Dale som sentrum

Det krever litt is i magen å avholde festival med mange tilreisende i en bygd som så langt ikke har hatt ett eneste

Teaterfestivalen i Fjaler 2020

Røyst

Tekster av Camara Lundstad Joof, Mari Hesjedal og Emma Crowe

Musikk: Terje Isingseter og Sjur Miljeteig

Ripe – short stories for the gardens of Dale

Koreograf og utøver: Jonas Øren

Gitar: Sjur Vonen

Fotballspelet av Vegard Vinge og Ida Müller, med Dale Musikkorps og lokale barn

Løgn varer lengst

Av og med Kjell Moe

Som en fremmed fauna, ved masterstudenter fra KHiO

Fjalerspelet

av og med: Thomas Gallagher, Simen Formo Hay, Halvor Andreassen, Didrik Hagberg, m.fl.

Høstbade

Av Vadmelsbanden

Festivalledere/ kuratorer: Miriam Prestøy Lie og Torkil Sandsund

Dale i Sunnfjord, 10. - 13. september

smittetilfelle siden koronapandemien startet. Det var likevel akkurat det Teaterfestivalen i Fjaler valgte å gjøre, da de la om programmet fra opprinnelig å kretse rundt barneteater til å tenke nytt, satse på to bestillingsverk, og legge flest mulig arrangementer utendørs for smittevernets del. Noen avlysninger kom likevel i siste øyeblikk grunnet karanteneregler og sykdom, men festivalprogrammet forble rikholdig. Det var en overvekt av nye og stedsspesifikke verk, og et publikum som kledde seg godt i tette regnklær. I opptakten til festivalhelgen rant nemlig Vestlandet over med vann, og skyene hyllet fjellene inn i et lavt, vått skydekke, som konstant truet med å la nok et regnskyll falle ned over skuldrene våre. Været ble en del av festivalen vi alle måtte forholde oss til.

Å lytte til fjorden

Et av årets bestillingsverk var Røyst – høyrespel for fjorden, med korte tekster av Emma Crowe, Camara Lundestad Joof og Mari Hesjedal, tonesatt av Sjur Miljeteig og Terje Isungset. Dette var et av festivalens bestillingsverk, hvor hver av dramatikerne i tur og orden hadde sittet i et hus i Vevring og latt seg inspirere. Publikum skulle ut i små båter på fjorden og lytte til hørespillet som ble spilt fra Desibel, hornhøytaleren som opprinnelig ble bygget som en protest mot gruvedrift på Engebø-fjellet i forbindelse med Vevring-utstillingen i 2009. Etter anbefaling fra Teaterfestivalens egen Torkil Sandsund, som stod for konsept og produksjon, valgte jeg heller å lytte fra land, ytterst på en liten holme hvor vi så høyttaleren, fjorden og fjellene.

Som så mange andre av verkene på festivalen la været en helt spesiell ramme rundt opplevelsen av Desibel og Røyst, som på premieren hadde hatt et regnvær som virkelig gjorde folk gjennomvåte. Under en festivalsamtale i forkant av dette påpekte dramatiker Camara Lundestad Joof at det var litt deilig med dette været, fordi møtet hun hadde hatt med naturen fikk henne til å tenke på noe annet utenfor henne selv. Det kunne også merkes i teksten hennes, hvor fortellerstemmen gravde i seg selv og sine motivasjoner mens hun (og vi) så utover fjorden og fjellene. Samtidig gled tekstene litt i bakgrunnen, og fløt sammen med fjellene, fjorden, ekkoet og resonansen fra is-instrumentene til Isungset og det elektroniske preget fra Miljeteigs tonesetting.

Inn i Dales hager

Også Jonas Ørens arbeid, Ripe – short stories for the gardens of Dale, ble preget av det skiftende været under festivalen. De ti korte danseverkene ble fremført i ti ulike hager over hele bygda, og tematikken kretset både rundt Ørens bakgrunn fra industribygda Høyanger, og bakgrunnen hans som klassisk danser. Særlig ett av verkene jeg så, Vestalinne II, hvor Øren danset i nattemørket første festivalkveld hadde et poetisk, men samtidig rått preg. Øren skiftet mellom en skikkelse med hjelm og et tyllstoff med mykere bevegelser, og brukte ilden til å koble industriarbeideren med den dansende romerske vestalinnen som er tilstede i en utsmykning i industribygda Høyanger. De store trærne i hagen ble naturlige kulisser, og åpen ild rammet inn fremstillingen av industriarbeiderens maskulinitet mens elven gled lydløst forbi bak ham, som om den også var en del av verket.

Om denne historiefortellingen var tilgjengelig og åpen for tolkninger og assosiasjoner, virket flere av de andre verkene mer lukket – ikke bare fordi Øren aldri tok kontakt med publikum under dansen, men fordi jeg ikke fikk tak i sammenhengen mellom programteksten og det som ble fremført. I Nostalgia I beveget Øren seg taktfast og nærmest løpende i en firkant langs ytterkanten av en plen som var fullstendig mettet med vann, snart saktere, snart raskere, mens musikken over høyttalerne inneholdt tekst som hørtes new age-inspirert og samtidig mekanisk ut. Det var et slående bilde mot fjorden bak ham, uten at jeg riktig tok koblingen til hvordan dette var en «ode mot vindkraftdestruksjonen av vår elska natur». Da fungerte verkene med utelukkende akustisk musikk bedre; det var et lyttende samspill mellom vikargitarist Sjur Vonen og Ørens dans, særlig der de valgte et barokt preg i lydbildet og tilhørende bevegelser. Selv om enkelte av verkene kunne trengt et blikk utenifra for å stramme inn og tydeliggjøre prosjektet, gav de fine opplevelser og innblikk i Dales mange og forskjellige hager.

Fotball til folket

Nye vinkler på bygda fikk vi også gjennom Fotballspelet av Vegard Vinge og Ida Müller, som hadde fått både Dale Musikkorps og lokale barn i sving som musikere og fotballspillere. Også prøvene i forkant ble en del av dette: i det jeg kjørte gjennom bygda torsdag kveld for å rekke Wakka Wakkas Animal R.I.O.T, var riksvei 57 sperret av for øvinger til Fotballspelet, som var flyttet fra kunstgressbanen til asfalten. Flyttingen endret scenografien, men førte altså til at publikum midt på riksveien en fredagskveld overvar en forestilling hvor selv de av oss som ikke kan noe om fotball måtte la oss begeistre. Det handlet om den legendariske VM-kvalifiseringskampen fra 1981, da de norske gutta, amatører som de var, beseiret England på Ullevål Stadion. Særlig fortellingen om montøren Tore Antonsen som gikk rett fra jobb til kamp gjentas så han opphøyes til gudestatus av Vinge, som også trekker inn Dag Solstad og Jon Michelets forfatterskap om VM-kampene både her og i en kunstnersamtale med Solstad selv dagen derpå.

Størst er likevel ikke Vinge selv, men aktørene han har med seg: når Dale musikkorps marsjerer gjennom publikum og ikke later til å adlyde Vinges beskjed om at de skal spille den engelske nasjonalsangen, men durer på med «Ja, vi elsker», «Gud signe kongen vår» og til sist «Internasjonalen», så sitter publikum og morer seg stort. Det er også stort engasjement når fotballspillerne entrer i de hvite maskene som er velkjente i Vinge/Müllers oppsetninger, og følger en koreografi med oppstilling, fotballens typiske joggemarsj og etter hvert en slåsskamp mellom lagene akkompagnert av lyden av slag og sammenstøt. Alt sammen er nesten overraskende snilt til å komme fra denne kunstnerduoens hånd, men helt til fingerspissene gjennomført. Både kostymene og fotballutstillingen i den gamle malingsbutikken var detaljert fra fotballsko til nesetipp. Her varflere rom med portretter av spillere, kommersielle sponsorer på tegninger og drakter, merchandise, videoopptak av de lokale skuespillerne på ulike steder i bygda, og selvsagt en snakkende Dag Solstad-dukke ved utgangen.

Kanskje en skuffelse for Nettavisen-journalist Espen Teigen – som uannonsert dukket opp på akkurat denne forestillingen, og etter sigende holdt mobilkameraet sitt festet på Vegard Vinge så lenge han var på scenen (et besøk som bør sees i sammenheng med hvordan Sløseriombudsmannen den siste tiden har satt festivalen og enkelte deltagende kunstnere i søkelyset gjennom innlegg på sosiale medier) – men til stor begeistring for publikum. Fotballspelet ble en bragd av et stykke, sofistikert og folkelig på samme tid.

Kunststudenter og fjasespel

Lørdag kveld tok Som en fremmed fauna og elever ved KHiO over ulike steder i bygda: i gamle naust, den gamle vaskehallen for biler, lagerrom, fjellsiden, og publikums privatbiler – sistnevnte med et lydspor man fikk fra en drive-in stasjon som satte i gang samtaler mellom de to som satt i bilen. Jeg satte pris på det rolige, zen-aktige kvarteret i FERD, liggende i lett bevegelse på en dør som hang i fire tråder fra taket, med lyd og lys fra vær og hav utenfor. Som helhet var undersøkelsene deres for det meste innoverskuende til eget selv eller kunstnerskap, og inviterte ikke til å tenke noe mer over den verden som er utenfor oss selv. Unntaket var UTGRAVING/ UN-EARTHED/ KOLANDINA av Sara Baban, Linda Gathu & Ingri Enger Damon, som tok opp debatten om dekolonisering av pensum ved KHiO og det historiske gravearbeidet de tre studentene gjør i sine egne prosjekter ved skolen. I det korte glimtet fant jeg flere spørsmål enn svar, men satte pris på nettopp forsøket på å finne ut noe om tiden vi lever i.

Samme kveld fant også det av-avlyste Fjalerspelet sted i parken midt i Dale, hvor noen av festivalens andre gjester (ordføreren i Fjaler, Kjetil Høgseth Felde, samt Kai Johnsen, Idun Vik, Jesper Halle, lokale barn og en rekke andre) ble dratt inn i ulike opptredener. Den nøyaktige relasjonen mellom festivalen og spelet har bevisst vært tåkelagt av festivalledelsen (særlig i sosiale medier), men de var tilstede i publikum og koste seg tilsynelatende med dette bevisst fjasete forsøket på å gjenopplive speltradisjonen i bygda. Om det trakk litt ut, var det ingenting å si verken på innsatsen eller budskapet: spøkelset som dukket opp minnet oss nemlig om at fellesskap er det viktigste av alt. En ironisk kommentar, i likhet med hele spelet, men også med et snev av alvor i seg, midt i disse tider hvor kulturlivet har blødd under koronatiltakene og nettopp fellesskapet har kjentes fjernt fra de fleste av oss.

Urpremiere med mye på hjertet

Programmet inneholdt også en urpremiere på Aslak Moes Løgn varer lengst, en kraftsalve av en dokumentarforestilling hvor Moe tar utgangspunkt i egne erfaringer med barnefordelingssaker og en dyptpløyende research i foreldretvister i norsk rettsvesen. Tematisk er den altså beslektet med Hanne Ramsdals Fa(r)en (som var hennes avgangsforestilling ved KHiO i 2017), men der sistnevnte besto av et talekor av mannlige stemmer som forteller om sin marginalisering i systemet, er Moes tekst en monolog han fremfører selv, iført egne hverdagsklær og kun med tidvise bilder av rettsdokumenter som hjelp. Teksten gir oss innsyn i det Moe forklarer kalles morskapspresumpsjonen, og om hvordan særlig mødres manipulering av systemet fratar fedre retten til å være tilstede for egne barn. Historiene han deler, er noen av de svært, svært alvorlige tilfellene hvor systemet har sviktet fedrene totalt, og måten han forteller dem på er gjennomsyret av ramsalt kritikk mot både systemet og mødrene som har utnyttet det. Moes tekst er sterk og slående, og bortsett fra at han ofte glemmer hvor han er i manus, er det en fengende fremførelse hvor vi tror på fedrenes fortellinger som han gjengir til oss. Det er likevel alt for langt og detaljert: to timer blir mye selv for den mest hardbarka teatergåer, og teksten kunne med fordel ha møtt en skarpere kniv før premiere.

Flamme til fjells

Det mest skjellsettende var likevel spart til slutt: Søndag kveld, etter at de fleste av festivalens tilreisende gjester var reist hjem, skulle Høstbade av Vadmelsbanden spilles ved Slettelandsvatnet, også denne med Dale musikkorps og andre lokale medvirkende. Her ble vi geleidet inn i skumringen i et langt følge med en gigantisk pappfigur og hornmusikk, til vi satt og skuet utover vannet som kun var opplyst med noen bålpanner med høye flammer. En gammel mann med maske og en hund kjørte forbi oss i traktor langs veien, og kom siden inn med sin nå avdøde hund som han tårevåt begravde foran vannet. Monologen om høst og smerte endte med ham selv i en selvantent båt på vannet. Fire-fem bål flammet etter hvert opp på den andre siden, og like mange båter gled lydløst ut på vannet med hvert sitt horninstrument som blandet seg med lyden av flammene foran oss.

Det sendte tankene mine til Grotowski og Artauds ideer om skuespilleren som brenner opp for kunsten og for formidlingen, foran publikum, slik båten ble liggende i flammer og signalisere både høstens dødsbudskap og den gjenfødelsen som også ligger i den. På sett og vis illustrerte den det jeg opplever er Fjaler-festivalen: at de gir alt for kunsten som uløselig knyttet til livet, og at det er folk fra Dale, og ikke scenekunst-Norge, som er det viktigste publikummet de har.

Tross regn, korona og avlysninger, klarer altså Teaterfestivalen i Fjaler å befeste seg som en av Norges viktigste arenaer for scenekunst. De har satset stort og høyt i en tid der de fleste teatrene har lukket ned, og funnet løsninger der mange andre har gitt opp, på en måte som i svært stor grad har lyktes. Ikke alt som ble vist virket like ferdigutviklet, men hver for seg og som helhet gir verkene opplevelser, innsikt og ikke minst rom for å se og samtale i fellesskap igjen. Om enn på én meters avstand, så trenger scenekunsten virkelig det. (Publisert 20.09.2020. Oppdatert, kl. 19.25)