Å finne tilbake til seg selv

Det personlige er politisk: Siden Louis brakdebuterte med Farvel til Eddy Belleguele (2014), har

Ei kvinnes kampar og forvandlingar

Av Édouard Louis

Oversettelse: Tove Bakke

Tilrettelegging for scenen: Kjersti Horn og Emil Johnsen

Regi: Kjersti Horn

Scenografi og kostymedesign: Sven Haraldsson

Komponister: Erik Hedin og Harald Lassen

Lyddesignar: Erik Hedin

Lysdesignar: Phillip Isaksen

Med: Sigrid Husjord og Emil Johnsen

Det Norske Teatret, Scene 2, 17. februar 2023

hans skildringer av hans egen arbeiderklassebakgrunn fått enorm oppmerksomhet verden over. Når jeg leser Louis, blir jeg først litt støtt av hans ubarmhjertighet. Louis sparer aldri seg og sine. Han forteller med en kjølig, distansert stemme. Ikke à la Houellebecq, hos Louis finner jeg ikke spor av kynisme. Slik jeg tolker det, dreier det seg om et forsøk på ærlighet. Det er ikke medlidenhet han er ute etter, det er heller en slags saklighet i de brutale fortellingene om egenopplevd undertrykkelse, strukturell vold og alienerte relasjoner. Likevel skaper dette nærhet og empati hos meg; den rabiate viljen til å unngå føleri oppfatter jeg som verdighet. Den vekker respekt og gjør meg ydmyk, jeg kan ikke annet enn å høre nøye etter og prøve å forstå. Det er jo mange tiår siden feministene oppdaget at det personlige er politisk, og Louis tar dette til det ytterste.

I Ei kvinnes kampar og forvandlingar er det likevel en ømhet som Louis ikke ser ut til å ha unt seg i tidligere tekster. I samtale med Kjersti Horn i forkant av premieren tilstår han å ha følt en viss skyhet over å skulle fortelle «a beautiful story». For historien til Louis’ mor, og det er dette det handler om, ender faktisk bra; hun klarer å frigjøre seg fra det skrekkelige underklasse husmorlivet med voldelig ektemann hun var blitt tildelt, i hvert fall til en viss grad.

Tro mot sin forfatter

Horn har jevnt og trutt fulgt den franske forfatteren. Én etter én har hun iscenesatt tekstene hans, alltid med Emil Johnsen i rollen som Louis’ alter ego. Horn er en av våre fremste regissører, blant annet fordi skuespillere ofte blomstrer mellom hendene hennes og fordi hun alltid er på jakt etter historier som trenger å bli fortalt. Jeg finner forestillingene hennes alltid verdt å se, til og med når hun ikke får det helt til. For hun viker aldri unna risiko.

Og Louis’ tekster er utfordrende å sette opp. En enslig stemme som forteller om egne, traumatiske opplevelser i første person? Og Horn setter dem opp bart og nakent, gjerne som monologer. Hun har tidligere fått en del kritikk for å holde seg for nær bøkene. Og forestillingene er unektelig teksttunge, også denne. Men er det nødvendigvis et problem? Og kan det være at vi er på vei til å miste kapasiteten til å konsentrere oss om tekst på scenen? Jeg synes i hvert fall oversetteren Tove Bakke har fått til et friskt og direkte språk som egner seg godt for scenen (i motsetning til det akademiske og kultiverte språket Egil Halmøy bruker i romanene). Dette, og Johnsens ærlige framføring, hindrer meg i å falle ut av teksten. Det er nesten som om Louis, Horn og Johnsen har blitt et slags ensemble. Forfatteren fortalte før premieren at han har begynt å tenke på Johnsen og Horn når han skriver, han regner med at forestillingen ikke ligger langt unna.

Endelig kvitt plasten

Også den svenske scenografen og kostymedesigneren Sven Haraldsson er fast mann både i dette følget og andre Horn oppsetninger. I de siste årene har bruk av store mengder med plast blitt et slags varemerke i samarbeidet mellom Horn og Haraldsson. Et plastforheng skilte publikum fra scenen både i Kven drap far min og i Blikktrommen (som Haraldsson fikk Hedda-prisen for i 2022). Store duker av blodig plast lå på scenen i Valdens historie. Og i Kristin Lavransdotter er det både plastforheng og plastduker på gulvet, som skuespillerne bokstavelig talt velter seg i. Jeg var spent på scenografien til Ei kvinnes kampar og forvandlingar.

Midt på det bare gulvet i blackboxen på Scene 2 sto det en enorm skjerm. På den så vi et stusselig kjøkken: Hvite, slitte kjøkkenmøbler, en liten tv som sto uavlatelig på, et klesstativ med opphengt tøy, en blå Ikea-pose, et kjøleskap og et bord med askebeger, ei tørr brødskive, ukeblad, kortene moren (Sigrid Husjord) la kabal med… Det var som et vrengt speilbilde av det forseggjorte, raffinerte og litt bohemske interiøret i Blikktrommen: Arbeiderklassens estetikk mot den til det synkende småborgerskapet.

Men…

Jeg antar ideen med skjermen er å gjenskape den avstanden Louis holder til egne tekster. Og ideen er god nok, det trengs litt avstand i disse forestillingene som jeg ellers leser som rene kjærlighetserklæringer til Louis’ tekster. Den kalde skjermen beskytter definitivt mot medlidenhet og føleri, på samme måte som det grelle interiøret. Etter hvert savner jeg likevel kontakt med skuespillerne. I Kristin Lavransdotter var også projeksjoner i konstant bruk, men bak plastforhenget kunne vi se både skuespillerne og Mads Sjøgård Pettersen gjøre sin glimrende jobb med kameraet, og skuespillerne kunne også ta en titt på oss. I Ei kvinnes kampar og forvandlingar ser vi aldri Johnsen og Husjord utenfor skjermen, kommunikasjonen er brutt og et kort øyeblikk tar jeg meg i å savne plastforhenget.

Kjøkkenet er dessuten tilpasset Husjords høyde. Dette gjør sterkt inntrykk da Johnsen inntrer scenen, han virker så lang og utilpass. Men i lengden stusser jeg litt over dette grepet også. For føler ikke moren seg like utilpass i dette kjøkkenet som sønnen?

To parallelle virkeligheter

Moren har heller ikke en eneste replikk, hun fører den triste tilværelsen sin i det stusselige kjøkkenet; henger opp klesvasken, røyker, tar ned klesvasken, røyker, lager mat, røyker, spiser mat og røyker samtidig, legger kabal, rydder, skurer og røyker. I en parallell virkelighet går sønnen krokrygget omkring og forteller hennes historie, med både sinne og kjærlighet, avsky og ømhet. Og det fungerer godt i de øyeblikkene morens bevegelser etablerer en dialog med sønnens ord. For eksempel når han forteller at hun var totalt blind for hans lidelser under oppveksten og moren legger agurkskiver over øynene. Men andre ganger blir det litt monotont.

Husjord spiller med resignert avmakt, og det begrensede spillerommet hennes er virkelig kvelende. Vi kan nesten kjenne hvordan det er å leve innesperret av en ektemann, som har lært at å holde kona nede er den mandige måten å behandle henne på. Likevel savner jeg sider ved moren som er til stede i boken, særlig hennes opprørskhet (når hun blir fly forbanna hver gang sønnen ikke er grei mot henne) og hennes humør (når hun tross alt klarer å le både av seg selv og hele «møkkalivet» deres). Det er jo nettopp disse sidene som forklarer at det til slutt går noenlunde bra. Det er herfra hun tar styrken, den styrken Kjartan Fløgstad savnet i Louis’ første bok, og som jeg sporer både i mor og sønn (men kanskje ikke i faren). Den er urokkelig, man må bare finne tilbake til den.

Og det er akkurat det jeg tror både bok og forestilling egentlig handler om, om å finne tilbake til den styrken som en gang var der, før den ble kjørt i senk av global nyliberalisme. Jeg er ikke i tvil: Dette er viktig teater som det er verdt å se. Ingen er egentlig immune mot disse strukturene.

(Publisert 19.02.2023)