Alene i verden

Det er Chris Nietvelt som spiller den navnløse hovedpersonen som har vært enke i to år og har to voksne døtre. Kusina hennes og mannen har invitert henne til ei jakthytte i fjellene. I boka er det i Alpene i Østerrike. Kusina og mannen tar en tur til landsbyen som ligger i nærheten, men kommer aldri tilbake, for i løpet av natta er det kommet opp en transparent og solid mur – en vegg. Den lukker jakthytta og et stort naturområde inne. På utsiden av veggen ser alle mennesker og dyr ut til å være døde. Nietvelt bærer rolla på brilliant vis.

Robinsonade

Kvinnen er en overlever, mennesket er en overlever. Hennes beste venn og støtte blir hunden Luchs. Og hun har ei ku og en katt. Hun har sin egen kropp og hun har noe kunnskap om hvordan hun skal klare seg. Hun setter poteter og skyter vilt. Når vi møter henne, er det gått to og et halvt år. Det er vinter og hun har bestemt seg for å skrive ned historia si på det hun kan finne av papir.

Boka, med originaltittelen Die Wand, er en moderne klassiker. Den kom ut i 1968 og er hovedverket til den østerrikske forfatteren Marlen Haushofer. Den er blitt sett på som et viktig feministisk verk der en kvinne frigjør seg fra et patriarkalsk samfunn. Dette er et verk som kan leses på mange måter. Det handler om menneskelig isolasjon. Det er blitt sammenlignet med Glassklokken av Sylvia Plath. Det kan leses som en beskrivelse av depresjonssymptomer. I dag er sjølberging, isolasjon og kriseberedskap noe alle dessverre er opptatt av. Angsten for ei alvorlig krise rammer bredt. Veggen er både mobilisering og trøst.

Av jord er du kommet

Scenen på ITA (International Theater Amsterdam) er firkanta. Publikum sitter i amfi på alle fire sider. I midten er golvet dekket av mørk jord, rammet inn av en karm med lysrør. Glassveggen illustreres av høye, harde, men dumpe smell når kvinnen slår eller sparker i den usynlige veggen. Vi kjenner de dype lydene i kroppen som vibrasjon. Lydene understreker ensomhetsfølelsen, hun er helt alene. Dyrene hun har sammen med seg, illustreres gjennom ei kubjelle og et kattehalsbånd. Rådyrslakt er frakken hun snurrer sammen til en bylt og bærer over skuldrene. Hunden er usynlig til stede, og av og til gjør hun ham fysisk gjennom å forme ham av jord. Som død er han en haug med jord. Nietvelt jobber med jorda. Hun har en slags trespade som hun jobber i potetåkeren med og som hun slår gras med. Arbeidet er systematisk utført. Nietvelt jobber så hun svetter og puster tungt. Dette arbeidet er livsnødvendig, uten maten hun dyrker til seg og dyra, vil hun ikke overleve. Det systematiske arbeidet med å stelle jorda – som her ser ut som mørk sand – minner også om buddhistiske ritualer, der raking av sand i bestemte formasjoner, er religiøs praksis og meditasjon. Kvinnen er uløselig knyttet til jorda. Nietvelt forteller historien sin like mye til seg selv som til oss. Hun er adskilt fra menneskene, men hun er ikke adskilt fra sitt menneskelige behov for å uttrykke seg, sitt behov for å ordlegge erfaringer, tanker og handlinger.

Kvinner

Eline Arbo som siden 2023 har vært kunstnerisk leder ved ITA, har flere ganger adaptert både romaner og diktverk med sterke kvinnelige protagonister. På Nationaltheatret har hun satt opp både Jane Eyre av Charlotte Brontë og ikke minst vist Arne Garborgs Haugtussa. Nylig regisserte hun Årene av Annie Ernaux på The Almeida i London. Alle handler om kvinner som kjemper i en patriarkalsk verdensforståelse. Kvinnen i Veggen er godt voksen – i boka er hun i slutten av 40-årene, og det ble sett på som ganske gammelt i 1968. Chris Nietvelt er født i 1962. Tradisjonelt er det ikke så mange roller for den aldersgruppen hun representerer. Det er nok ikke bare jeg som savner flere oppsetninger med voksne kvinner i hovedrollene. Arbo diskuterer i oppsetningene sine hva det vil si å være kvinne. I Veggen sier hovedpersonen blant annet at hun ikke har særlig sympati for den kvinnen hun var før – en kvinne som strevde hardt med å passe inn og for å hele tiden se yngre ut enn hun var. Men at hun ikke vil dømme henne for hardt. Hun var jo skapt av sine omgivelser, uten så mange muligheter for å bevisst forme sitt eget liv. Oppsetninga har et tidløst preg, men akkurat dette plasserer den litt tilbake i tid, til et samfunn der kvinner ikke hadde noen frihet til å forme hvem de ville være.

Natur

Eline Arbo er fra Tromsø. Norske jeg treffer i Nederland savner ofte natur, og har et annet forhold til natur enn man har her – det finnes jo egentlig ikke natur i Nederland. Marlen Haushofer ble født i et landlig område i Østerrike. Både Arbo og Haushofer har kanskje til felles et forhold til natur som noe kjent og grunnleggende for menneskelig eksistens. Den fysiske jorda som fyller scenen er et svært godt grep, det viser at naturen ikke er noe du kan slippe unna. Naturen er brutal og skremmende – og den er livsnødvendig. I forestillinga er et voldsomt uvær komponert av scenerøyk, store lamper og lysbommer som senkes ned fra det høye taket, og det er strobelys og skarpe smell og lyder. Kjære dyr dør – det er naturens gang. Og stykket understreker, gjennom kvinnens handlinger, samspillet med naturen for egen overlevelse som art. Det er liv og død og årstidene som går sin gang.

Vandrer over tåkehavet

Et par steder i forestillinga sprøytes det scenerøyk ut over det mørke sandkvadratet. Det minner om snølagt jord, men kommer også til å minne om Caspar David Friedrichs maleri «Vandreren over tåkehavet» fra 1818. Et verk som er veldig kjent i kunsthistorien og som er sitert mye. Det norske, ikoniske Theodor Kittelsen-bildet der en ung gutt ser Soria Moria slott i det fjerne over tåkehavet, er i slekt med det. Men altså bare gutter og menn som hovedpersoner. Her står endelig kvinnen selv som denne ensomme vandreren. Chris Nietvelt som kvinnen, ser bestemt, målbevisst og alvorlig ut. Det hun har notert ned i vintermånedene som en dokumentasjon på livet sitt, gjentar hun gjennom monologen. Hun forteller, av og til messende, ofte monotont som for seg selv, men hele tida intenst og nært og berørende. Hun utvikler seg gjennom de realitetene hun lever i, hun transformeres og forsoner seg med livet sitt: «Minner, sorg og angst vil være der, og hardt arbeid så lenge jeg lever». Arbos lavmælte og intense oppsetning av Veggen fortjener et stort publikum, gjerne også i Norge.