Billy the Kid rider igjen

BILLY THE KIDS SAMLA VERK

av Michael Ondaatje

Gjendiktet av Anne Arneberg og Espen Stueland

Stykket er basert på Quantum Theaters adapsjon

Regissør: Jonas Corell Petersen

Scenograf og kostymedesigner: Ida Grimsgaard

Maskør: Rebekka Luise Refsnes

Lysdesigner: Ida Klevstul Burdal

Lyddesigner: Lasse Marhaug

Dramaturg: Olav Torbjørn Skare

Torshovteatret, premiere fredag 20.januar 2023

Midt på den runde scenen på Torshovteatret ligger en diger kleshaug. Umiddelbart gir det assosiasjoner til det som var starten på den kriminelle karrieren til den legendariske Billy the Kid. Han ble første gang arrestert for et klestyveri. Billy the Kid er et amerikansk ikon. Han var visstnok en svært sjarmerende kar som både var soldat og tyv, spinkel spjæling og god til å skyte. Han drepte en god del mennesker i sitt korte liv. Han ble skutt og drept av Pat Garrett i 1880, da var Billy the Kid 21 år. Allerede da ble det skrevet sanger og historier om ham.

Ut, ut, ut

Ut av fjellet av klær kommer skuespillerne Helene Naustdal Bergsholm, Salome Emnetu, Andrine Sæther, Sigurd Myhre og Håkon Ramstad. Og klesfjellet snurrer sakte rundt og rundt. Og rundt og rundt gjennom nesten hele forestillinga. Ida Grimsgaards scenografi og kostymer lager rammer for spillet, det definerer det i stor grad og skaper motstand. Grimsgaard har jobbet med Jonas Corell Petersen før, sist på Teater Innlandet med Nytt land! De har begge en leken stil som kler hverandre. Skuespillerne har på seg lekne kostymer. Det er litt sånn som når barn kler seg ut, de tar det de finner og lar det representere et virkelig objekt – en pinne blir til en revolver, en stokk en hest. En barnlig, leken stil er gjennomgående her – og det er interessant på flere vis. Men man kan ikke leke cowboy uten hatt og pistolbelte! Alle skuespillerne har cowboyhatt og noe som kan være våpen. Det lekne skaper distanse til det realistiske. Det kobler seg på en måte på skillingsvise-tradisjonen – eller dime-novels-tradisjonen med sin litt søtladne poesi.

New Mexico som klesfjell

Her er det ingen Marlboro-man eller Clint Eastwood eller Ennio Morricone – ingen tøffe western-helter, men en gjeng sjarmerende skuespillere som går og går på det stadig snurrende klesfjellet. De går hvileløst opp og ned på haugen av klær. I begynnelsen ligner det en lek der de ikke kan røre golvet, men er nødt til å hele tiden holde seg i bevegelse på den snurrende haugen. New Mexico – der Billy the Kid oppholdt seg i 1880 – er jo digert og nokså grisgrendt. Det var nok ikke så enkelt å farte rundt i denne ørkenstaten på 1800-tallet, og en revolvermann må jo alltid holde seg i bevegelse. Ja, det er muntert, sært og originalt, men det blir også litt slitsomt monotont.

Teksten

Jeg angrer ganske tidlig på at jeg har lest boka på forhånd. Det gjør at jeg ikke blir overraska over teksten. Michael Ondaatje er en kanadisk-singalesisk forfatter som blant annet har fått Booker-prisen for romanen Den engelske pasienten. Billy the Kids samla verk som kom i 1970, er et collage-aktig verk. Det inneholder blant annet dikt, fotografier, små historier og intervjuer. Ondaatje har sagt at han under arbeidet med verket skrev et fragment – et dikt eller en historie – og la det vekk og så ikke på det før det ble satt sammen til bok til slutt. Det ligger jo an til noe som absolutt bør passe som scenetekst. Skuespillerne er alle en versjon av Billy the Kid – eller av andre karakterer som figurerer i boka og som også var en del av den ekte Billy the Kid sitt liv. Skuespillerne er svært gode til å ha distanse til teksten, men også presisjon og innlevelse. De tar teksten på det dypeste alvor. Tekstsnuttene tar ofte for seg helt konkrete opplevelser i et poetisk språk. Det er sandstormer der sanda setter seg fast i øynene og i kjøttsår, folk som spyr etter en fest, kuler som skjæres ut av levnede kjøtt – bilder som knytter an til livet til en levende Billy. Fordelingen av tekstene mellom skuespillerne fungerer godt, men hvorfor oppleves fortellingen likevel monoton?

Snurr, snurr, snurr

Lysdesigner Ida Klevstul Burdal gjør noen interessante grep. Den sceniske dynamikken sliter litt fordi den snurrende kleshaugen gir begrensninger, men lyset gjør at det visuelle blir mer variert. Et sted gjør et tåkete lys at landskapet forandrer seg. Mot slutten gjør en lyseffekt scenen svart/hvit. Det gir assosiasjoner til det historiske materialet vi kjenner til om legenden Billy – eller navnene Henry McCarty, Henry Antrim, William H.Bonney som han også var kjent under. Det finnes nemlig noen få fotografier av ham. Det svart-hvite scenelyset gir et visst nostalgisk preg. Fotoene i Ondaatjes bok er også i svart-hvitt. De viser enkle plankehus og interiører. Her får vi også på nytt teksten over alle de Billy drepte – eller de myten sier han drepte som også knytter an til det dokumentariske.

Rodeo inn i solnedgangen

Billy the Kid var jo kjent som en mangetydig figur – umulig å få helt taket på. Han rømte fra fangenskap gang på gang og ble en skikkelig myteomspunnet antihelt. I Kjell Hallbings Morgan Kane-bøker var han derimot ikke så sjarmerende, her ble han vel mer sett på som litt dum. I Billy the Kids samla verk på Torshovteatret får vi heller ikke helt taket på den legendariske figuren, men smått sjarmerende, det er både forestillinga og skuespillerne. Rodeoscenen til slutt der Sigurd Myhre springer rundt med et kuskinn og lar seg fange av Helene Naustdal Bergsholm på toppen av det nå mye omtalte klesfjellet, er kostelig. Og slik rir de inn i solnedgangen.

Men hvorfor Billy the Kid nå?

Forestillinga har som nevnt mye sjarm, men det kommer ikke tydelig fram hva det er Corell Petersen og gjengen hans vil med stykket. Michael Ondaatjes bok fra 1970 virket nok i sin samtid som en reaksjon på den enorme mengden av western-filmer, -sanger og -tegneserier som kom i tiårene før. Den er ikke spenningsdrevet eller fylt med action og står i kontrast til resten av western-materialet. Hvis vi drar Billy the Kid-figuren inn i vår egen tid – hvem blir han da? Er han en av dem som stormet Kongressen i Washington for to år siden? Er han terrorist? Aktivist? Det ligger ingen føringer i forestillinga på Torshovteatret, så vi blir litt i stuss – hvorfor bringe fram denne karakteren? Hvem er han for oss nå?

(Publisert 21.01.23)