Anarkistisk aftenunderholdning

Trond Reinholdtsens Ø-forestillinger har i min bevissthet lenge hatt lignende status som den

The Chosen ones

Trond Reinholdtsen/Den Norske Opra

Med: Snorre Hvamen, Tobias Schülke, Sara Li Stensrud, Øystein Hvamen Rasmussen, Kai Johnsen, Jøran Rudi, Maria Sofia Rizzi, Léonie Rossel, Niklas Adam, Harald Kolaas, Leonie Stalder, Gratianne Lagauzère

Komposisjon og operadirektør: Trond Reinholdtsen

Black Box teater/Ultimafestivalen, 13. september 2024

mystiske invitasjonen femtiåringen Harry Haller kommer over i Herman Hesses roman Steppeulven (1927): «Anarkistisk aftenunderholdning! Magisk teater! Adgang ikke for enhv…»

De har fremstått som relativt utilgjengelige både i fysisk og åndelig forstand. Og da Black Box teater i samarbeid med Ultimafestivalen annonserte visning av The Chosen Ones, som lokker med et eksklusivt innblikk i livet til «The Followers of Ø», var det med et svært begrenset antall billetter. Var man ikke så heldig å få billett var det riktignok mulig å troppe opp på teatret og sette seg på venteliste. Siden visningen varer i fem timer, kunne man regne med at enkelte ville falle fra etterhvert og gi plass til nye skuelystne.

Videovisning

Navnet, The Chosen Ones, henspiller på tolv utvalgte observatører som har fått lov til å besøke den egenkonstruerte landsbyen som «The Followers of Ø» bebor på en eng i Värmland. Utstyrt med hvert sitt hodekamera har de deltatt på et innendørs og utendørs liveshow bestående av flere episoder som formidles til publikummet på Black Box fra tolv TV-skjermer med tilhørende hodetelefoner. Her kan man følge de ulike deltakernes opplevelser og høre hva de kommenterer og samtaler med sine medobservatører om underveis. En ukommentert, redigert versjon vises samtidig på storskjerm, med lyd fra høyttalere i rommet.

Den Norske Opra

Reinholdtsen er utdannet sanger og komponist, og er blant annet kjent for konseptuelle orkesterverk med teoriformidling inkludert via powerpoint. Som et alternativ til operaen i Bjørvika grunnla han i 2010 Den Norske Opra, der han satte opp egenproduserte og egenkomponerte opraer for en meget engere krets i stua si i leiligheten i Gamlebyen. I 2015 flyttet opraen til Värmland, og han begynte å produsere opra-serien Ø, der deler er blitt vist blant annet på tidligere Ultimafestivaler og som del av prosjektet MOToffentlighet i 2016. Serien er publisert digitalt på youtube.[1] For et teaterpublikum er han nok aller best kjent gjennom sitt nære samarbeid med Vinge/Müller, der han står for musikk og komposisjon til forestillingene.

Handlingen

Ø-serien handler om tre individer født gjespende og isolert i en kjeller hvor de fordyper seg i teori, matematiske formler, Kabbalah, alkymi og prima materia i et mislykket forsøk på å skape en ny verden. De er sterkt i opposisjon til den utenfor, som de kaller systemet. Et utvalg personasjer herfra og derfra som har oppdaget Ø-videoene på internett, samler seg for å bidra. De kaller seg «The Followers of Ø», og utgjør et kollektiv. Der Øer teori, er de praksis: De setter i gang med å bygge en operalandsby med lager, fabrikk, kulp og alt man ellers måtte trenge i et samfunn. Litt senere, i Alpene et sted, hører en gruppe einstøinger en mystisk sang fra «The Followers of Ø». De bestemmer seg for å oppsøke dem, og håper at de vil bli tatt vel imot. De vil ikke være einstøinger lenger, men følgesvenner.

The Chosen Ones er en vandreforestilling der vi blir presentert for dette universet i episodiske utdrag. Hvis det finnes en overordnet handling og rød tråd gjennom det hele er den vanskelig tilgjengelig for en som ikke kjenner universet godt fra før. Sånn er det jo gjerne også i ordinære operaforestillinger, og på samme måte er det ikke egentlig så farlig om man detter litt ut av handlingen underveis. For hovedattraksjonen, de storslåtte, velsmurte ariene, får man med seg uansett.

Filosofi og byggeskum

Sjangermessig ligger opraen nær figurteatret, med et mangslungent og fargerikt visuelt uttrykk: Kostymer tråklet sammen av gamle stoffrester og blondegardiner; gigantiske masker laget av pappmasjé, fugeskum og skumgummi med hull til nese og munn; malte papprekvisitter; plakater med forklarende tekst, slagord og filosofiske sitater. Jeg er usikker på om Reinholdtsen står for alt det skapende arbeidet i forestillingen – tekst, musikk, regi, kostymer, masker og scenografi alene – og de som ellers er kreditert kun er med som utøvere?

I tre av scenene gjennomgås de siste 400 årenes historie i Tyskland, Russland og Frankrike fra et revolusjonært arbeiderklasseperspektiv, med referanser til fordums teoretikere som anarkisten Pierre Joseph Proudhon (1809-1865). Slike eksplisitte teorireferanser er et sentralt virkemiddel i Reinholdtsens arbeid, som han bruker for å sikre at publikum skal få med seg poenget. Det er lurt – en inkluderende gest i et ellers ganske eksklusivt konsept.

Tolv synsvinkler

Visningen finner sted på Black Box’ Lille scene, der scenegulvet er dekket av smale, sorte benkeputer som publikum kan sette seg på. I front har vi en storskjerm, mens tolv passe store flatskjermer dekker sidene til venstre, høyre og bak oss. Foran hver flatskjerm ligger det hodetelefoner som man kan ta på seg om man ønsker å fokusere spesifikt på en av de tolv utvalgtes synsvinkel og opplevelse. Hodetelefonene lekker litt lyd der de ligger på gulvet, så når det skjer noe høylydt på en av flatskjermene (og noe mindre høylydt på storskjermen foran) påkalles det nærliggende eller –sittende publikums oppmerksomhet til det som pågår på akkurat denne skjermen.

Kroppslige realiteter

Når man ikke er et barn lenger er det er grusomt å skulle sitte på en benkepute på gulvet i fem timer uten noen støtte for ryggen. Midt i rommet tårner en haug av løse pynteputer som til å begynne med har et visst skulpturelt preg, som scenografi. Nå forsvinner de en etter en og blir hodeputer, ryggputer etc. for et mer eller mindre desperat middelaldrende publikum. Snart ligger vi horisontalt kveilet om hverandre og følger skjermene nedenfra, bedagelig lite mobile. Det innebærer at vi i liten grad flytter oss rundt for å titte inn på de ulike perspektivene som presenteres på de tolv flatskjermene, slik vi oppfordres til. De fleste holder seg til den redigerte fellesversjonen på storskjerm.

FOMO

En annen grunn er at det er vanskelig å følge med på flere ting samtidig, og handlingen på den store skjermen tar mest oppmerksomhet. Når jeg likevel titter innom og fengsles en stund av et fengende sangnummer om kvalitet og kvantitet på flatskjermen ved siden av meg, har jeg gått glipp av noe på den store skjermen, mens scenen jeg allerede har sett på den lille snart kommer opp på den store. Poenget med å følge scenene på de mindre flatskjermene er at vi kommer tettere på individene blant de tolv utvalgte og deres kommentarer og interaksjoner med «The Followers of Ø». Det er gøy, men en generell fear of missing out får i alle fall meg til å prioritere den mer spektakulære presentasjonen på storskjermen foran oss.

Underveis blir vi servert pølser og fyrstekake, det vil si skolebrød delt i to med sjokoladesaus oppå. Det er lov å gå ut i baren og kjøpe med drikke. Etter noen timer har flere i publikum gitt opp forestillingen og blir sittende i baren og sosialisere, uforståelig nonchalant. Selv forsøker jeg å gjøre pausene kortest mulig, så jeg ikke skal gå glipp av noe.

Overskudd av alt

Ja, forestillingen er lang, med ymse kvaliteter og ujevn intensitet. Der er både langdryge og intense partier; forstyrrende og medrivende; irriterende og storslagne. Men for å oppleve disse kvalitetene er det er nødvendig å være hengivent til stede; hengi seg til tiden det tar. Idet jeg nesten dupper av et øyeblikk kommer det for eksempel en praktfull rant om mat, spiselig og uspiselig, ut av det blå. Jeg er vidunderlig tilfreds med å være der.

Publisert 20.09.2024