Besettende maraton

Å lese Napoli-kvartetten av Elena Ferrante gir en kroppslig opplevelse. Det omfangsrike verket har et voldsomt driv og en medrivende

MIN BRILJANTE VENNINNE

Av Elena Ferrante

Dramatisert for scenen av April de Angelis

Regi: Trine Wiggen

Scenografi: Ingrid Tønder

Kostymedesign: Anette Werenskiold

Lysdesign: Lauri Lundahl

Lyddesign: Jim-Oddvar Hansen

Videodesign: Jonatan Sundstrøm

Komponist: Espen Mauno

Maskør: Hege Ramstad

Dramaturg: Kjersti Gulliksrud og Morten Kjerstad

Regiassistent: Lars Christian Holm

Hålogaland Teater, 30. april 2022

kraft som smitter over på leseren. Det er et enestående verk og knasgod litteratur. Oversettelsen fra italiensk til nynorsk av Kristin Sørsdal er også utmerket. Derfor var jeg noe skeptisk til en sceneversjon av romanserien – er det mulig å beholde denne kvaliteten som teater? Men den første oppsetninga i Norge av Min briljante venninne på Oslo Nye Teater i 2019, der Maren E. Bjørseth hadde regi, holdt absolutt mål. Det var først og fremst på grunn av de to fremragende skuespillerne som hadde hovedrollene som Elena og Lila: Stine Fevik og Ingvild Holte Bygdnes. Derfor var jeg igjen skeptisk når Hålogaland Teater skulle sette stykket opp. Men sannelig klarte skuespillerne å briljere også her! Julia Bache-Wiig som Elena Greco og Hanne Mathisen Haga som Lila Cerullo fungerer ypperlig. Men øverst på pallen som beste skuespiller, troner Guri Johnson som den eldre Elena og som moren Immacolata Greco – brava!

Kamp på liv og død

Napoli-kvartetten handler om venninnene Elena Greco og Lina Cerullo som begge er født i 1944. De vokser opp i en bydel i Napoli som er preget av vold, fattigdom og klassemotsetninger. Det er et seinføydalt samfunn der mafiaen regjerer, det er et strengt patriarkalsk samfunn. Begge jentene er skoleflinke, men bare Elena, eller Lena som hun kalles, får gå videre på skole selv om det egentlig er Lina som er den smarteste og mest originale og kompromissløse. Jentene er svært knytta til hverandre, men kiver seg imellom om å være den som lykkes best. Vi følger dem og familiene de er involvert i – naboer, kjærester, fiender, lærere, barn – gjennom seks tiår. Vi får et unikt innsyn i Italias etterkrigshistorie gjennom denne fortellinga. Den er sett fra Napoli i det underpriviligerte, nokså fattige, sør, og gjennom blikkene og livene til de nederst i hierarkiet: kvinnene. Det er et smart grep å fortelle denne historia gjennom to kvinner. Det bretter den ytterligere ut fordi en av kvinnene blir værende i Napoli som uutdannet med sin kamp mot klasse, mafia og patriarkat der, mens den andre ender som universitetsutdannet og feiret forfatter. Dette materialet har alt som kunne gjort det til en skikkelig såpeopera, til kiosklitteratur og enkel underholdning – hvorfor blir det ikke det? Her er det sikkert mange svar, men ett av dem er nok at liv og tekst veves så tett og svært godt litterært sammen. Hovedpersonen, den vellykka forfatteren Elena, har til og med samme navn som pseudonymet Elena Ferrante. Elena skriver det livet Lina lever, et liv som oppleves som autentisk, uten det levde livet hennes hadde det ikke vært noen litteratur. Teksten balanserer intelligent mellom liv og død, uten å noen gang tippe over i det banale, og holder oss dermed trollbundet gjennom hele det episke verket – og her gjennom forestillinga. April de Angelis’ bearbeiding for scenen beholder drivet i fortellinga og formidler handlinga effektivt.

Italiensk helaften

Forestillinga varer nesten seks timer slik at vi trenger mat underveis. Hålogaland Teater har lagt opp til en italiensk helaften. Det kjennes nesten litt sjarmerende gammeldags ut der publikum kommer stivpyntet i teatret en lørdagskveld for å se forestilling og spise italiensk mat. Men all ære til kokken altså – den napolitanske ossabucoen smakte herlig, pannecottaen også. Men så til hovedretten Min briljante venninne. På scenen står stoler i mørkt tre langs scenerommets tre sider. En enkel sofa og to bord i mørkt tre står midt i rommet. Bak henger lange, tynne gardiner som gir inntrykk av store vinduer. Det er Italia. Gamle Elena (Guri Johnson) kommer inn og setter seg på sofaen. Hun er ikledd en ganske elegant kjole og ditto sko. Hun forteller at hun har fått en telefon fra Lilas sønn Gennaro om at Lila er forsvunnet og at hun har fjernet alle spor av seg selv. Alle bilder, elektroniske spor, klær – alt er forsvunnet sammen med Lila som nå er 66 år gammel. Det er det som får Elena til å bryte et løfte hun har gitt Lila: hun starter med å fortelle historien hennes, og samtidig deres. «Så får vi sjå kem som vinn denne gangen», starter Johnson som Elena og en forrykende forestilling er i gang. Det er 16 gode skuespillere på scenen. Alle, utenom Guri Johnsen, Julia Bache-Wiig og Hanne Mathisen Haga spiller mange roller. Persongalleriet er ganske stort, selv om det her er kuttet ned, slik at det ikke alltid er like lett å forstå hvem som er hvem av naboer og slekt. Her hjelper det å kjenne materialet godt på forhånd. Trine Wiggen har likevel gjort en god jobb med å effektivt tydeliggjøre karakterene for oss. De blir typete og noe sjablongaktige, men det virker nødvendig for flyt og fart i den lange forestillinga. Timene flyr raskt av gårde. Før hver pause etableres en cliffhanger – du må tilbake for å høre mer.

Språk

Selve språket er viktig for identitetskamp og frigjøringsprosjekt i Ferrantes’ tekst. Det er synd det ikke utnyttes bedre på Hålogaland Teater. I bydelen i Napoli der Elena og Lila bor, snakkes det dialekt og i utdanningsinstitusjonene og blant de utdannede klasser snakkes det italiensk. Elena blir ledd av som student i Pisa fordi hun har napolitansk aksent når hun snakker italiensk. Det understreker hvordan italienere i nord tradisjonelt har sett ned på italienere i sør. Dette er en konflikt som minner mye om hvordan den tradisjonelle konflikten mellom sør og nord i Norge har vært – og merkelig nok faktisk av og til er. Hvorfor har ikke Hålogaland Teater grepet tak i dette på en tydeligere måte? Hvorfor har man ikke jobbet med språket for å speile dette enda bedre? En av forklaringene kan være at Julia Bache-Wiig snakker vestlandsk – og det er absolutt supert og helt flott at hun snakker sin egen dialekt – men kanskje det likevel kunne vært mulig å få fram noen språklige nyanser som markerer klassereisen tydeligere.

En positiv ting er at språket er råere her enn det var på oppsetninga på Oslo Nye Teater. Karakteren Enzo (Kim Jøran Olsen) som taper for Lila i en mattekonkurranse på skolen, men som hun til slutt får et barn med, sier: «Du e ei fetta!» Her passer det naturlig inn for å plassere ham kulturelt. Men jeg savner en enda mer gjennomgående bevisst bruk av nordnorsk dialekt og mer utvikling av språket ettersom vi beveger oss gjennom tiden fra 1952 til i dag.

Film og teater

Bøkene er også blitt en HBO-serie, og Min briljante venninne er satt opp som teater en mengde steder. På Hålogaland Teater brukes livefilming en god del. Filmen projiseres på de transparente sceneteppene og til slutt på bakveggen. Det fungerer bra når vi får nærbilder av dialoger som film, eller som variasjon når kameraet følger skuespillerne ut i kulissene og scener utspiller seg der. Men i tredje akt blir det for mye. Da foregår store deler av spillet bak det tynne sceneteppet som vi ser film av skuespillerne på. Dette virker som en transportetappe og kunne kanskje vært gjort med mer variasjon.

En forestilling på seks timer er en kraftprestasjon, men skuespillerne holder maratonen ut. Forestillinga kjennes ikke for lang, den er intens og holder grepet på oss hele veien.

(Publisert 02.05.2022).