Alt går ikke bra til slutt

Ingmar Bergmans tv-serie på seks episoder – med Liv Ullmann og Erland Josephson i rollene som ekteparet Marianne og Johan – viste i all sin gru

Scener fra et ekteskap

Av Ingmar Bergman
Oversatt og bearbeidet av: Arne Lygre
Regi: Kjersti Horn
Med: Nina Ellen Ødegård og Anders Dale
Scenografi og kostyme: Sven Haraldsson
Lyd og komponist: Erik Hedin
Lys: Trygve Andersen

Rogaland teater, 2. mai 2019

hvor desperat man kan bli av å leve i et skakkjørt kjærlighetsforhold: De to hovedpersonene er stolte, pretensiøse, sjalu, bitre, hovmodige, hevngjerrige, rasende, voldelige og lider av mindreverdighetskomplekser. Men serien skildret også en tro på kjærligheten og de muligheter for vekst som kommer av å knuses.

Året etter premieren på svenske tv-skjermer i 1973 doblet antall skilsmisser seg i Sverige, og man mistenkte at populariteten til tv-serien spilte en viktig rolle i dette. Sannsynligvis var det tidsånden selv som var årsak – den seksuelle frigjøringen og kvinnefrigjøringen var på frammarsj. Men Bergman traff iallfall tydelig en nerve i samtiden.

Jeg var derfor spent på hvordan dramatiker Arne Lygre og regissør Kjersti Horn ville overføre fortellingen til vår samtid, hvor skilsmissestatistikken holder seg høy og man mener forholdene mellom kjønnene iallfall har forandret seg noe siden tidlig 70-tall. I sceneversjonen av 2019, etter MeToo, er det derfor overraskende å oppleve hvor godt Bergmans grunntematikker står seg.

Kitsch

Scenograf og kostymedesigner Sven Haraldsson og regissør Kjersti Horn har tydelig ønsket å skape et hverdags-realistisk univers på Rogaland teaters hovedscene. I første scene tusler ekteparet Johan (Anders Dale) og Marianne (Nina Ellen Ødegård) rundt i leiligheten – hun i en utvasket t-skjorte og hold in-strømpebukse, han i en slapp boksershorts. Hun støvsuger leiligheten med irriterte bevegelser, han pusser tennene i kjøkkenvasken. Man skjønner raskt at disse to har levd sammen en stund og ikke lenger bryr seg om å framstå på sitt mest attraktive for hverandre.

Interiøret består av en umoderne skinnsofa og stressless, hybelkjøkken og billige IKEA-møbler. Dette oppleves ganske forstyrrende. Det er vel usannsynlig at et veletablert middelklasseektepar med to barn har valgt å bo som på en studenthybel? Alle stykkets akter utspilles inne i et stort glassbur uten dører, noe som skal understreke hvor fanget og kvalt man kan føle seg i et ekteskap som ikke fungerer. Den begrensede spilleplassen kan man altså skjønne den kunstneriske begrunnelsen for, men hvorfor man har valgt å kitsche til interiøret forstår jeg ikke.

Når det er sagt blir de fleste innvendinger overdøvet av Ødegård og Dales harmdirrende spill de nesten tre timene forestillinga varer. I starten mates vi kanskje litt vel mye med teskje hvor preget av ledede to er, men etter hvert, når statusforholdet mellom de to skifter og konfliktene gradvis kommer opp i lyset, blir det stadig mer dynamikk i spillet, og de motstridende følelsene begge to sliter med formidles med innbitt presisjon og syrlig humor.

Tortur

Siden Rogaland teaters versjon av Bergmans stykke ikke inneholder pauser og skuespillerne aldri beveger seg ut av glassboksen, får jeg assosiasjoner til performancer hvor aktørene er på utstilling over lang tid. I tillegg blir de to «laboratorierottene» Marianne og Johan satt ekstra under lupen, i form av at to kameramenn filmer alle deres bevegelser, og ansiktene til de to projiseres opp på bakveggen. Slik gjenskapes noe av effekten fra tv-serien, der mye av spenningen ligger i close up-bilder av Ullmann og Josephsons presise mimikk. Spesielt Ødegård kan på sitt beste tåle en sammenligning med disse stjerneskuespillerne, der hun foran øynene på oss mestrer å få blodskutte øyne av de kvalene karakteren hennes går igjennom. De håndholdte kameraene fanger det hele opp og skaper et rastløst og dogmefilm-aktig preg.

Selv om fortellinga om ekteskapet slik den presenteres på scenen strekker seg over nesten 20 år, gir det en kvelende effekt at skuespillerne er fanget i glassburet og under kontinuerlig observasjon fra oss i publikum hele den sceniske tiden. Konstant overvåkning er et kjent torturredskap. At alt utspiller seg i «akvariet» er altså effektfullt, men kanskje ikke alt for nyskapende.

Et annet element som er med på å understreke den kvelende stemningen, er den repetitive musikken. Her er det mye følsom og gjentagende klimpring i moll på et sprukkent piano. Siden det går inflasjon i denne typen musikk både i norsk film og teater, tenker jeg det først er nok et klisjéfylt grep. Men i dette gjentagende har musikken faktisk en forsterkende effekt på vår opplevelse av den voksende aggresjonen mellom de to på scenen, siden den hersens pianoklimpringa liksom aldri tar slutt. I senere scener varieres musikken noe, for eksempel til mer improviserte toner. Og i bruddscenen er det dørgende stille. Så åpner jeg for at den klisjefylte musikkbruken er valgt med omhu.

Men når den sentimentale, repeterende pianomusikken vender tilbake i siste scene, kombinert med flere andre tilsynelatende uengasjerte regigrep, blir jeg igjen i stuss. Mer om slutten senere.

Kulturmenn og kvinnekraft

Når man ser Bergmanns tv-serie i dag opplever man Johan-karakteren som helt ulidelig kulturmann, pretensiøs og selvoppslukt, og blottet for interesse for hvilken innflytelse hans utroskap og brudd med Marianne vil ha på barnas liv. Jeg hadde regnet med at dette i tråd med et mer moderne mannsideal ville bli kraftig nedtonet i Horn og Lygres versjon, men en slik demping er bare antydet. Og det er overraskende hvor godt det funker i en moderne setting!

Kulturmannen, glorifiseringen av mannens overlegenhet og synet på mannen som seksuelt rovdyr eksisterer fortsatt i dag, mens det nå kanskje er noe mer desperat over slike livsanskuelser (som blant annet leder til såkalte incel-subkulturer). Det politiske stikket Bergman la inn allerede i 1973, er at det er når Johan aksepterer at han ikke ble den storkaren han hadde sett for seg å bli og viser en slags ro i sin sårbarhet, at det blir enklere for Marianne å elske ham. Når Johan slik tar steget ned fra pidestallen er det også lettere for ham å se og åpne seg for Marianne. Marianne på sin side har tatt steget opp fra sin ydmyke underdanighet, har akseptert sitt raseri, og er tryggere på egne ønsker og behov – og slik blir det lettere også for henne å elske og bli elsket. Budskapet om at man må være likestilte for å kunne oppleve kjærlighet («kjærligheten kan kun eksistere i et klasseløst samfunn» - slik Engels blir sitert i programheftet), har vel like stor sprengkraft i dag – all den tid det fortsatt er sterke krefter som forsvarer gamle kjønnsrollemønstre.

Anders Dale skaper langt på vei en troverdig figur som moderne Kulturmann, og også han klarer skiftet til mer elskverdig når han aksepterer sin sårbarhet. Det er rørende.

Faller sammen

Men mye kollapser dessverre i siste scene. De to skuespillerne gjør en imponerende innsats i å holde oppe trøkket, men her er det tatt rare valg både manus- og regimessig.

Der de tre første aktene var dominert av spill foran live videoprojeksjoner, mens det kun er de to skuespillerne, uten video, som bærer den mest opprivende scenen, avsluttes det hele med kun live nærbilder av Ødegård og Dales fjes. Her er det som om Lygre plutselig har ønsket å putte alt som er igjen fra Bergmans manus inn den siste dialogen. Hele samtaler mellom for eksempel Marianne og moren og mellom Johan og en elskerinne han bryter med, som blir spilt ut sammen med andre skuespillere i tv-serien, blir her gjenfortalt av Marianne og Johan. Selv om det ikke er usannsynlig at par forteller hverandre om ting de har opplevd, gir det her en følelse av at alt skal med– en Donald Duck-aktig fortellermåte. Scenen blir igjen akkompagnert av den repetitive pianomusikken, som attpåtil blir forsterket av svulstig «englekorsang» – og snøfiller som faller og faller. Siste akt er etter mitt syn den sterkeste i Bergmans tv-serie. På Rogaland teater blir det bare sentimentalt fortellerteater som iallfall får undertegnede til å vri seg i stolen og håpe at det hele snart er over.

Og det er virkelig synd, for fram til da er både de hverdagslige utmattelsene og de mer betente konfliktene mellom ektefellene skildret med presis regi og skuespill som skaper gjenkjennelse hos alle oss som har vært i parforhold hvor ikke alt går på skinner. (Publisert på shakespearetidsskrift.no 5. mai 2019)

Nummer 2-3 2019