Den andre tilstanden, eller ideen om «Mysterier» som en tripp

Hovedpersonen i disse «Mysteriene» er hverken Trump eller svart. Det er nærmest en overraskelse. At Johan Nilsen

Mysterier

Regi og scenografi: Ole Johan Skjelbred

Kostymedesign og scenografi: Ane Ledang Aasheim

Lysdesign Ingeborg Staxrud Olerud

Dramaturgi: Endre Sannes Hadland

Kilden teater, Multisalen

Premiere, 4. september 2020

Nagel på ingen måte skal være den amerikanske presidenten, selv om han i Knut Hamsuns roman er en selviscenesetter som skryter av penger, produserer falske nyheter, setter seg over alle regler og holder en tale der han hyller herremennesket, er forfriskende. En svart skuespiller fremfører den første replikken i forestillingen. Hovedpersonen fra boken passer også som en fordomsfull innvandrerklisjé: en fremmed som med båten — liksom over Middelhavet — ankommer en Sørlandsk provinsby og tilslører sin opprinnelse. Bare det at innbyggerne i møtet med hovedpersonen går fullstendig amok, slik det skjer i romanen, er nok ikke en klisjé, men ofte trist virkelighet. I denne ellers så stereotype innvandrerfantasien, som forresten ikke har noe som helst med oppsetningen å gjøre: Det viser seg at den kule skuespilleren Khalid Mahamoud selvsagt ikke er, han bare introduserer hovedpersonen Nagel. Uansett: Hvorfor tenker man, jeg, automatisk på en svart som flyktning? Er det ignoranse? Hva er i det hele tatt vitsen med å hallusinere om kontrafaktiske regikonsepter? Å gi et bakteppe! Slik det kunne ha vært på det verste (eller kunne også de kontrafaktiske konseptene ha blitt godt løst?). Ole Johan Skjelbred derimot motstår alle klisjéene, de altfor selvsagte og «tidsriktige» iscenesettelsene. Han setter Hamsuns roman opp som det den, ifølge tittelen, kanskje egentlig er og som nok ikke mange før ham har sett: et innvielsesspill i rusens poetiske, slapstick-aktige og psykedeliske mysterier.

Ville poetiske bilder

Scenografien danner et berusende, konkret grunnlag for denne trippen: på venstre scenedel er det hundrevis av

Relaterte saker

Anmeldelse av Frank Castorf double take, Hamsuns Sult og Mysterier, Salzburg Festspiele 2018 http://shakespearetidsskrift.no/2018/08/hamsun-overlevelse-og-undergang

Teatersjef Valborg Frøysnes’ åpningstale, Ibsen- og Hamsundagene, Grimstad Nørholmen 2020

http://shakespearetidsskrift.no/2020/09/det-er-en-ubehagelig-oppgave-sku...

forholdsvis realistiske psilocybinsopper. Andre objekter er rene fantasiprodukter: en svær grønn lekehest som henger i luften og hvite abstrakte plater som kanskje symboliserer, men samtidig også bryter med Sørlandets idylliske trehus. En del er også usynlig, i all fall for de som ikke er innvidd i rusens mysterier. Det er entiteter alle som ikke er på fleinsopp bare får lydbilder av (produsert av sounddesigneren Simen Hefte Endresen). For eksempel når aktørene krasjer imot den usynlige døren, mister en usynlig kopp eller blir bitt av en usynlig hund. En radikal tolkning ville vært at ingenting, i konvensjonell forstand, er virkelig, at alt i denne mind-blowing forestillingen er en psykedelisk tripp. Personen som hallusinerer scenehendelsene kunne for eksempel være stuepiken Sara, som groover i Jenny Ellegårds tolkning. Ofte gjemmer hun seg bort i et knøttlite backstagerom med en åpning mot scenen, hvor hun skriver som besatt på en gammel skrivemaskin på romanen sin. Er det hun som opplever og skriver det vi ser? Dette er en mulig, ikke en nødvendig tolkning, kanskje den ikke engang er intendert, men den er interessant. Scenene kan være stuepikens hallusinasjon eller visjon, men de er også sekvenser med folk som selv har hallusinasjoner eller visjoner. Og oppfører seg sånn, virtuost ikke-virtuost. Den store grønne hesten føder et menneske og Nagel spiller på den blodige morkaken som på et instrument: en fiolin, en gitar, en pipesekk. En mumieaktig skikkelse dukker opp, cool og tilbaketrukkent representert av Ann Ingrid Fuglestveit-Mortensen. Er hun Martha Gude, en fattig, middelaldrende kvinne som bor alene — eller Alice i Wonderland som har blitt voksen? Nagel speed-formulerer sprø kjærlighetserklæringer til sin love interest Dagny Kielland, tiltrekkende spilt av Isabel Beth Toming, uten å innfri alt for kjønnsstereotype forventninger. De bryter ordene opp med perfekte koreografiske bevegelser og en form for steppedans. (Kjærlighets-)rusen fremprovoserer også enestående verbale tripper: Nagel forteller til Dagny at han har fremstilt seg selv i et dårlig lys overfor henne, fordi han visste at Dagny hadde fått ham fremstilt i et godt lys tidligere, og derfor ville hans fremstilling av seg selv i et dårlig lys kaste et enda bedre lys over ham — men tilståelsen av hele denne selviscenesettelsen ville likevel kaste et enda verre lys over Nagel. Han mister ikke sympatien min, for det at han forteller hele denne komplekse løgnhistorien er jo på sitt vis et uttrykk for en avvæpnende ærlighet. Ane Ledang Aasheims eksentriske kostymer, som forestillingens skuespillere stråler i, er prikken over i’en på denne trippen. Outfittene beveger seg suverent et sted mellom syttitallets The B52’s, drag-queen, drag-king og vagabond-dandy.

Det ikke-realistiske som det mest realistiske

Slike ikke-realistiske, surrealistiske og usynlige forhold er ofte befriende i scenekunsten, samtidig med at det også er en regiteaterklisjé. Men det overbevisende i denne forestillingen er at galskapen er så motivert. Det ikke-realistiske, kan man kanskje si, er den mest realistiske løsningen i forhold til ideen om «Mysterier» som en tripp, en fleinsopp-hallusinasjon. Jeg må presisere: «tripp» og «hallusinasjon» kan få det til å høres ut som om rusbildene ikke har noe med reell kontemplasjon eller innsikt å gjøre. Men bare er fun, craziness, eller uttrykk for psykiske problemer? Dette er kanskje det perspektivet på rus som den intellektuelle nihilisten Doktor Stenersen har, når han, eller hen, riktignok like sprø i outfitten som alle andre, og enigmatisk tolket av Ulla Marie Broch, stiller seg skeptisk til Nagels ekstaser. Respekten for rus kommer bedre til uttrykk i Hamsuns tittel: «Mysterier». Ikke i betydningen kryptisk og uforståelig, men som åpenbaringene til Østens og middelalderens mystikere gjennom meditasjon, kunst eller rusmidler. Man finner det også i for eksempel Robert Musils Mannen uten egenskaper, der denne ekstasen kalles «den andre tilstanden». Det er i gjenopplivningen av en eldgammel tradisjon, at forestillingen paradoksalt nok i beste forstand er tidsriktig. I de senere årene har medisinen igjen begynt å se på stoffers terapeutiske potensial, cannabis for eksempel, men også LSD, som ble oppfunnet og siden da ofte, og for tiden igjen, testes med helbredende hensikter. Ayahuaska workshops, for ikke å si seminarer, tas erkjennelsesteoretisk på alvor i akademiske miljøer. Og samtidsforfattere undersøker den eksistensielle innsikten såkalte psykedeliske stoffer gir, som den irske forfatteren Rob Doyle i sin nettopp publiserte selvbiografiske roman «Terskel».

Russlapstick og rusinnsikt

Dette er ikke ensbetydende med dop-romantikk. Forestillingen presenterer også rusens trivielle og farlige sider. Etter pause kravler aktørene i alle teatersalens kriker og kroker, over og bak oss, og alt tyder på at dette er et Nachspiel-og-dagen-derpå-worst-of. Forestillingen stiller ut hang-overens simple åndløshet. Transen ved navn Minutten mumler og stammer, kanskje ikke bare fordi han er bygdas mobbeoffer, men også fordi han har ruset seg for mye. Og Nagels selvmordsforsøk, bare unngått fordi Minutten skifter ut gift med vann, kan være en typisk dårlig idé, when the party’s over. (Passende til forestillingens skeive og selvironiske logikk er at anti-helten Minutten spilles av høye, skjønne Henrik Rafaelsen, mens den mer kortvokste virtuosen Olav Waastad briljerer som helten.)

Å tematisere rusens morsomme, poetiske og mystiske sannhet, handler ikke om å fortie dens destruktive sider. Men om å anerkjenne den positive siden, selv om den negative finnes. Vi slutter jo heller ikke å se sannhet og skjønnhet i Hamsuns diktning, fordi han gikk så langt i sin støtte til nazismen. Eller gjør vi det? Hvis Nagel hadde blitt fremstilt som en høyrepopulistisk topp-politiker eller en svart innvandrer, slik jeg hallusinerte i begynnelsen, hadde jeg virkelig ikke kommet utenom å diskutere om vi bør slutte å se noe sant og skjønt i Hamsuns verk, på grunn av hans rasistiske og nazistiske avsporinger. (Hva ville vært konsekvensen av at Nagel ble spilt av en svart? Ville de politiske talene til Nagel da blitt skjærende ironiske, altså gått på Hamsuns bekostning?) Diskusjonen om vi bør sette opp denne forfatteren eller ei - og hvis ja hvordan - er uansett viktig. Jeg overlater det til Kilden, som skal ta disse spørsmålene opp i en kommende paneldebatt, mens teatersjefen Valborg Frøysnes allerede har publisert et interessant innlegg om det. Jeg nøyes med å hylle disse «Mysteriene», som klarer å holde flere tanker i hodet samtidig. Eller rettere sagt flere sekvenser på scenen: russlapstick og rusinnsikt, «den andre tilstandens» himmel og hang-overens helvete. (Publisert 09.09.2020)