Det aller vanskeligste møtet

Er det ikke mitt liv, kanskje? het britiske Brian Clarks drama-komedie som ble spilt overalt på begynnelsen av 80-tallet. Den handlet om en mann som var lammet fra halsen og ned, og som holdt oppgjør med et samfunn som ikke ville la ham bestemme over eget liv – og død. Det eneste nødvendige scenografielementet var en sykeseng, der hovedpersonen lå gjennom hele forestillingen. Det ble alt annet enn stillestående – og det satte galleriet av besøkende i et ekstra tydelig relieff.

 Kjersti Haugens nye teatertekst heter Stille inn, og må vel nærmest beskrives som et dagboks-drama om hennes egen mors ti siste dager. Morens holdning er avklaret – hun har innstilt seg på det som skal komme, ja, på å gå stille inn i døden. Hun holder ikke oppgjør med noe eller noen, allerede i første scene slår hun tørrvittig fast, som svar på legens klare bekreftelse: «Det var dét livet.». Og hun vil ikke at hennes pårørende skal besværes unødig, det er som om hun sier: «Er det ikke min død?», ikke aggressivt – forsonende.

Med en slik moralsk autoritet skulle man tro denne moren hadde kunnet holde stand fra en sykeseng, også etter hvert som hun fysisk blir stadig mer svekket.

Et dødsleie ute seng

Men Haugen og hennes scenograf Katrin Bombe har valgt å gå motsatt vei av Clark. Scenografien er en lav, rektangulær platting, med et tak som en stor lysrørkasse à la sykehus, og med publikum plassert mot hverandre på begge langsider. Det er det hele. Ingen sykeseng. Og det overrasket meg egentlig ikke. Haugen er en regissør som stoler på teatret, og som tar publikum på alvor. Hun vil gjerne at skuespillerne skal ta tilskuerne med på å skape fortellingens verden. Så – et dødsleie uten seng er jo tenkelig.

Og i første omgang virker dette grepet som det eneste rette.

Den døendes datter er fortellingens jeg-person. Hun ønsker oss velkommen, og gjennom hele forestillingen henvender hun seg jevnlig direkte til publikum med forklaringer og refleksjoner – i dagbokens form. Og, selvfølgelig, det er hennes møte med døden dette handler om – ikke morens. Å lenke moren til en seng kjentes derfor sikkert som en forspilt mulighet. Poenget er jo at hun – den døende – fyller hele dette rommet med det ugjenkallelige som nå skal skje. Det er her, i dette rommet, det skal ta slutt. Det er hennes rom.

Dette er realisert ved å gjøre moren allestedsnærværende. Hun ytrer seg, samtaler, men forsvinner like ofte inn i seg selv – forsåvidt realistisk nok, vil jeg tro, med et menneske som er i ferd med å dø. Men når rollen er gjennom-koreografert, og holdes i nærmest kontinuerlig bevegelse, og er iført et mildt stilisert kostyme – mer nostalgisk forklekjole enn anonyme sykehusklær – blir hun snarere et dominerende nærvær enn en person. Ja, dermed kanskje like mye – mer – datterens opplevelse av moren, enn skikkelsen selv.

Etter hvert kjennes dette umulig. Og det skyldes ikke skuespilleren. Anne Guri Tvedt gjør fryktløst konseptet til sitt, og har kontroll på både plastikk og tekst – og det kan ikke være lett, i nærmere nitti minutter. Det umulige er at datteren, til tross for engasjerende og sikkert spill av Tone Oline Knivsflå, mister vår oppmerksomhet. Hun får rett og slett ikke plass til det som er hennes egentlig dagboksfortelling. Det er hun som har et oppgjør hun skal ha gjort. Hun må finne ut hvem hun selv er i møtet med døden. Hun må forsones, både med seg selv og med døden som realitet. Det er hun som trenger å kunne bevege seg, dvs. søke, nøle, undre, tvile, fortvile – rundt det ugjendrivelig faste punktet som et dødsleie er. En gjenkjennelig mor i en faktisk seng ville gitt henne plass. Og oss et fokus.

Grendahusturnéens utfordringer

Så er det et annet grep – også dét forståelig, men med uklart utfall i denne sammenheng.

Denne oppsetningen skal på grendahus-turné. Og det er det all grunn til å bejuble. Et tandert stoff som dette, og uten kjente fjes i rollene, er ingen opplagt publikumsdrager. Men slikt skal et teater med respekt både for seg selv og sitt publikum våge. Den faglige utfordringen er at grendahus er små arenaer, og turné er dyrt. Både scenografi og rolleliste må ta hensyn til det.

I denne sammenheng betyr det at stykkets øvrige 8 personer spilles av én skuespiller – Joachim Joachimsen. Og uten forkleinelse for skuespilleren, hadde det måttet løses på en bedre enn her for at det skulle bli et kunstnerisk aktivum. Strengt tatt tror jeg et redusert persongalleri og en økt besetning hadde tjent stoffet. Som det er blir det nærmest umulig å følge skiftene Joachimsen må gjøre. Det betyr at de respektive skikkelsene sjelden kommer ordentlig i gang med sine scener før de er omme – og skuespilleren plutselig er en annen – enten det nå er den døendes mann, sykepleieren Anita eller tenåringsdatteren til hovedpersonen. Og det hjelper vitterlig heller ikke når Joachimsen er utstyrt med det mest personlige av alle kostymene – en strikkegenser med et ganske spesielt mønster. Ja – kommer jeg på nå – her har kanskje tanken vært at han av oss skal oppfattes som «skuespilleren/musikeren» (han trakterer gitaren og tiltales som Joachim i sangen vi alle trekkes med på i åpningen), som liksom «blir med», for at historien skal la seg fortelle. Det er i så fall en helt ny historie, som må få både sin plass og sin begrunnelse – for å spille kunstnerisk med.

En virkelig vakker tekst

Men – uansett er dette en usedvanlig vakker og mangefasettert tekst, som nok vil kunne få flere oppsetninger.

I så måte er det fristende å trekke en liten tråd til den pågående debatt om det store eposet Arven, som snart har norgespremiere på Nationaltheatret, der mange mente en skeiv livserfaring ville gi en ekstra dimensjon til en dramatisk fabel om skeives livssituasjon etter tusenårsskiftet. Jeg hører til dem som betviler det, ja, som faktisk heller tenker at en viss distanse er et aktivum når noe skal fortolkes. Det betyr ikke at jeg syns det er uviktig med representasjon, og skeive (dette forskrekkelige ordet, som snart kommer til å måtte erstattes, så odiøst som det er i klangen) må i likhet med andre grupperinger (urfolk, innvandrere, pensjonister – you name it) kunne kjenne seg representert både i repertoar og organisasjonskultur i store og innflytelsesrike institusjoner. Men det konkret erfaringsnære er ingen garanti for en dypere, mer allmenn forståelse av – dvs. en forestilling om – et fenomen som skal gjøres tilgjengelig for andre mennesker. Den nærsynte er ikke nødvendigvis den med best innsyn.

 Jeg spør meg om Kjersti Haugen denne gangen har vært så tett på at hun har måttet skaffe seg avstand – og med sin regi dermed stilt sin hovedperson i skyggen. Jeg skulle kort sagt svært gjerne sett denne vakre teksten oppført annetsteds. Den fortjener det, og den tåler det.