Å skjende for å bevare

Under Quartfestivalen i 2004 hadde Fuck for Forest (FFF) sex på scenen under en konsert med bandet The Cumshots. Det ble stor

dyrene i afrika

Av Erlend LoeSkuespillere/regi: Lars Halvor Andreassen, Amalie Ibsen Jensen, Sebastian Skytterud Myers, Maria Agwumaro, Thomas Gallagher, Didrik Hagberg

Produsenter/dramatisering: Lars Halvor Andreassen, Amalie Ibsen Jensen, Sebastian Skytterud Myers

Scenografi/lys: Eilif Fjeld Teisbo og Lars Halvor Andreassen

Musiker/komponist: Magnus Skaug

Produsert av Feil Teater i samarbeid med Vega Scene, urpremiere 19. august 2022

oppstandelse og gruppa fikk så mye juridisk trøbbel at de flytta til Berlin. FFF er en miljøaktivistisk gruppe som finansierer aktivitetene sine gjennom salg av pornografisk materiale. Hvordan dette egentlig hjelper til med å bevare regnskogen er litt uklart. Det er nå mange år siden stuntet på Quartfestivalen, men det kompromissløse, fandenivoldske og sjokkerende ved det huskes. Det var rått og rett på sak. Noe annet er det med Erlend Loes roman Dyrene i Afrika fra 2018 og forestillinga som er bygd på den, selv om et fjernt slektskap med FFF kan spores. Fjernt fordi det absolutt ikke er ekte sex som vises, her illuderes alt, men likevel fins det et idemessig slektskap. Dette er mer pusete og ullent på et vis. Dette er ikke sikkert vi husker disse like godt som FFF.

Forberedelse til aktivisme

Feil Teater har skåret Dyrene i Afrika inn til beinet. Kanskje de har skåret bort så mye kjøtt fra romanen at det ikke er så mye igjen å koke suppe på, men det fungerer forholdsvis greit at all bakgrunnsinformasjonen om de fem hovedkarakterene i gruppa ikke er med. Det er litt Fuck for forest-aktig at de på et vis går rett på sak. Publikum sitter i en halvsirkel rundt scenen på Vega Scene. Musiker Magnus Skaug sitter med el-gitaren sin på en liten oppbygning bak. En liten «knaus» eller stor stein ligger foran på scenen. Planter og strå står rundt omkring i blomsterpotter. Gulvet er rødt. Forheng midt bak på scenen lager et slags telt som blant annet brukes til live-animasjon underveis. Monitorer eller skjermer står foran publikum slik at vi kan se skrift og animasjoner der. Det er scenerøyk i rommet når vi kommer inn og Maria Agwumaro står på scenen med et vokalt materiale det ikke er helt lett å få med seg og det er kanskje heller ikke meninga.

Venner møtes på et dyre-etisk foredrag

En professor (Maria Agwumaro) holder foredrag om dyreetikk i Oslo. Her møtes hovedpersonene første gang. Det er Vidkun som lenge påstår at navnet hans ikke har noe med krigen å gjøre, Sperber som vet mye om mammutbein og holder på med sin tredje doktorgrad, Hektor som er seriebokforfatter, Bob som er en stille type vi ikke får vite noe om, og så er det Lise Løvenskiold. Lise framstår raskt som gruppens leder etter at hun spør professoren om det er bedre på helt generelt grunnlag, rent hypotetisk-filosofisk, å ha omgang med dyr enn å drepe dem. Det sier professoren at det helt klart er. Det er mye mer etisk bærekraftig å ha omgang med et dyr enn å drepe det. Men om det er etisk forsvarlig kan diskuteres, mener hun. Uansett – de fem møtes og Selskapet for skjending av eksotiske dyr er etablert.

Fuck and release

Lise får kontakt med en familiebedrift i Kenya som kaller seg Fauna Fuckers som praktiserer noe de kaller Fuck and release. Her treffer stykket noe av det jeg gjerne skulle sett mer av, nemlig mer bitende satire som mer målrettet treffer oss. Nå kan det jo hende at Fuck and release er noe enkelte driver med – hva vet jeg, men jeg vet hva Catch and release er, og vi kan lett assosiere til det her. Det er en vederstyggelighet som enkelte sportsfiskere driver med og som rett og slett er dyremishandling. Store fisker fiskes for så å slippes fri igjen etter at de har kjempet for livet i lang tid med en krok i kjeften til sportsfiskerens forlystelse. Dette er vanlig turistindustri for bedrestilt middelklasse. Familiebedriften i Kenya bedøver i hvert fall de store dyrene først før økoturistene får ha seg.

Så søtt at du blir kvalm

Erlend Loe har i flere romaner i forfatterskapet sitt skrevet om mennesker i eksistensiell krise og det å finne mening i en verden der alt allerede er ferdig etablert, et samfunn der det meste er trygt og ufarlig. Han beskriver norske middelklassemennesker på en lun og humoristisk måte med et litt barnlig og søtlig språk. Jeg humrer ofte når jeg leser romanen, ikke så mye når jeg ser forestillinga, men jeg smiler av den. Det er søtt, og skuespillerne er gode, og de er fine og sjarmerende i pelskostymene sine. Den manuelt drevne safarijeepen med søt, barnlig dekor på, er litt Kardemommeby-aktig. Konvoluttene vi får billettene våre i har et håndtegnet afrikansk dyr på seg – søtt det også. Menneskene i stykket har sine skrudde personlige lengsler og lyster som driver dem mens de prøver å kamuflere dette som et forsøk på å avverge klimakatastrofen. Det er litt som strategien i Giovanni Boccaccios Dekameronen der bedrestilte isolerer seg under pandemikatastrofen Svartedauden og får tida til å gå mens man forteller hverandre smått erotiske historier og venter på at det hele skal gå over.

Egentlig ikke noe håp for menneskeheten

I Feil Teaters versjon av Dyrene i Afrika er det egentlig ikke noe håp om at verden skal reddes. Her lunter vi lunt og trivelig mot jordas – eller heller menneskenes, undergang. I Loes roman forteller en slags epilog oss hva som skjer med romankarakterene videre. I forestillinga er denne epilogen utvidet til å handle om hva som skjer med jorda etter at menneskene er utrydda. Og det er ingen egentlig fare, for verden går jo videre uten oss. Tider skal komme, tider skal henrulle. Jorda kommer til å ødelegges og gjenoppstå igjen og igjen. Liv vil oppstå på nytt i all evighet, forteller Feil Teater i rulleteksten vi kan lese på monitorene. Menneskeheten er det bare å trekke på skuldrene av. De holder nå på med sine skrudde prosjekter – fuck for klima – yeah right.

(Publisert 20.08.2022, oppdatert med faktaboks 23.08.2022)