Alt er ett, ett er alt

Eirik Blekesaune er en erfaren scenekunstner. Han har vært med i mange av Verdensteatrets produksjoner opp gjennom årene. I tillegg til å være

LOGOS PNEUMA

Regi: Eirik Blekesaune

Komponist og musiker: Espen Reinertsen

Dramatiker: Finn Iunker

Dramaturgi: Ine Therese Berg

Lys: Jean Vincent Kerebel

Utøvere: Marika Enstad, Jon Tombre, Øyvind Borgemoen Lyse

Black Box Teater, store sal, urpremiere 3. juni 2021

musiker og kunstner er han utdannet dataprogrammerer. I Verdensteatrets produksjoner har han blant annet jobbet med å skape elektromekaniske skulpturer.

Objekt, lyd, mørke

Under åpningssekvensen skapes lyd fra en saksofon om til rop og ekko. Noe beveger seg i mørket på scenen. Lyset går langsomt opp. Det er to høye rektangulære objekter som danser. Objektene ligner på høye skap. Et menneske inni konstruksjonen styrer bevegelsen. Vi hører små knirk fra objektene som beveger seg. De er bygd av tre og har svarte forheng rundt seg som svinger i dansen. Knirkene integreres i den bearbeidede saksofonmusikken. Hender kommer til syne fra bak forhengene. Et menneske (Jon Tombre) kommer fram høyt inni den firkantede konstruksjonen.

Objekt, menneske, tekst

Et par steder i verket er Finn Iunkers scenetekst sidestilt med andre sceniske elementer, andre steder er teksten blandet inn i annen lyd og bevegelse slik at den kun framstår som lydfragmenter. Den første teksten som presenteres er en oppskrift på det bibelske brødet Esekielbrød. Det første som må gjøres, beretter aktøren Jon Tombre, er å samle og nøye bearbeide din egen avføring – den skal brukes til å steke det hellige brødet med. Teksten spiller på kontrasten mellom det skitne og det rene. «Esekiels bok» i Det Gamle Testamentet er noe av det mest psykedeliske vi har i verdenslitteraturen. Den inneholder vanvittige visjoner og nærmest science fiction-aktige bilder. Og samtidig altså noe så jordnært og organisk som et brød. Dette brødet er for øvrig blitt ganske populært i det siste og kan kjøpes flere steder. Det bibelske kommer også inn i arbeidet ved bruken av gesten eller håndbevegelsen som står for velsignelse i kristne ikoner (pekefinger og langfinger sammen, tommel til siden). Gesten blir en del av aktørenes fysiske bevegelsesmateriale. På en av sideveggene ved publikum henger det kopier av kristne ikoner med en Jesus-skikkelse på.

Dynamisk dramaturgi

Det sceniske har en dynamisk dramaturgi. Fra den søkende, åpnende og rolige starten på verket, går det etter hvert inn i en voldsom og dramatisk fysisk og lydlig sekvens. Sangen til Marika Enstad og Øyvind Borgemoen Lyse er wagnersk. Lyden er så høy at vi bruker øreproppene vi har fått tildelt ved inngangen, for å unngå hørselsskade og ubehag. Det piskes i golvet med pinner. En av aktørene bærer halvmaske. Lys, lyd og bevegelse gjør at sekvensen kjennes eksplosiv. Hintes det også her til Esekiel og de brutale, nærmest voldelige, religiøse visjonene?

Å balansere motsetninger

Begrepet logos kommer fra gresk og vi kjenner det både fra retorikken og filosofien. I Blekesaunes verk er det den filosofiske betydningen av ordet som er mest aktuell. Her er logos verdensånden, eller det som gjennomsyrer alt. Det som gjør at alt henger sammen med alt. Dette kan virke som et styrende prinsipp i dette arbeidet. Elementene i verket får en sidestilt betydning. Det materielle og det lydlige søkes å balansere. Det organiske og det digitale står ikke som kontrast til hverandre, men danser sammen og gir plass til hverandre. Pneuma blir i filosofien også brukt som et begrep på ånd, men vi kjenner det også som begrepet som brukes i medisin om det som har med pust å gjøre. I stoisk filosofi står pneuma for «livets pust». I en av sekvensene blir dette illustrert ved at Enstad foretar et slags ritual der hun ruller bollestore kuler av et rødt materiale og blåser eller puster på dem. Vi opplever, eller assosierer til, at det skapes liv, men «bollene» er fortsatt like døde og kunstige.

Objekt, menneske, dans

Det er fint å se middelaldrende, voksne kropper jobbe med et fysisk, scenisk bevegelsesmateriale. Det tilfører en helt annen karakter til verket enn om Blekesaune hadde brukt unge, profesjonelle dansere. Det organiske og menneskelige får slik mer tyngde i møtet med det kunstige og digitale. I slutten av stykket bruker de en slags masker som gir dem forstørrede lepper. De kunstige leppene deformerer ansiktene deres, de minner om groteske versjoner av plastisk kirurgi. Det får også aktørene til å minne om gapende fisk. Mennesket og objektet smelter sammen til ett i denne siste sekvensen.

I forhåndsomtalen til stykket kan vi lese om det her jobbes med algoritmer. På hvilken måte man har jobbet med dette kommer ikke helt tydelig fram. Logos Pneuma beveger seg fint på egne bein og står stødig som verk. Det har allikevel et noe enklere preg enn noen av de andre verkene jeg har opplevd med Blekesaune som medkunstner. (Publisert 04.06.2021)