Av måneskinn kommer det en hel del

Min farmor var litt rørete på sine gamle dager. Men fremdeles interessert i alt som foregikk, og meddelsom. Da Arild Brinchmanns legendariske NRK-

av måneskinn gror det ingenting

etter Torborg Nedreaas’ roman

Dramatisert av Ranhild Hiltog Torborg Nedreaas

Reg, bearbeidelse og lysdesign: Miriam Prestøy Lie

Scenografi og lysdesign: Tora Troe

Dramaturg: Idun Vik

Den Nationale Scene, Malersalen, 8. mars 2024.

serie Av måneskinn gror det ingenting gikk på skjermen i 1987, spurte farmor meg oppglødd en dag: «Ingvild, har du sett det siste som går på TV, den serien, den der… ‘Av måneskinn kommer det ikkeno’»?

Kompromissløs forfatter

Torborg Nedreaas hadde nok ikke vært så opprørt over farmors tittelrot, jeg gjetter på at hun hadde vært glad for engasjementet. Jeg husker selv hvor oppsiktsvekkende fæl denne innspillingen var, på en god måte. At Nedreaas hadde skildret selvpåførte aborter, og omkostningene ved disse, allerede i 1947, var utrolig. Så kan man si at aborter nok er like gamle som kvinnen selv, men likevel – å snakke om det i offentligheten er av nyere dato. Å beskrive metoder med strikkepinner, som tilfalt dem som ikke hadde råd til mer medisinsk forsvarlig behandling, må fremdeles sies å være tidlig å gjøre i 1947. Torborg Nedreaas var en modig og kompromissløs forfatter.

Det passer seg selvsagt at DNS’ oppsetning av Av måneskinn gror det ingenting hadde premiere på kvinnedagen. Belastningen på kvinnen har historisk sett vært stor, og belønningene færre. Kvinnen er underbetalt, underbelyst, undervurdert, kvinnen har det såkalt passive underlivet, men som er tvunget til å være den aktive part når det handler om å bære frem og føde et barn, eller å ta det vekk. Kvinnen er overrepresentert når det gjelder helseplager som ikke har noe navn, ganske enkelt fordi vi ikke gidder å feste noen betegnelser på sykdommer som bare angår kvinnen.

Dette låter surmaget, men magen er også kvinnens område. Der lever det nye livet, eller der dør det. Dette kunne gjøre mannen maktesløs, kan man innvende, men det har jo ikke vært helt slik, noe Miriam Prestøy Lies oppsetning viser. På scenen i Malersalen står to personer: Kvinnen (Ida Klem) og Mannen (Jonas Nielsen). Kvinnen gjennomlever sine kriser, mens mannen sitter bortvendt og pleier sine tangenter.

Kvinnen, i Ida Klems skikkelse, fyller rommet og seg selv helt på langs og på tvers, som det heter i Inger Hagerups dikt om mauren, der vi får høre om hennes ferd mellom menn, som på ulike vis har sviktet henne. Dette i en tid hvor det var enda enklere å være ansvarsløs mann. I et hvitt, nakent rom bruker hun gulvets radius, snakker mot den nesten endeløse takhøyden, sneier borti en bardisk av og til for å hente seg et etterlengtet glass rødvin, vi unner henne det. Alt mens Mannen altså sitter og fjonger seg med sitt harmonium.

Universet er komplett

Miriam Prestøy Lies regi er lydhør, sanselig og sterk. Måten Ida Klem bruker gulvet på, og da mener jeg bokstavelig; spillende når hun ligger på gulvet, får meg til å tenke at gulvet som spillested er nedskrytt. Ida Klem er formidabel i sin rolleutførelse, også oppreist. Da er hun rak og en å regne med.

At Jonas Nielsen er mann, skal ellers ikke holdes mot ham. Han gjør en fabelaktig, stillferdig figur som ymse menn, som en stemme både som musiker og replikkfører. Han inntar en poetisk og en triviell posisjon, alt etter hva som kreves.

Og når vi er i motsetningenes land: Dette er på samme tid en sakral og en realistisk forestilling. Dobbeltheten som Lie og ensemblet har etablert løfter oppsetningen til et kunstverk. Det er merkbart kaldt, det er merkbart varmt, underbygd av utsøkte, men ikke opplagte, løsninger fra lysdesigner, som ikke har noe navn i DNS’ omtale, men som visstnok er skapt av det kunstneriske teamet i samarbeid med DNS’ lysavdeling. Når Kvinnen går rundt i livet sitt, og deler det med oss, i Ida Klems kroppsbevisste skikkelse som kan strekke seg mot hva det skal være, tenker jeg at det ikke er alltid jeg er så bevisst på høyde, bredde, utstrekning; på kroppens evne til å ta plass i rommet. Det tenker jeg på her, og det viser meg på en måte skuespillerens opprinnelige kvalitet: være den som bærer rommet.

At Malersalen er tatt i bruk som scene tilfører en kvalitet, sikkert til kommende stykker, men foreløpig spesielt til denne oppsetningen. Blandingen av intimitet og svimlende takhøyde kler universet.

(Publisert 11.03.2024, oppgradert med akreditteringer, 11.03.)