Å se en verden i et sandkorn

fieldworks ble etablert på begynnelsen av 2000-tallet, og har gjennom en årrekke laget

until

Konsept og koreografi: Heine Avdal og Yukiko Shinozaki

Lyddesign: Johann Loiseau

Lysdesign: Eirik Lie Hegre

Dramaturgi: Anette Therese Pettersen

Management: Bob Van Langendonck

Dansens Hus, 1. februar 2024

Oktoberdan, 25. og 26. oktober

forestillinger som har blitt vist både i Norge og internasjonalt. Kompaniet, som består av koreografene og danserne Heine Avdal og Yukiko Shinozaki, er kanskje mest kjent for sine stedsspesifikke forestillinger, blant annet på supermarkeder, og i kontorlandskaper, konsertsaler og naturen. De siste årene har Avdal og Shinozaki vendt tilbake til scenerommet med jevne mellomrom, noe de også gjør i until – på finurlig og storslagent vis.

Postmoderne dans

Idet jeg passerer Dansens Hus, på vei inn til forestillingen, ser jeg til min overraskelse at scenerommets svarte blendingsgardiner er åpne, og at utøverne Andrea Barrett, Lisa Colette Bysheim, Tale Dolven, Ingrid Haakstad, Trine Lise Moe, Sigrid Kittelsaa Vesaas og Shinozaki forbereder seg, som om forestillingen allerede har begynt. Inne på Hovedscenen står utøverne klare langsmed veggene og betrakter publikum. Det at jeg kan se tilfeldige forbipasserende utenfor, gir meg en opplevelse av et scenerom i kontakt med omgivelsene. Utøverne åpner forestillingen i ekte, postmodernistisk stil; barbent og kledt i hverdagslige kostymer. De går i baner rundt i rommet, gjør en og annen forsiktig gest med armene eller små len med overkroppen i stillhet, mens de ser på og lytter aktivt til hverandre. Barrett bidrar med mer eksplosive bevegelseskvaliteter og løser opp den noe avventende stemningen. De samles på linje helt forrest og ser på publikum før de gjør en gruppeklem – og idet jeg lurer på hvor forestillingen er på vei, utfører utøverne et kort sceneskift der blenderne dras for vinduene, sceneteppene slippes ut og det blir helt mørkt.

Kvinnelig underliggjøring

Tittelen until dukker opp som en lysende skrift, svevende rundt i rommet. En svak elektronisk dur som minner om en flyalarm kommer på og tilfører noe ubehagelig til situasjonen, før lydbildet forskyves over i noe mer natur-aktig og harmonisk. En spot lyser opp et lite, avgrenset område av scenegulvet som Haakstad entrer med håret først. Hun setter seg i en tilbakelent posisjon mens en usynlig vind beveger håret hennes. Jeg tenker på hvor mange forestillinger jeg har sett der kvinner gjennomgående dekker til ansiktet med sitt eget hår. Her er det imidlertid nok med et enkelt bilde, som varer lenge nok til å ha en underliggjørende effekt.

Scenerommets tre gardinbelagte vegger lyses opp, og flere utøvere kommer til syne. Bysheim stiller seg frontalt, og med et åpent blikk setter hun i gang en dans med hendene. Lydbildet beveger seg fra pianoklimpring til knirkende dører, mens utøverne passerer ut og inn mellom sceneteppene. De interagerer litt med hverandre før de fortsetter med sine individuelle prosjekter, som om de dekker over noe som har skjedd på et tidligere tidspunkt. I fantasien min begynner kvinnelige ofre fra ulike krim-serier å dukke opp – og jeg ser for meg at det er disse kvinnene som nå har gjenoppstått for å skape sitt eget mystiske univers der kun de vet hva som foregår.

Rytmisk timing

fieldworks kunstneriske signatur kan kanskje best beskrives med et utvidet koreografibegrep der alle elementene i rommet er like viktige. Selv om dette er blitt regelen heller enn unntaket for samtidsdansere av i dag, er det få som forfølger dette like konsekvent som Avdal og Shinozaki. Lyset bidrar kontinuerlig med å skape nye bilder, som når utøverne navigerer en «lystråd» rundt i rommet i mørket, eller når de øverste lysradene på alle tre sider av scenen får et konsertliknende, mektig lys. Lyden bidrar med å skape nye stemninger og innehar både tydelige og mer forvrengte referanser, som kakofonien fra et orkester som gjør seg klar, fløytespill, samt noe som høres ut som et lydspor avspilt baklengs. Og selv om det stort sett ikke benyttes rytmisk musikk i forestillingen, er både dansen og komposisjonen likevel til tider svært rytmisk orientert, noe som gir et ganske unikt presisjonsnivå når det gjelder timingen mellom de ulike elementene.

Fra en mer nøytral ansiktsmimikk skjærer utøverne plutselig grimaser, beveger seg i rykk og napp, og spretter rundt som i en improvisasjonsbasert Rosas-koreografi. På denne måten slippes konsentrasjonen som har blitt bygget opp gjennom forestillingen, samtidig som «utbruddet» ikke varer for lenge før det strammes til igjen, noe som gjør at spenningen holdes oppe.

Uventede vendinger

Utøverne setter seg på gulvet i ulike posisjoner og ser på publikum – en av mange situasjoner i forestillingen der det kjennes ut som om hva som helst kan skje. Sakte, men sikkert løfter hver av dem et ben opp fra gulvet, noe som gir en skjevhet i kroppene. Sølvbukse-kledte Vesaas lukker ett øye. Bildet er uspektakulært og nedpå, samtidig som det er underlig og poetisk. Mot slutten av forestillingen hviskes setningen «I am not strange, I am simple, what am I?» mens jeg kan skimte utøverne på scenen i mørket. Et rocke-inspirert lydbilde kommer plutselig på og de utfører en synkrondans med hendene – en dans som ender ved lysbryteren for å signalisere at forestillingen er slutt. I dagene etter forestillingen tenker jeg at hver nye scene som ble skapt var som et fullendt univers i seg selv slik en film kan være – en opplevelse av presisjon og nødvendighet som er minimalistisk dansekunst på sitt beste.

Publisert 25.10.2024