Hunger i havgapet

I Henrik Ibsens Terje Vigen er handlingen lagt til Napoleonskrigen på begynnelsen av 1800-tallet. England hadde iverksatt handelsblokade som satte en stopper for import av korn til Norge, og som resulterte i hungersnød i landet. For å skaffe mat til seg selv, sin kone og datter, ror Terje Vigen fra sitt hjem utenfor Grimstad til Danmark. Han blir imidlertid tatt til fange av et britisk marinefartøy og det tar fem år før han får returnere hjem hvor han oppdager at både kona og dattera har dødd av sult.

            Regissør og skuespiller Lisa Lies versjon, Uår av Terje Vigen, kan sees på som en ironisk og frigjort pastisj som tar utgangspunkt i situasjonen beskrevet overfor. Forestillingen fremstår som et selvstendig verk sterkt preget av Lie og kunstnergruppen hun leder, Pony Of No Return, sitt formspråk. Det er tre utøvere på scenen: Kenneth Homstad, Martin Lervik og Lie selv. Homstad spiller Terje, og de to andre skuespillerne trer for det meste inn i rollene som henholdsvis Terjes datter og hans fru. For det meste – for som så ofte ellers i Lies univers, er spillereglene plastiske: Skuespillerne veksler mellom ulike roller, den fjerde veggen brytes til fordel for komiske scenario og selv om stykket tilsynelatende er lagt til 1800-tallet, er det ispedd mange pop-kulturelle og nåtidige referanser.

Bisarr nød

Trøndelag Teaters studioscene er forvandlet til en tredimensjonal hule ved hjelp av Maja Nilsens scenografi. Bølgeskvulp og måkeskrik forsikrer oss om at vi så visst befinner oss på den «yderste nøgne ø». Verdenen som spilles ut her, er begredelig. Det fins ikke mat, og relasjonene karakterene i mellom er i ferd med å rakne fullstendig samtidig som galskapen langt på vei har sneket seg inn mellom fjæresteinene. Livet hos Terje og familien er like trist som det nederste, livløse laget av fisk som flyer opp hvis man rører i havet – det eneste slaget «fisk» man burde ha ambisjoner om å kunne kapre på kjærlighetsfronten, i alle fall, bedyrer Terjes datter. Midt i ansiktet, omkranset av en tidsriktig bonnet og bløtkake-parykk, har dattera blitt utstyrt med en lite kledelig heksenese – en «kjønnssykdom i ansiktet».

            En slik overdimensjonert plastnese er representativ for mye av forestillingens humor: Den er ofte grov, klisjépreget og kan stå i fare for å bli banal, men presentert i riktig kontekst er det likevel vanskelig å ikke humre av at alt Terje og familien har å spise er «kuk å sjøpøls». Kanskje fungerer de forfinede kostymene som en kontrasterende motpart som gjør rumpehumoren spiselig – de tre karakterene lider seg nemlig gjennom sulten i trange korsetter, bugnende kjoler og høye knestrømper. Det hele er burlesk, absurd og motstridig.

Overbevisende fortellerevne

Fra før har jeg sett Lie/PONRs Skogsunderholdning – Talk Softly But Carry A Big Stick fra 2007 og I Cloni som premierte i 2016. Med tilføyelsen av Uår av Terje Vigen, synes det å danne seg et bilde av en scenekunstner og en scenekunst som briljerer når manus får stå som det bærende elementet, mens presis koreografi understreker poengene. For det er Lies umiskjennelige fortellerstil som er forestillingenes soleklare høydepunkt. På sitt beste, tar hun med publikum på en omstendelig «stream of consciousness» hvor hun går omveier fra det konkrete til det absurde før hun knyter fortellingen sammen på finurlig vis til slutt – med mange små morsomheter og absurditeter underveis.

            På uanstrengt vis kombinerer scenekunstneren høyverdige klassikerreferanser med hverdagslige sidesprang som når hun, helt ut av kontekst og på selvfølgelig vis, spør om katta er kommet innomhus («hu kjem vel inn med floa»). Et annet eksempel er når, de ekstreme omstendighetene tatt i betraktning, kona til Terje velger å forklare sitt dårlige humør med typiske velstandsproblem som å ikke ha fått trent eller sovet nok. Det er en slepende, passiv komikk i mye av det Lie gjør, som gjerne kan illustreres med hennes egen replikk: «Jeg ligger her og venter på at tennene mine skal knekke på gråstein».

Krevende balansekunst

Uår av Terje Vigen begynner med en slik lang utgreiing av Lie, etter at hun har entret scenerommet i mørke. Her kaprer scenekunstneren publikum fra første stund, og slike øyeblikk får vi et par til av før forestillingen er over. Sett i lys av hvor fortryllende Lie/PONRs univers kan være når narrativet er stramt og gjennomarbeidet, er det synd at deler av stykket sklir for langt ut i det repeterende, anmassende og innholdsløse. Forestillingsverdenen skal naturligvis være en anelse vridd, ha løsnet litt i hengslene. Men, når utøverne på scenen tværer ut poengene sine lenge etter at de har mistet sin slagkraft, ender de fort opp som en selvopptatt kakofoni av stemmer hvor det er mest om å gjøre å kakle høyest. Da blir med ett det som først var kuriøst og besnærende, internt og ekskluderende. Den samme introverte tendensen var enda mer påfallende under den to og en halv timer lange I Cloni, hvor publikum virkelig fikk bruk for sin tålmodighet i møte med langdryge passasjer hvor poengene ble sparsomt overlevert.

            Det er utvilsomt en krevende balansegang å mate publikum akkurat nok til at interessen blir ivaretatt, men samtidig makte å holde på det særegne og å utfordre med akkurat nok motstand. I Uår av Terje Vigen, tippet det litt for ofte over i det komplett meningsløse. Stykkets beste sekvenser levner ingen tvil om Lie/PONRs kapasitet, og at heksegryta derfor godt kunne ha blitt spisset til og kokt inn enda noen hakk.

Uår av Terje Vigen
Konsept og regi: Lisa Lie
Scenografi og kostymer: Maja Nilsen
Lysdesign: Steffen Telstad
Komponist: Øyvind Mæland
Lyddesign: Mikael Gullikstad
Maskør: Marianne Aunvik
Dramaturg: Elin Amundsen Grinaker/Elisabeth Egseth Hansen

Trøndelag Teater, Studioscenen, 5.januar 2018

Spilles til 19. januar