De godes evangelium

Stykkets virkelighet er mørk og speiler verden da stykket ble skrevet, men er dessverre også gjenkjennbar for oss i dag.

Den kaukasiske krittringen

Av Bertolt Brecht

Oversatt av Øyvind Berg. Bearbeidet av Johannes Holmen Dahl

Regi: Johannes Holmen Dahl

Scenografi: Nia Damerell

Kostymedesigner: Ane Ledang Aasheim

Lysdesign: Ingrid Tønder

Komponist: Alf Lund Goboli

Maskør: Hege Ramstad

Dramaturg: Hege Randi Tørressen

Nationaltheatret, Amfiscenen, premiere 16.oktober 2020

Bertolt Brecht skrev Den kaukasiske krittringen i 1944 i eksil. Det løfter opp krigens ofre og deres ofte moralske overlegenhet. Stykket stiller blant annet spørsmål om rett, rettferdighet, skyld, straff og riktig soning. Det gir egentlig ingen klare svar, det er opp til publikum å gå ut i verden å gjøre de riktige moralske valgene. Denne folkelige komedien får rollen som narren som på sitt uhåndgripelige vis viser verden de ubehagelige sannhetene gjennom å avkle makta.

Gamle legender

Den kaukasiske krittringen er bygd på eldgamle legender. Den mest kjente er fra Bibelen, 1.Kongebok, kapittel 3, der kong Salomo blir oppsøkt av to prostituerte kvinner som begge hevder at det samme barnet er deres. Salomo sier han vil dele barnet i to med et sverd. Den ene av kvinnene protesterer og sier at den andre kvinnen heller skal ha barnet. Salomo gir så barnet til kvinnen som protesterte – dette er barnets rette mor. En kinesisk legende fra 1300-tallet skal også være en inspirasjonskilde til stykket.

I Brechts stykke er det tjenestejenta Grusje (Hanna-Maria Grønneberg) som redder barnet Michel etter at Guvernøren er drept og Guvernørfrua (Amina Sewali) er rømt. Grusje ofrer alt for den lille gutten. Hun flykter med det vesle, uskyldige barnet mens hun har terrorister i hælene. Når krigen er over, blir spørsmålet: Hvem er guttens riktige mor – hun som har ofret alt for ham, eller hun som rømte? Hanna-Maria Grønneberg er sterk og trassig, smart og standhaftig som det gode menneske – et menneske som handler moralsk riktig i en skitten, brutal verden. Øyvind Bergs røffe språklige tone kler Brechts stykke, oversettelsen hans er som vanlig stødig og god.

Teater og rettssal

I disse tider med den pågående saken mot Laila Bertheussen er teater og juss spektakulært sauset sammen. Brecht brukte faktisk rettssalen som modell for sin måte å lage teater på. Rettsakens dramaturgi med sin dialog og sine avgjørelser lå til grunn for hans dramatiske metode. I stykkets første del er hovedpersonen tjenestejenta Grusje og hennes moralsk riktige handling. I andre del er det det landsbyskriveren Azdak (Jan Gunnar Røise) som kommer i fokus. Han bekjenner at han har hjulpet en flyktning som viste seg å være den tyranniske guvernøren. Han har vist medynk og medmenneskelighet, men han har også vært naiv og blitt lurt. Han krever seg selv dømt, men ender opp med å bli dommer selv – et folkelig og karnevalistisk grep. Jan Gunnar Røise spiller Azdak som en rommelig figur. Han er en gjøgler og en sann mann av folket. Er han pålitelig – eller er han ikke? Det er det opp til oss som publikum å svare på.

Mørkt og brutalt

Dualisme preger ikke bare stykket, men også scenerommet på Nationaltheatrets amfiscene. Golvet er dekket av noe som ser ut som små, svarte plastbiter. Det minner om kull, men er som et mykt teppe. Det gir et dystopisk preg at menneskenes verden er fullstendig dekket av plast. Bak på sceneveggen henger en sirkel konstruert av lysrør. Denne store sirkelen lyser hvitt mot oss hele forestillingen gjennom. Scenerøyk bryter nå og da opp det visuelle, men scenografien er gjennomgående mørk og manende. Kostymene er i svart og fungerer godt. Skuespillerne går stedvis ut og inn av roller med enkle kostymeskift. Det dempede og lite prangende kler stykket.

Enkelt og musikalsk

De åtte skuespillerne er på scenen hele tiden, det er også musiker og komponist Elisabeth Mørland Nesset. Hun spiller slagverk. Noen steder akkompagnerer hun, andre steder er det tydelig at musikken er sidestilt med de andre sceniske elementene. Hanna-Maria Grønneberg knytter an til Brecht-tradisjonens sangstil, hun synger godt og særegent, enkelt og presist. Jan Gunnar Røises musikalske uttrykk er også enkelt og presist, han knytter sitt musikalske bidrag til rollefiguren Azdak på en fremragende måte. Det er varme midt i elendigheten, samtidig som rollefiguren beholder sitt uforutsigbare uttrykk.

Vellykka helhet

Oppsetninga er blitt et godt og helhetlig verk. Det forurolige som ligger i materialet kommer fint fram. Komposisjonen er renskåret og godt balansert. Skuespillerne er svært gode, alle som en. Det er en nytelse å oppleve så godt skuespillerhåndverk som vi får her. Enkeltprestasjonene er gode og samspillet musikalsk og lekent. Dette er godt teater.

Stykket lar oss ikke glemme at det finnes krig og en evig strøm av flyktninger og krigstraumatiserte mennesker. Det finnes de som profiterer på krig. Det finnes umoral og grusomhet. Det finnes ondskap. Men Johannes Holmen Dahl, skuespillerne og det kunstneriske laget hans viser gjennom stykket at det finnes håp. Det er håp for de gode. Det finnes også en skakk form for rettferdighet i verden. Brechts stykke er så mørkt, så mørkt, vi har på en måte mistet håpet om et noe godt kan skje, at en historie kan ende godt, men stykket minner oss på at vi aldri må gi opp håpet – for gode ting skjer! (Publisert 17.10.2020)