Hjertespråk med diksjonsbehov

Når et teaterstykke handler om hjertet, vet en at mye kommer til å stå på spill. Hjertesymbolikken rommer store motsetninger: Fra å ha et brennende hjerte til å være hjerteløs. Og når man er hjerteløs, er det lite igjen av menneskelighet, egentlig av liv i det hele. Hjertet har sterke bilder knyttet til seg, enten det handler om biologi eller følelser.

Hjertehint

Så når søskenparet Nina og Anton i Det tusende hjertet finner en døende Aleksander Semjonov på trappa og det viser seg at han er uten hjerte, er et livsviktig oppdrag igangsatt. Det forstår alle: Vi kan ikke leve uten et hjerte. Dette premisset er klart med det samme. Men det umiddelbare oppfølgingsspørsmålet som melder seg, snor forestillingen seg glatt unna fra starten: Hvorfor er hjertet borte? Det kommer det ikke forklaringer på eller særlige hint om. At hjertet må finnes, er greit. Men den som har mistet et hjerte, vet trolig ett og annet om hva som kan ha skjedd. Og det at Aleksander Semjonov lever videre enn så lenge: Betyr det at det er hjertet omsatt i følelser han egentlig har mistet? Eller er det selve hjertet, en blodig og livsviktig muskel? Uansett må det ordnes opp. Men hvorfor lever han videre uten hjerte? Publikum går med på fiksjonskontrakten. Men spørsmålene som melder seg i starten fortjener svar, om ikke annet flere hint enn vi får. Hva hjertet representerer i denne forestillingen, bør etableres tydeligere helt fra begynnelsen av.

Hjerte(u)fred.

Denne dramaturgiske utydeligheten henger ved stykket som et svakt punkt i en forestilling som er imponerende på mange andre områder. Viktigst: Barna eier forestillingen. Videre: Den overrasker. Den er skummel. Burlesk og litt makaber. Den ender godt – i hvert fall ganske godt. Når hjertetyven Nina Nekarina (som stjeler hjerter for å sikre seg evig liv, viser det seg til slutt i forestillingen) river hjertet ut av kroppen på et lite barn og ser seg om etter nye ofre i salen helt til slutt, er det et hint om at du må passe på. Verden der ute er ikke alltid hva du tror den er. Så ta vare på hjertet ditt. Jeg liker denne god-slemme avslutningen, og tror ikke den er egnet til å skremme hjerterytmen i utakt hos noen. Samtidig lurer jeg: Klarte ikke Nina og Anton oppdraget sitt? Jovisst, de stjålne hjertene kom på plass igjen – men er problemet utryddet? Nei, vi kan ikke gå hjem med fred i hjertet. Ikke helt. Det er egentlig bra.

Hjertelig

En sikker målestokk på engasjement under familieforestillinger er hvordan den umiddelbare praten blant publikum ligger i toneleie når det pause. På Rogaland teater var den en ivrig eksplosjon. Hjertetyver, luguber handel med kroppsdeler, samt en mystisk og magisk verden er sikre ingredienser for engasjement. At barna nettopp har sett en forrykende kroppsdel-dans, bidrar nok også til dette. Kostymedesigner Ingrid Nylander har sammen med scenograf Even Børsum skapt magi med en finurlig dreiescene og eventyrlige kostymer. Hvem vil ikke være et dansende øre? Eller en rompe, for den saks skyld? At hjertene har lange røde stoffremse-blodårer knyttet til seg, er med på å understreke at det ikke er bare-bare å røve et hjerte, verken fysisk eller emosjonelt.

            Bjørn Ravn-Carlsen har gjort et imponerende arbeid med barneskuespillerne. De bærer forestillingen, selv om teksten løper av gårde med de unge skuespillerne noen ganger. Tross god timing: Diksjon blir en aldri ferdig med å jobbe med. Engdahl-brødrene og deres hoff er blant de som imponerer, og hovedrolleinnehaverne er drevet av en motivasjon som sjelden mister kraft.

            Samtidig prøver forestillingen seg på en avansert parallellføring jeg er usikker på om barnepublikummet får med seg. I noen scener dobles karakterene – det vil si at andre barn spiller hovedrollene fordi karakterene selv er av scenen (på reise et sted eller lignende). Det er i scener der Nina eller Anton spiller ut det de tenker eller føler inni seg, fra dypet av hjertet, på et vis. Er parallellen godt nok begrunnet og tydelig nok for barna?

Hjerte-ompa.

Musikken, signert Janove Ottesen, byr på toner i umiskjennelig Kaizers Orchestra-stil, og passer godt inn i denne eventyrlige og skrudde verdenen som Nina og Anton trer inn i. Det er musikk som gjør det lett både å synge og danse til tross for at man er ikledd en kroppsdel. Tore Renberg og Janove Ottesen skrev Det tusende hjertet til Barne- og ungdomsteatrets 50-årsjubileum, og stykket ble spådd et langt og lykkelig liv. Men ti år er gått. Kanskje er det slik at Barne- og ungdomsteatret ønsker å være i bevegelse og fornye seg selv, at barna hele tiden skal ha nye utfordringer å bryne seg på. At stykket fungerer ti år etter, er det liten tvil om. Det er ingen grunn til å vente like lenge til neste gang.

                          Spilles til 12. januar 2018

Det tusende hjertet

Av Tore Renberg og Janove Ottesen

Regissør: Bjørn Ravn Carlsen

Komponist: Janove Ottesen

Sangpedagog: Hanne Hjertnes Mæland

Scenograf: Even Børsum

Kostymedesigner: Ingrid Nylander

Maskør: Jill Tonje Holter

Lysdesigner: Haakon Espeland

Rogaland teater, Barne- og ungdomsteatret