«Bitchy»-realisme i «opp-fucket» rituale

En stor, sort kvinne beveger seg fritt rundt i Studio USF i Bergen. Hun har en svær parykk på som manifesterer kroppen på en sterk og demonstrativ måte.

Bitch Where the Fuck is my Manifesto?!

Av og med Duduzile L. S Mathonsi

Scenografi: Liam Alzafari

Dramaturgi: Deise Nunes og Camilla Eeg-Tverbakk

Voice-over: Mandla Mathons

Kostyme: Duduzile Mathonsi.

BIT Teatergarasjen, Studio USF, 30. april 2021

Det er Duduzile Mahthonsi som entrer scenen med en del av publikum sittende omkring i sofaer. Ellers sitter publikum frontalt plassert på stoler, alt i henhold til smittesituasjonen og hvor mange tilskuere det er tillatt å ha. Dette er den tredje visningen etter premieren på torsdag, så hun har vendt seg til rommet, det vil si gjort det til sitt. Det er et monodrama vi skal se, altså i mer moderne språkdrakt en en-kvinnemonolog. Sentralt i rommet henger et hvitt telefonrør ned fra taket. Hun går flere runder i sirkulære bevegelser rundt det publikum som sitter i scenerommet, og som er kropper hun må forholde seg til. Det stemmer altså ikke det BIT har skrevet i sitt elektroniske program – papir blir ikke delt ut på grunn av koronaen – at hun bare har sin egen kropp å forholde seg til. Det er en form for publikumsintegrering i forestillingen, og den kan tolkes som at dette publikum er rituelt tilstede som tause vitner.

Fra klubb til rituale

Sterk techno-eller klubbmusikk preger de første minuttene. Så farer Duduzile over gulvet med en halm-kost,noe som skaper en halv illusjon av noe som kunne være interiøret en klassisk rund hytte, som i Afrikas landsbyer ofte er bygd av tørket leire. Men så henger denne hvite telefonen der, og den skaper visse forventninger. Den første replikken er «God is a black woman» og etter den kommer noen personlige statements om at moren ble knust da søsteren hennes døde i en bilulykke. Deretter får vi vite at hun «never should have entered that hotelroom», altså ikke gått inn i et hotellrom og da antyder kanskje den hvite telefonen en hotellobby. Så kommer fragmenter av utsagn som forsterker forskjellige assossiasjoner, som til en hotellbar i en afrikansk storby eller at er det er en shebina[1] i Soweto. Jeg undrer meg på hvilken representasjon Duduzile Mahthonsi er ute etter å gi. Vil hun være en «bitch», en skremmende kvinne? En som kanskje har overlevd i en storby som Johannesburg? Jo, Duduzile er fra Sør-Afrika og har gått på et universitet i utkanten av Jo’burg. Dermed blir shebinaen nærliggende å tenke på som et scenisk sted. Det er en kombinasjon av klubb og hjemme hos noen privat. Da er det ikke lenger å forstå som en sirkulær hytte av tørket leire, men et skur av blikk eller murstein slik jeg selv har opplevd det under aftenbesøk i Soweto. Og der møter man mennesker som forteller fragmenter av personlige historier. Dermed blir plasseringen av publikum i sofaer midt i scenerommet logisk, og de blir å forstå som turister på besøk under en Soweto by Night-utflukt. Dette er det motsatte av det hvite Sandton, nord i byen, med et svært glasspalass av et hotell og konferansesenter i glass og betong bygd for den hvite eliten. Og nå kommer det som plasserer henne i en rituell ramme: Hun snakker om elementene og «gifts of the land», som jeg ikke kan forstå på annen måte enn at det er jord, vann og ild. Vips, så er vi inne i den klassiske performancekunsten hvor kroppen representerer seg selv gjennom jord, vann og ild. Da ringer telefonen, men hun tar den ikke. Dette er litt forstyrrende, men jeg slår meg til ro med at den symboliserer en dobbelthet i stedet, lobby og shebina på en gang. Den er kanskje det hun har frigjort seg fra i sin identitetssøken hvor kroppen går fra å være erotisk og eksotisk til å bli kunstnerisk representasjon.

Er dette virkelig «bitchy»?

Men er dette virkelig «bitchy»? Med sin store hårmanke kan hun virke litt grotesk, og med den gutturale stemme-performancen som preger resten av forestillingen, skaper Duduzile Mathonsi et inntrykk av å være en shaman på vei inn i en åndelig reise. Da har vi fått høre poetisk om døden og henne selv som et mørkets barn. Til slutt i forestillingen går hun opp på en plattform, en frontal åpning på bakscenen, hvor forestillingen avsluttes med en intens og grotesk stemmebruk. Det virker som om noe mangler dramaturgisk her, siden den personlige og til dels realistiske fortellingen i starten skapte en forventning om å få vite noe mer. Til tross for den fragmentariske formen kunne det realistiske og rituelle vært samlet mot slutten. Hvorfor skulle hun aldri ha gått inn på det hotellrommet det blir fortalt om i begynnelsen? Her er imidlertid mye bra performativt arbeide, men stemmebruken i spennet mellom det gutturale og groteske kunne kanskje vært tonet litt ned og mer tilpasset det rituelle preget som ellers er til stede. Kroppen sier ikke alt, selv om det er «bitch» hun vil være og sikkert gi blaffen i alle dramaturgiske konvensjoner. Men det må gjøres litt mer presist. (Publisert 03.05.2021)