Lollike til å ha undret seg over da han i et intervju med Minerva forteller om bestillingen han sendte til Bolt: «– Jeg har hørt Bolt Rasmussen snakke om marxistisk revolusjon i årevis, forteller Lollike, så jeg bestemte meg for å bestille en tekst fra ham der han beskrev hvordan en sånn revolusjon konkret vil se ut, i hans øyne.»

Spørsmålet er om Lollike får det han vil ha, men Bolt imponerer i det minste med sine presise eksaminasjoner av reaksjonsmønstrene på krisen: Radikaleren formaner at kun en revolusjon kan endre tingenes tilstand; den liberale ironikeren repliserer lunkent hvorfor skal du alltid høres ut som en kommunist; den nedstemte innvender at politikken ikke lenger regjerer verden, men internett og algoritmer; IKEA lanseres som et multinasjonalt selskap med mer etisk og identitetspolitisk samvittighet enn noen nasjonalstat; pengeøkonomien oppheves; lovene erklæres for uvirksomme.

            Men å løse verdensproblemer, synge om dem og invitere publikum til putekrig tar på og til slutt tar trøttheten overhånd. Og mens de voksne sovner inn til «en spilleliste som er god å gråte til», lar Lollike to pysjamaskledde gutter (Mikkel Weum og Are Skare-Zachariassen) entre døråpningen med den endelige fallitterklæringen over voksengenerasjon: «De klarte det ikke / Stanse tiden / Endre strukturen / Skape en ny bevissthet […]«Vi tror på at vi må ofre oss selv». De retter pistolene mot seg selv og trykker av.

            De unges overskridende handlinger leder tankene til den tyske 1800-talls filosofen Eduard von Hartmann som kombinerte Schopenhauers pessimistiske livsanskuelse og Hegels historiefilosofi i sin tese om at menneskeheten ut fra fornuftens dialektikk en dag vil bestemme seg for å ta kollektivt selvmord. «Verfremdungsteknikken» som Lollike her låner fra Bertolt Brecht kommer til sin rett da publikummerne, som denne kvelden har skrattet av den slitne radikaleren, fnist av den groteske liberale ironikeren, og ledd av den sørgmodige selvopptatte, endelig holder opp. Og etter latteren stilner er det tilsynelatende forvirringen som råder – «Det var litt vanskelig å samle alle trådende» hører jeg det hviskes foran meg i køen ut av salen. 

            En viss forvirring er også merkbar i de noe blandede anmeldelsene av Revolusjon. «En revolusjon som morer og forvirrer» var sågar Aftenpostens overskrift. Flere uttrykker også skuffelse over et angivelig pessimistisk teaterstykke som ikke tilbyr særlig originale narrativ eller visjoner utover det allerede kjente. Jeg tror imidlertid en annen mer optimistisk tolking er mulig, selv om den krever en viss tålmodighet med de danske drenger.

Den utopiske forestillingsevne

I sin studie av utopier i science fiction, Archaeologies of the Future: The Desire Called Utopia and Other Science Fictions, viser den amerikanske, marxistiske kulturteoretikeren Fredric Jameson, som tekstforfatter Bolt for øvrig har skrevet om tidligere, hvordan litterære forestillinger om Utopia helt fra Homers fabelvesen kimære til Olaf Stapledons romfarer — som innser at mottageligheten for fremmede verdener er begrenset av antropomorfe prinsipper — viser at forestillingsevnen vår alltid er et produkt av den eksisterende produksjonsmåten. Jameson konkluderer med at det fremste utopiene kan gi oss er negative erkjennelser av de mentale og ideologiske fengslene i livene våre.

Denne tilnærmingen synes Bolt å videreføre i analysen av den faktiske politiske verdenssituasjonen. I et intervju med Kunstkritikk for et par år siden om kunstens betydning for den kommunistiske revolusjon i forbindelse med lanseringen av Bolts bok Krise til opstand – noter om det igangværende sammenbrud blir Bolt også her konfrontert med hva hans eget alternativ består i, og om ikke han fremmer en visjonsløs forestilling om revolusjonen. Bolt svarer i det følgende:

Udgangspunktet er den lange afvikling af det revolutionære sprog; der er ikke meget tilbage, hvorfra det er muligt at formulere nye billeder. Den traditionelle arbejderidentitet er opløst, dens politiske former som partiet og fagforeningen er i ruiner og bremser blot enhver ansats til noget andet. Så det visionsløse er knyttet til afviklingen af tidligere revolutionsmodeller. Jeg præsenterer ikke noget program, der skal realiseres nogen steder. Som hvid, heteroseksuel middelklassemand er det ikke op til mig, at udkaste nogen visioner i den nuværende historiske situation. Det er snarere min opgave at være med til at afvikle alle de modeller, som Vestens oplysningsprojekt har skabt, der forhindrer andre i at være visionære. Så igen, det er et negativt projekt, jeg har gang i. Det vil allerede være en stor hjælp i de igangværende processer, hvis vi kunne effekture en nedsmeltning af alle de overleverede idéer om vækst, marked, nationaldemokrati og stat. Det vil næsten være en lille halv revolution i sig selv.           

Bolts negative prosjekt er snarere å avvikle posisjoneringene til revolusjonen som de navnløse i stykket representerer, ettersom de primært tjener som hinder for andre visjoner. Derfor er ikke de fire IKEA-ansatte konvensjonelle karakterer å betrakte, der man rimeligvis kan forvente personlig utvikling, eller noe større tankemessig gjennombrudd; snarere er de illustrasjoner på de dominerende, feilslåtte subjektposisjonene som uniformert tilbys i samtidskulturen.

En opphetet konfrontasjon, som antagelig også rommer noen av spenningen mellom regissør Lollike og tekstforfatter Bolt, mellom den liberale ironikeren og den revolusjonære tydeliggjør dette poenget: «— Okey, hva i helvete ser du for deg, Karl-Jesus-Marx? Hva fører revolusjonen din egentlig til?[…] — Vi kan godt stille oss en masse konkrete spørsmål … MEN risikoen ved alle disse konkrete spørsmålene er at de tenderer til å annullere forestillingen om det revolusjonære.»

Ut ifra en gjengs tankegang vil man kanskje konkludere med at radikaleren her simpelthen blir avslørt som den bløffmakeren han er – han har ikke engang tenkt ut noen alternativ visjoner. Minerva representert ved Kristian Meisingset tar åpenbart stykket til inntekt for et slikt syn: «Sammen får skuespillerne fram det håpløst desperate i å lengte etter en annen verden, eller tilbake til kona si, helt uten håp om at målene eller visjonene kan innfris. Den spesielt revolusjonære, A [sic], som spilles av Skjelbred, framstår virkelig som en håpløs og tragikomisk figur.»

Denne fortolkningen er unektelig faren ved Lollike og Bolts forestilling – der fordums revolusjonære forestillinger effektivt demonteres. At virkelighetens liberale ironikere trykker Revolusjon til sitt bryst ikke bare for å annullere forestillingen om håpløsheten med de eksisterende revolusjonære utopiene, men selve tanken om at radikale endringer er nødvendige overhodet. Men det bør ikke være noe tvil om at den utopiske forestillingsevnen er en nødvendighet, for som Bolt skriver i artikkelen «A nightmare on the brains of the living - repeating the past and imagining a future»: «Imagining a future is risky business, but so is imagining nothing at all.» Spørsmålet man sitter igjen med er imidlertid hva Lollike og Bolt har å tilby den revolusjonære radikaler med en annihilerende forestilling som denne. Som også Anette Therese Pettersen i sin anmeldelse i Morgenbladet innvendte: «Hvis man ikke tror at teatret eller kunsten kan bidra til endring, hvorfor kalle det revolusjon?»

Revolusjon må nok betraktes som en trojansk hest som vil få fortgang i utdrivelsen av troen på at det tradisjonelle politiske teateret under de eksisterende samfunnsforhold kan utstyre publikum med noen form for kritisk bevissthet. Som ideelt sett vil åpne for nye potente visjoner. Inntil videre er kanskje det beste forsvaret å gi Lollike og Bolts negative dialektikk, som i øyeblikket utspiller seg på Nationaltheatret, et sitat fra deres landsmann, tegneren Palle Nielsen som beskriver sitt kunstneriske bidrag slik: «Jeg kan ikke gi noe positivt til tiden. Det eneste jeg kan gi, er å framstille det som fører tiden nedover, slik at jeg i hvert fall vet at jeg har vist at dette ikke er veien å gå. Jeg har vist det negative, og det er positivt nok.»